Seminarinnledning

Statssekretærens tale på NTOs årsmøteseminar

– Din tilgang på kultur, enten som deltaker eller mottaker, skal være uavhengig av geografi, sosial arv eller økonomi, sa statssekretær Odin Adelsten Bohmann i sitt innledningsforedrag på NTOs årsmøteseminar 23. mars. – Det innebærer en avvikling av ABE-reformen, en god institusjonsøkonomi og en bedre samhandling mellom forvaltningsnivåene for kultur i Norge, utdypet han.

<p>Odin Adelsten Aunan Bohmann på NTOs årsmøteseminar 2022<br />Foto: Skjalg Bøhmer Vold</p>

Odin Adelsten Aunan Bohmann på NTOs årsmøteseminar 2022
Foto: Skjalg Bøhmer Vold

Vi har fått lov til å publisere talen som statssekretær Odin Adelsten Bohmann i Kultur- og likestillingsdepartementet holdt på NTOs årsmøteseminar 23. mars 2022. Les hele talen her:


Kjære alle sammen

Jeg vil starte med å gratulere så mye med jubileet, og tusen takk for anledningen til å komme her og snakke med dere. Jeg vet at dere aller helst hadde ønsket at ministeren var her, men hun er akkurat nå i Los Angeles for å bidra til å promotere en viktig del av norsk kultur, nemlig Oscar-nominasjonen vår for «Verdens verste menneske».

Kulturens betydning for demokratiet

Vi står nå midt i en krevende tid for Europa og verdenssamfunnet som helhet. Krigen i Ukraina ryster oss – sivilbefolkningen utsettes for forferdelige lidelser, millioner er drevet på flukt, og vi kjenner alle på en stor usikkerhet for hva dette betyr for sikkerhetssituasjonen i Europa og verden for øvrig.

Kulturministeren har også undertegnet en deklarasjon sammen med EUs kulturministre. Denne deklarasjonen viser til kulturens betydning for demokrati og fundamentale rettigheter. Den uttrykker støtte til det ukrainske folk og til ukrainske journalister, kunstnere og kulturarbeidere og bekymring for ukrainsk kulturarv.

Foreløpig er situasjonen uoversiktlig og uklar, så man avventer litt. Man vet jo heller ikke hvor langvarig dette blir. Kulturdepartementet følger Utenriksdepartementets linje i denne saken, og det er Utenriksdepartementet som definerer Norges holdning.

Regjeringen har vært, og er, svært tydelige på at vi ikke er i konflikt med det russiske eller hviterussiske folk, og at kulturen og folk-til-folk-samarbeid nå er viktigere enn noen gang.

Den norske stat skal ikke styre verken idretten eller kulturen, og det er særlig i slike tider som vi er inne i nå, at det er viktig å holde prinsippet om at idretten og kulturen er fri, høyt.

Fra regjeringens side vil det derfor ikke komme noen føringer om hva norske kulturaktører skal mene eller gjøre. Hva man mener om krigen og det som skjer er opp til den enkelte kulturaktør å bestemme. På sivilsamfunnsnivå og med uavhengige kulturaktører vil man kunne fortsette sitt samarbeid med russiske aktører om man ønsker det, men man er altså som aktør – fri.

Fellesskap

Jeg vil kort pense diskusjonen litt over på et ansvar vi faktisk har i Kultur- og likestillingsdepartementet:

For som Ibsen så klokelig skrev det: Det er gleden som adler sinnene. Og i denne salen tør jeg påstå mye av gleden sitter.

Og nå står vi i en situasjon hvor 30.000 flyktninger skal bosettes i norske kommuner. I den forbindelse vil frivilligheten spille en enorm betydning. Allerede før vi visste omfanget og de første angrepene var et faktum, så så vi at innmeldingene til det frivillige organisasjonslivet økte.

Det sier noe om hva som bor i ryggmargen og instinktene til frivillighet og dugnad i landet vårt.

Det å fylle menneskers fritid med innhold vet vi en hel del om fra før av. Mange av dem som bidrar til det – sitter i det rommet her. Vi vet at mangelen på innhold har store negative konsekvenser, men vi vet også på den andre siden at både fellesskap, mestring og inkludering dannes på fritiden.

