LAST NED HØRINGSSVARET HER
En inkorporering av FNs konvensjon om funksjonshemmedes rettigheter (CRPD) i norsk lov vil bidra til å fremme verdien av funksjonsmangfold så vel blant publikum, som blant kunstnere og i institusjonenes organisasjon. Det er svært positivt. Myndighetene må samtidig sikre at musikk- og scenekunstinstitusjonene har rammevilkår som gjør det mulig å iverksette hensiktsmessige tiltak for mennesker med funksjonsnedsettelser.
Every Body Electric, Doris Uhlich, co-produksjon Tanzquartier Wien, Schauspiel Leipzig, insert (Theaterverein)
Foto: Peter Empl
NTO har 29. mai 2024 sendt et høringssvar til Kultur- og likestillingsdepartementet om utredningen om inkorporering av FNs konvensjon om funksjonshemmedes rettigheter (CRPD) i norsk lov. Høringssvaret er i hovedsak konsentrert om Artikkel 30 Deltakelse i kulturliv, fritidsaktiviteter, fornøyelse og idrett pkt. 1-4. Denne artikkelen er imidlertid nært knyttet til artikkel 7 (Barn med nedsatt funksjonsevne), artikkel 9 (Tilgjengelighet), artikkel 19 (Retten til et selvstendig liv og til å være en del av samfunnet) og artikkel 21 (Ytringsfrihet og meningsfrihet og tilgang til informasjon).
Samtidig vil vi understreke at de forpliktelsene som følger av artikkel 24 (Utdanning) og artikkel 27 (Arbeid og sysselsetting) er viktige for å realisere forpliktelsene under artikkel 30.
Konvensjonens formål er å sikre gjennomføring av menneskerettighetene for personer med funksjonsnedsettelser på lik linje med andre.
Det juridiske ekspertutvalget som står bak utredningen fremhever generelt at en inkorporering av konvensjonen i norsk lov vil være et viktig signal om betydningen av funksjonshemmedes menneskerettigheter, og at den kan få høyere status og bli oppfattet som mer forpliktende. Vi registrerer at utvalgets flertall foreslår at konvensjonen derfor inkorporeres i menneskerettsloven.
NTO er glad for at en inkorporering av konvensjonen i norsk lov på denne måten vil kunne føre til at mennesker med funksjonsnedsettelser sine interesser i større grad vil være på den offentlige agendaen og dermed trolig får større gjennomslagskraft også på kulturområdet.
Vi ser fram til at dette kan bidra til å fremme verdien av funksjonsmangfold blant publikum så vel som blant kunstnere og i institusjonenes organisasjon. Det er viktig for å sikre mennesker med funksjonsnedsettelser sine muligheter og rettigheter, men også for å fremme representasjon og et kreativt mangfold av stemmer, fortellinger og kunstneriske perspektiver i samfunnet.
Utvalgets konklusjon er at de ikke kan se at det er nødvendig med lovendringer for å imøtekomme forpliktelsene under artikkel 30, med henvisning til eksisterende norsk lovverk, herunder krav til universell utforming i likestillings- og diskrimineringsloven og ny språklov (2021).
At lovendring ikke er nødvendig, betyr imidlertid ikke det samme som at konvensjonsforpliktelsen er tilstrekkelig gjennomført. Utvalget understreker at flere av forpliktelsene under denne rettigheten må realiseres over tid ved at staten tar skritt for å sørge for økt tilgjengelighet og inkludering.
Vi vil understreke at et slikt skritt må være at myndighetene legger til rette for musikk- og scenekunstinstitusjonenes arbeid for å inkludere mennesker med funksjonsnedsettelser, og sikrer at disse institusjonene har rammevilkår som gjør det mulig å iverksette hensiktsmessige tiltak.
Dette kan være tiltak rettet mot publikum for å sikre tilgjengelighet til arenaer som teatre og konsertsaler, ordningen med ledsagerbevis, installering av teleslynger og annet utstyr og samarbeid med Norges blindeforbund om tilrettelegging. Videre viser utvalget til eksempler på tiltak for å sikre tilgang til kulturopplevelser i tilgjengelige formater, slik som teksting og tegnspråktolkning av teaterforestillinger.
Vi vil understreke at myndighetene også må legge til rette for institusjonenes arbeid for å inkludere kunstnere med funksjonsnedsettelser, og for at mennesker med funksjonsnedsettelser inkluderes i ulike posisjoner i organisasjonen. Dette er særlig viktig for å realisere statens forpliktelser knyttet til pkt. 2 i artikkel 30: "Partene skal treffe hensiktsmessige tiltak for å gi mennesker med nedsatt funksjonsevne mulighet til å utvikle og utnytte sitt kreative, kunstneriske og intellektuelle potensial, ikke bare av hensyn til seg selv, men også til berikelse for samfunnet."
I rapporten Tilgjengelige kunstnerskap kommer det fram at tilrettelegging for kunstnere har hatt mindre oppmerksomhet i institusjonene enn tilrettelegging for publikum, og at en av de sentrale barrierene for institusjonenes arbeid med inkludering av kunstnere med normbrytende funksjonsvariasjoner er «lite handlingsrom hos mange institusjoner som følge av trang økonomi».
Et viktig grep fra myndighetens side er altså å styrke grunnbevilgningene for å utvide handlingsrommet for institusjonenes ulike tilnærminger. I tillegg er Kulturrådets aspirantordning for kunstnere og kulturarbeidere med funksjonsnedsettelser et viktig bidrag til å senke terskelen for ansettelser og øke bevisstheten og kunnskapen om tilgjengelighet og inkludering.
Ekspertutvalget påpeker at den nye språklovens anerkjennelse og formalisering av norsk tegnspråk som offisielt språk i Norge, språklig og kulturelt likeverdig med norsk, er med på å oppfylle forpliktelsene under artikkel 30. Dette er særlig viktig for å imøtekomme pkt. 4 i artikkel 30: "Mennesker med nedsatt funksjonsevne skal på lik linje med andre ha rett til anerkjennelse av og støtte til sin spesielle kulturelle og språklige identitet, herunder tegnspråk og døvekultur."
Vi vil understreke betydningen av at staten oppfølger sine forpliktelser under denne rettigheten gjennom en oppfølging av språkloven § 7. Et viktig tiltak er å styrke Teater Manu som landets nasjonale tegnspråkteater og samtidig flytte tilskuddet til teateret til kap. 323 post 70 for slik å anerkjenne og sikre teateret som en fast/varig scenekunstinstitusjon.
Til slutt vil vi understreke at skolen og utdanningsinstitusjonene er viktige premissgivere for musikk- og scenekunstinstitusjonenes arbeid for å inkludere mennesker med funksjonsnedsettelser.
Manglende tilgang på kunstfaglig utdanning er en av de sterkeste barrierene for at personer med funksjonsnedsettelser kan etablere seg som profesjonelle kunstnere. Det gjelder høyere kunstfaglig utdanning, men også videregående opplæring, kulturskolen og grunnskolen.
Statens langsiktige realisering av forpliktelsene under artikkel 30 må altså sees i nær sammenheng med artikkel 24 (Utdanning) og nødvendigvis omfatte kunnskapspolitikken.