Uttalelse til forslag om kulturkanon

NTO har 12. desember 2025 sendt en uttalelse til Stortingets familie- og kulturkomité vedrørende representantforslag fra Høyre om å nedsette et utvalg som skal utarbeide et forslag til en norsk kulturkanon, det vil si en liste over de viktigste verkene i Norges kunst- og kulturarv, jf. Dokument 8:26 S (2025-2026).

NTO støtter de overordne målene i forslaget om å fremme dannelse, fellesskap og inkludering ved å styrke kunnskapen om kunst og kultur, og synliggjøre og tilgjengeliggjøre kulturarven.

Ikke minst deler vi målet om en mer levende kulturdebatt. Vi ønsker velkommen et bredt offentlig ordskifte om hvilke verk som betyr mest for oss, og som kan stimulere til bevisstgjøring og refleksjoner over hvilken verdi kunsten og kulturen har for enkeltmenneskene og fellesskapet.

Statens rolle

Vi mener likevel at selve det politiske initiativet til en kulturkanon er på siden av statens rolle i kulturpolitikken og utfordrer armlengdeprinsippets intensjon, som er å sikre tydelige skillelinjer mellom politiske interesser og kunstneriske/kulturfaglige vurderinger, samt at den kunst- og kulturfaglige beslutningsmyndigheten er spredt.

Byråkratisering

Utarbeidelsen, forvaltningen og eventuelle jevnlige revideringer av en kulturkanon vil etter vårt syn medføre unødvendig byråkratisering og ressursbruk. Dette er hardt tiltrengte midler som i stedet bør kanaliseres direkte til de kunstnerne, institusjonene og fagmiljøene som skaper, utvikler og formidler kunsten og kulturen, og ikke minst til å bygge opp en velfungerende kritisk offentlighet.

Faglig uavhengige kulturbærere

Museene, bibliotekene, arkivene og musikk- og scenekunstinstitusjonene – sammen med fellesskolen, universitetene, høgskolene og andre fagmiljøer – forvalter vedvarende kulturarven, hvor våre felles historier og samfunnets hukommelse revitaliseres og holdes i hevd.

Vi trenger ikke en kulturkanon for å sikre dette.

Det vi trenger er at myndighetene styrker slike varige strukturer som sikrer kontinuerlig faglig og flerstemmig forvaltning og formidling av kunsten og kulturarven. Samtidig må vi hele tiden etterstrebe at disse strukturene og ytringsarenaer til enhver tid er i dialog med verden rundt seg og er tilgjengelige for en mangfoldig befolkning, da vi hele tiden sammen er med på å forme kulturen i Norge.

Samtidig vil vi understreke betydningen av å hegne om disse institusjonenes faglige uavhengighet, og demme opp mot et hvert skritt som på uheldigvis vis kan virke førende for institusjonenes fortolkninger av og ulike perspektiver på historien og kulturarven, selv om dette ikke er en uttalt intensjon.

Det er også viktig at en kulturkanon ikke bidrar til å sementere kulturarven og virker ekskluderende, noe som igjen kan begrense forestillingene våre om og mulighetene for fremtiden. En liste som gjerne er ment å bidra til en trygg og samlende forståelse av norsk kultur og identitet, kan i stedet virke både splittende og begrensende.

Skolen

Etter NTOs syn bør et langsiktig arbeid for å fremme kunnskap om kunst og kultur, felles referanserammer og et velfungerende offentlig samtalerom snarere se kultur-, kunnskaps- og mediepolitikken i sammenheng.

Skolens dannelsesoppdrag må styrkes, og kulturell og estetisk kompetanse må defineres inn blant de grunnleggende ferdighetene i læreplanverket. Disse fagene, så vel som kunst- og kulturopplevelsene, må styrkes på egne premisser, uten at en offisiell autoritativ kanon legger føringer for innholdet.

En slik satsing i skolen vil gi de oppvoksende generasjonene felles referanser i form av delt historisk og kulturell innsikt og samlende meningsskapende opplevelser og fortellinger.

Den akademiske samtalepartneren

For ivaretakelsen og utviklingen av kunsten og kulturarven, er det samtidig helt avgjørende at det finnes en selvstendig, akademisk samtalepartner som kan analysere kunstens og kulturens verdi, og utfordre kunst- og kulturinstitusjonenes etablerte praksiser og faglige vurderinger med supplerende og korrigerende betraktningsmåter.

Disse fagene er også vesentlige leverandører av begreper og perspektiver til det offentlige ordskiftet og må sikres og styrkes.

Kulturdebatten

Videre er en satsing på den kvalifiserte kunstkritikken og sannhetssøkende kulturjournalistikken nødvendig for å fremme faglig diskusjon og refleksjon rundt kunstens innhold og kvalitet, men også for å synliggjøre kunsten og kulturarven og øke interessen og kunstforståelsen hos et bredere publikum.

I beste fall vil arbeidet med å etablere en norsk kulturkanon munne ut i et øyeblikksbilde av hvordan et begrenset utvalg personer her og nå definerer vår felles kulturarv, og samtidig gi oppspill til det som kan bli en engasjerende kulturdebatt.

Vi kan likevel vanskelig se at dette vil bli noe annet enn en forbigående debatt, som i dagens mediesituasjon samtidig vil være helt uten garantier for at nyanserte stemmer og komplekse tankerekker slipper til og ikke overdøves av forenklende og konfliktorienterte ytterkanter.

Dersom utgiftene ved å utarbeide en kulturkanon i stedet målrettes for å styrke den kritiske offentligheten og for eksempel investeres i Kulturrådets tilskuddsordning for tidsskrift og kritikk, så vil det alene være et langt mer effektivt virkemiddel for å fremme en levende, flerstemmig og kunnskapsfremmende samtale som bygger fellesskap og gir oss et historisk forankret blikk på fremtiden.