Den dugnadsånden vi ser nå, for å skape små og store felleskap, er enormt viktig. Det siste er særlig kulturlivet gode på. Og når alt kommer til alt – så er det i stor grad det det handler om. Skape fellesskap. Enten det er systematisk og strategisk med kommunen, lavterskel i naturen, rundt et piano – i korps, kor, teater – eller alle andre steder det tilrettelegges for fellesskap.

Kan du spille en utskreven bass-nøkkel i Ukraina, så skal vi legge til rette for at du skal fortsette med det når du kommer til Norge.

Politikerne skal ikke styre idretten og kulturen, men vi skal tilrettelegge slik at flere kan ta del i det. Kan du spille piano i Ukraina, så kan du spille det i Norge – kan du spille fotball i Ukraina, så kan du spille det i Norge. Vårt ansvar nå er å sikre de gode fellesskapene, og ikke sette folk opp mot hverandre. Vi er ikke i konflikt med et folk, men myndighetene i et land. Det er utrolig viktig å ha med seg i den videre debatten.

Regjeringens hovedstolper innenfor kulturpolitikken

Så har NTO tatt et prisverdig engasjement ved å ta på seg en ledertrøye i å utvikle et sett felles retningslinjer hvordan musikk- og scenekunstinstitusjonene kan forholde seg i denne krevende situasjonen. Det bekrefter og befester den viktige rollen NTO har i norsk kulturbransje. En motor i front – som skaper forståelse, tydeliggjør og staker ut kursen.

Vår regjering har snart sittet i 160 dager. Det er løgn å si at det har vært en tid i medvind. Tvert imot har det vært en tid for å løse kriser. Strøm, covid, krig og ikke minst slageren pendlerleiligheter har vært hovedprioritet i store deler av tiden.

Det har også naturlig nok preget økonomien, og vil nok også prege økonomien i et stykke fremover. Men om vi skal tillate oss en pustepause fra krisene et lite øyeblikk, så vil jeg redegjøre for regjeringens tre hovedstolper innenfor kulturpolitikken.

Det er:

  1. Vi skal bygge ned barrierer for deltakelse i kulturlivet, og det skal være mer og tilgjengelig kultur i hele landet. Det betyr i praksis at din tilgang på kultur – enten som deltaker eller mottaker, skal være uavhengig av geografi, sosial arv eller økonomi. Det er et kjempeløft. Det innebærer en avvikling av ABE-reformen, en god institusjonsøkonomi og en bedre samhandling mellom forvaltningsnivåene for kultur i Norge.
  2. Vi skal skape flere kulturarbeidsplasser i hele landet. Det innebærer at det er flere som skal leve av kultur de neste årene enn det er i dag. Som henger svært tett sammen med punkt 3:
  3. Kulturfolk er arbeidsfolk. Vår regjering skal forsterke og forbedre rettighetene til kulturarbeidere i Norge. Derfor er vi blant annet i gang med å se på hvordan vi kan utvide de sosiale rettighetene til frilansere og selvstendig næringsdrivende og vi har bevisst prioritert opp 200 arbeidsstipender – fordi det nettopp utløser sosiale rettigheter.

Dere som er medlemmer i NTO – programmerende og produserende teatre, scener, orkestre, musikkensembler og kor – er viktige bidragsytere for å sikre produksjon og formidling av musikk og scenekunst over hele landet, både nasjonal, regionalt og lokalt.

Vi ønsker altså å nå flere av dem som aldri går på teater eller en kunstutstilling. Som tenker at det ikke er noe for dem. Da må vi også gjøre alvor av fine ord om representasjon og mangfold. Dere som er her – har en nøkkelrolle i et slikt arbeid.

Og nei: Vi ønsker ikke bare statistikk i rapporter, men gjennomgående, faktiske, endringer på dette området.

Mangfold av kunst

Så er det mange gode, sterke og kloke prosjekter som allerede eksisterer. Det er prosjekter for å øke mangfold blant sceneteknikere og beslutningstakere, styremedlemmer og utøvere. Nå må vi forsterke læringsprosessen vi har av alle de gode kreftene og initiativene som blir tatt. Jeg vil ta et eksempel som jeg synes var spesielt godt:

Arbeidet som nå gjøres i det afrikanske miljøet i Bergen, viser at aspirantordningen gjennom Kulturrådet har vært avgjørende for å lykkes. Ni ulike afrikanske kvinner utgjorde panelet på 8. mars, og i salen satt et mangfold av publikummere. Arrangementet varte i to timer og ble strømmet ut til verden. Det er gjennom det daglige arbeidet og samværet i planleggingen av arrangementene at nye tanker og ideer oppstår.

Et annet viktig og spesielt god prosjekt – er Rommen Scene som mange av dere kjenner godt. Der høstes det hyppig særdeles viktige erfaringer – som alle vi andre bør ta del i, og ha som utgangspunkt for vårt mangfoldsarbeid.

Også er det noen fallgruver som vi må være særskilt oppmerksomme på:

For selv om regjeringa har et mål om at alle skal ha tilgang til kunst og kultur, betyr ikke det at all kunst skal produseres med et mål om å nå flest mulig. Den offentlige støtten er viktig blant annet for å gjøre det mulig å drive med kunstnerisk utforsking og eksperimentering. Mangfold gjelder også mangfold av kunst, som har behov for offentlig støtte.

Som mange av dere har vært tett knyttet opp til, så var det viktig for oss å gjenoppta arbeidet med Kunstnermeldinga. I den forbindelse vil vi se på kunstnerøkonomien i en større sammenheng. Kunstnermeldingen, vil blant annet baseres på følgende mål:

  • Rimelig betaling
  • Bedre sosiale rettigheter
  • Større mangfold
  • Sterkere regionale miljøer
  • Mer internasjonalt samarbeid

Kunst- og kulturarbeidere er arbeidsfolk som bidrar med ytringer, verk, kunnskap, kompetanse, innsikt og opplevelser som beriker livene våre og inngår i infrastrukturen for demokrati og ytringsfrihet. Verdien kunsten bidrar med i samfunnet må reflekteres i det kunstnere får betalt, og lytt spesielt nå: Spesielt i offentlig finansierte kunstinstitusjoner. Her har vi opplagt sammen et stort ansvar.

Jeg gleder meg til å fortsette dette arbeidet sammen med dere i fortsatt tett dialog.

Hardest rammet

Det er vanskelig å være på årsmøte i NTO uten å snakke om de foregående to årene vi har lagt bak oss – og hvilke konsekvenser det har.

Vi må erkjenne at kulturlivet er blant de bransjene som er rammet hardest.

Siden smittebølgen inntraff før jul, har vi hatt tett og god dialog med bransjen, og etter innspill fra kulturlivet la vi fra regjeringen opp til viktige forbedringer i hvordan man kunne bidra til å bistå bransjen på både i – og på vei ut av pandemien.

Det var i all hovedsak tre ordninger:

  1. Kompensasjonsordningen, som skal kompensere for 70 % av tapte inntekter knyttet til avlyste eller nedskalerte arrangementer i perioden 1. november til 28 februar.
  2. Stimuleringsordningen som skal stimulere til aktivitet mens det er aktive smittevernstiltak, med oppstart 8. desember.
  3. Økonomisk kompensasjon gjennom styrking av eksisterende virkemiddelapparat som eksempelvis kulturfondet, kunstnerstipender, fond for lyd og bilde mv.

For å ta det første først: Kompensasjonsordningen som regjeringen innførte ble jo vesentlig endret, da den gjeldende ordningen var å kompensere uunngåelige kostnader, endret vi dette til å kompensere for tapte inntekter. Det var jo her de virkelig store pengene lå for de aller, aller fleste.

En annen utrolig viktig endring – var likestillingen av arrangører og underleverandører. Det er like viktig å bygge en scene som å stå på en scene, og det bærer nå kompensasjonsordningen preg av.

Vi endret jo denne kompensasjonsordningen fordi kultur er viktig for folk. I fjor spurte NRK folk om hva de gleder seg til etter korona? Det desidert flest gledet seg til, var to ting: Det var å klemme – og det var å gå på festivaler og konserter. Det gav oss motivasjon i Kulturdepartementet.

Da regjeringa måtte innføre nye smittevernstiltak i desember etablerte vi også raskt på ny stimuleringsordningen, etter råd fra kultursektoren. For å sikre så raske svar som mulig på søknadene, flyttet vi 15 ekstra saksbehandlere til Kulturrådet.

Så har ordningene noen svakheter. Eksempelvis er det ikke lov å ha stimuleringsordning i kraft når det ikke er smittevernstiltak i samfunnet. Som jo er et problem – siden mange fortsatt hadde solid behov for stimuleringsordningen også etter at smittevernstiltakene var borte.

Den tredje ordningen – som for mange kanskje er den viktigste er de avsatte 300 millioner til å forsterke det eksisterende virkemiddelapparatet, som vi vet treffer kunst- og kulturutøvere på en veldig god måte. Dette er ordninger innenfor kulturfondet, Fond for utøvende kunstnere, Fond for lyd og bilde og kunstnerstipend, til filmproduksjon og museer.

Det har vært viktig for regjeringen å se hele verdikjeden innenfor feltet. Fra skapelsen av scenekunst – via utvikling, rigg, oppbygging og fremføring. Rekken av bidragsytere inn er lang – og omfattende.

Så er det viktig for meg å si – at den største jobben i covid-arbeidet, har overraskende nok vært et systematisk og strategisk arbeid for å skape forståelse hos helsemyndigheter og andre om at kultur faktisk er næringsvirksomhet. 26.000 ansatte med omsetning på godt over en halv milliard i måneden er ikke ubetydelig.

Og nettopp fordi konsert- og kulturarrangører har god kunnskap om smittevern og publikumshåndtering, bestemte denne regjeringa seg for å prioritere kulturlivet da vi begynte å åpne samfunnet igjen, og ga unntak fra enmetersregelen da den fortsatt gjaldt i resten av samfunnet – slik at kulturlivet kunne åpne først – fremfor å fortsatt stå som sistemann i køen.

Ny fase

Så går vi forhåpentligvis over i en ny fase nå.

Kulturdepartementet ba i februar 2021 Norsk kulturråd og Norsk filminstitutt om å kartlegge og analysere konsekvensene for sektoren. Oppdraget inkluderer også å utarbeide et forslag til plan for kulturpolitiske virkemidler for å løse de utfordringene.

I noen deler av bransjen, for eksempel blant dem som jobber bak artistene, teknikerne, frykter vi et kompetansetap det kan ta lang tid å bygge opp igjen. Noe av det vi vet – er at mangelen på sceneteknikere vil påvirke norsk kulturliv i lang tid fremover. Sammenlignet med 2019 har ¼ av norske sceneteknikere skiftet yrke.

Forrige uke la NRK frem en undersøkelse om nordmenns kulturvaner etter pandemien der over halvparten av de spurte sier at de går sjeldnere på kulturarrangementer nå enn før pandemien. Rundt halvparten av de som svarer dette sier at de har fått nye vaner eller har glemt hvilke muligheter som finnes. Resten oppgir frykt for smitte, prioritering av andre aktiviteter og at man oftere velger sofaen og TV-en som årsak.

Dette kan oppleves nedslående. Og urettferdig. For det norske kulturlivet trenger sitt publikum. Etter to år på sparebluss trenger vi alle at det begynner å gå som normalt igjen. Men selv om det virker som det ikke går så raskt som vi ønsker ser vi likevel også flere positive tegn.

I forrige uke rapporterte f.eks. Øyafestivalen i Oslo om tidenes rekordsalg og at de pr. nå har solgt 10 000 flere billetter enn på samme tid i 2019. Det er for tidlig å sette to streker under at det er en trend, men vi skal følge nøye med og skal også passe på å trekke frem de gode historiene.

Tilskuddsforvaltning og direktoratene

Jeg vet mange her er opptatt av Den kulturelle skolesekken, Kulturtanken og Kulturrådet.

Som dere vet – så er vi i gang med en utredning av Den kulturelle skolesekken, som skal belyse virkemidler og tiltak på nasjonalt og regionalt nivå for å nå det overordnede målet om å formidle profesjonell kunst og kultur av høy kvalitet til barn og unge. Utredningen vil blant annet vurdere etableringen av et Musikkbruk og en evaluering av oppdraget til Kulturtanken. Vi håper på å ferdigstille dette arbeidet i løpet av året.

I kunngjøringen av forskningsoppdraget er det lagt inn som en forutsetning at de som ønsker å gjennomføre oppdraget skal ha en plan for samarbeid og forankring hos relevante parter. Vi vil sørge for at de som får oppdraget også inkluderer NTO og flere av deres medlemmer.

Men; og la meg samtidig være tydelig på avgrensningen: det er ikke en bestilling av å utrede Norsk kulturråd. Det har vært flere brede utredninger om Norsk kulturråd tidligere, og navnebytte har vært anbefalt. Vi håper at en navneendring som tydeliggjør skillet mellom armlengdesoppgaver og direktoratsoppgaver skal bidra til å skape klarhet om virksomhetens ulike roller.

Det er delegert noen oppgaver knyttet til tilskuddsforvaltning til direktoratsdelen av Norsk kulturråd, og på generelt grunnlag er oppgaven til et direktorat å avlaste departementet når det gjelder faglig arbeid og gjennomføring av tiltak. Det er fortsatt departementet som utformer politikken og politikerne som beslutter hvilke tiltak som skal gjennomføres.

Men – vi skal selvsagt følge med. Og hvis det er behov for sterkere statlig styring pleier Arbeiderpartiet sjelden være vanskelig å be om det.

Medvirkning fra barn og unge

Noe av det viktigste Kultur- og likestillingsdepartementet legger til rette for – er at barn og unge møter norsk kunst og kultur på sine arenaer. Det er viktig inkluderingspolitikk, kulturpolitikk – og politikk for å utjevne forskjeller. Regjeringens mål er kort og godt at flere barn skal både delta i, men også ha tilgang på mer kunst og kultur enn i dag.

Stortingsmeldingen om barne- og ungdomskultur ble behandlet av Stortinget i fjor. I behandlingen ble det bl.a. vedtatt at vi skal legge til rette for at kulturinstitusjonene er i dialog med barn og unge om å utvikle nye formidlingsmetoder, og at det skal lages flere tilbud tilpasset ulike aldersgrupper.

I den forbindelse spurte vi nylig om informasjon om hva slags aktivitet institusjonene har på dette området i dag. Vi vet rett og slett for lite om det. Det var langt fra et uttalt styringssignal, men det var en erkjennelse av at vi har et kunnskapshull – som dere kan bidra til å dekke. Vi vet jo at de aller, aller fleste hos dere har tydelig systematisk og strategisk barne- og ungdomsarbeid både muntlig og skriftliggjort.


Jeg skal være litt privat. Min datter er 6 år. Hun er jo objektivt den vakreste 6-åringen som finnes selvsagt, men hun er ikke som alle andre 6-åringer. Hun vil nemlig aldri klare enkle oppgaver som andre 6-åringer klarer. Hun har det jeg vil kalle en stor ryggsekk. I den ryggsekken eksisterer det ikke bare utfordringer, det eksisterer også i høyeste grad muligheter. Kulturopplevelser og kulturdeltakelse er en av dem. Å se den jenta på en scene viser hva kultur er for selve livet.

Fordi: Før vi snakker – så synger vi. Før vi skriver, så maler vi – og så fort vi kan stå, så danser vi. Kultur er ryggmargen i mennesket. Stor som liten.

Innimellom må vi minne hverandre på det. Det elementær i kunst og kultur som bor i oss. Som bor i barna våre. Og vi skal ta de barna på alvor når vi utvikler nye tilbud.

For – barn og unge har gjentatte ganger uttalt at de ønsker å bli lyttet til i utformingen av kunst- og kulturtilbudet. En rapport fra Ungdommens ytringsfrihetsråd sier det er en stor utfordring at unge ikke ser seg selv representert i kunsten. Det er et stort problem. Ved å spørre institusjonene om og hvordan de jobber med barns medvirkning håper vi å få mer innsikt i hva som gjøres for å involvere barn og unge i dag.

Så skal opplagt ikke slik spørsmålsstilling verken rokke ved den kunstneriske friheten eller prinsippet om armlengdes avstand.

Kulturlov og lokalt og regionalt samarbeid

Det offentlige har et ansvar for å sikre at offentlige tilskudd benyttes i tråd med forutsetninger og forventninger. Det er forventninger til bruk av offentlige midler, og slik vil det trolig alltid være.

Flere av dere melder om tette og gode samarbeid både med kommuner og fylkeskommuner. Det er lite som gleder Kultur- og likestillingsdepartementet mer – enn kommuner og fylkeskommuner som ønsker å ta en offensiv rolle i å utvikle og forsterke kulturpolitikk lokalt og regionalt. Så har vi fra departementets side også et spesielt ansvar i å gjøre det lett å ta kloke vurderinger lokalt.

I samarbeid med KS gjennomførte departementet et kulturpolitisk toppmøte med politisk ledelse i fylkeskommunene og en kommune fra hvert fylke. Dette er noe vi tar sikte på å gjennomføre årlig, og kommer i tillegg til andre arenaer for politisk dialog. Vi skal være en åpen og tilgjengelig politisk ledelse, som det er lett å få tak i – og som forstår hele landet.

Spleiselaget mellom stat, fylkeskommuner og kommuner for å finansiere landets kulturinstitusjoner er et gode for å sikre en sterk nasjonal infrastruktur med lokal og regional forankring. Samtidig så har vi fortsatt en vei å gå spesielt i kommune-Norge, med å systematisere og bevisstgjøre kommunepolitikere i offensiv kulturpolitikk.

Blant annet derfor har vi iverksatt en revisjon av kulturloven. Loven nedfeller kommunenes, fylkeskommunenes og statens ansvar på kulturfeltet. Men loven er i dag svært overordnet og lite forpliktende.

Dette er et arbeid som vi har store ambisjoner for. Vi mener det er nødvendig å gjøre loven til et mer effektivt kulturpolitisk virkemiddel, og mener dette kan bidra til å styrke kulturfeltet i kommunene.

Vi ser nå bl.a. på muligheten for å lovfeste armlengdeprinsippet og tydeliggjøre forpliktelsene til å inkludere kulturfeltet i kommunal planlegging og prioritering. Å sikre at alle kommuner har et bevisst forhold til kulturpolitikk kan potensielt bli et kjempeløft for det offentliges ivaretakelse og utvikling av kulturbransjen.

Vi vet jo – at kommuner med et godt planverk for kulturpolitikk i snitt bruker over langt mer på kultur, enn kommuner som ikke har det. Så lever jo kommunene også litt etter armlengde-prinsippet, så det vil vel ikke overraske meg om kommune-Norge ikke jubler for å få nye oppgaver og forventninger fra staten, men den jobben tar vi som en utfordring – i fellesskap.

Samarbeid, kritikk og ansvar

Avslutningsvis er det viktig for meg å si:

For å nå kulturpolitiske mål i Norge, så må Kultur- og likestillingsdepartementet og NTO være hverandres næreste samarbeidspartner, og tøffeste kritiker. Vi skal tåle deres tilbakemeldinger uavhengig av hva det er, og vi skal ikke bare tåle – men vi skal bli påvirket av det.

Men med det kommer også ansvar. Ansvar for å være den kloke ambassadøren som sikrer at den politiske ledelsen er oppdatert på feltet eller ansvar for å være en løsningsorientert part som bidrar inn i et fellesskap. Det ansvaret vet jeg dere tar, og vil fortsette å ta.

Og så – selv om Ibsen skrev at man eldes når man nærmer seg 50 må vel NTO være det beste eksempelet på at han tok feil. Jeg har sjelden møtt en mer deltakende og vital 60-åring enn dere, og vil derfor gratulere dere på vegne av regjeringen med et stort jubileum.

Gratulerer, og takk for meg.

Odin Adelsten Aunan Bohmann, statssekretær Kultur- og likestillingsdepartementet