Svekker man produksjonskapasiteten til Nationaltheatret i byggeperioden svekker man norsk scenekunst. Kvalitet og utvikling krever kontinuitet, og teaterfeltet henger tett sammen. Vi må derfor ha tillit til at statsråd Abid Raja både ser behovet og til slutt finner en akseptabel løsning for Nationalteatret i rehabiliteringsperioden, skriver vår direktør Morten Gjelten i denne kommentaren.
Nationaltheatrets hovedscene
Foto: Gisle Bjørneby
Det er en stor og historisk hendelse at bygningen Nationaltheatret skal rehabiliteres. Bygget, tegnet av Henrik Bull, er ikonisk, men det er også et bygg med et praktisk formål, teaterproduksjon, og et innhold i form av 225 ansatte.
Det er grunn til å være begeistret over viljen til å endelig rehabilitere bygget. Samtidig er det grunn til å være bekymret for det som fra utsiden kan se ut som en litt krevende dialog med Kulturdepartementet rundt teatrets opplagte behov for kunstnerisk kontinuitet i byggeperioden. Særlig i hovedsceneformatet. Fotballmetaforer er her på sin plass: Du lar ikke Vålerenga spille eliteseriekamper i en ballbinge mens de venter på en ny stadion.
Anleggsperioden kommer til å vare i 5-6 år. Spørsmålet blir da hva som skal skje i den perioden. Europa har mange teaterbygg fra samme periode. Mange har blitt rehabilitert, og mange har da etablert en midlertidig hovedscene for byggeperioden.
Etter at departementet skrinla Munchmuseet som alternativ, vet vi at teatret nå har lagt frem et forslag om å sette opp en enkel, men funksjonell midlertidig sceneløsning. Vi må ha tillit til at statsråd Raja både ser behovet og til slutt finner en akseptabel løsning. I Dagsnytt 18 onsdag 28. oktober var det slik sett lovende toner fra statsråden, da han sa at «de ansatte skal ha forutsigbarhet og de skal kunne ivareta sin kunstneriske kvalitet, både i perioden byggeperioden pågår, men også for ettertiden».
Leser man teatrets ulike utredninger i saken vil man se at alternativet er dystert. En kraftig reduksjon i drift – noe som vil gå stygt ut over både tilbudet til publikum og Nationaltheatrets organisasjon. Så mange som 80 av teatrets ansatte vil kunne miste jobben.
Målet må være å sikre arbeidsplassene og å kunne tilby publikum opplevelser på arenaer med hovedscenestørrelse uten å fortrenge andre aktører.
De samlede ekstra driftskostnadene det her er snakk om er ikke av et slikt omfang at statsråden skulle behøve å så splid mellom kolleger ved å antyde at nødvendige driftsmidler til Nationaltheatret i denne byggeperioden vil gå ut over samfunnets evne til å gjennomføre investeringer ved scener andre steder i landet.
Investeringer i infrastruktur og publikumsfasiliteter lønner seg. Overgangsperioder i bygge- og rehabiliteringssaker har kostnader som det på lang sikt lønner seg å dekke. Dersom man er enige om målet. Pandemikrisen vi er inne i viser at der det er vilje er det vei – og midler.
Ingen bør heller i en slik sak undervurdere hvordan hele teaterfeltet henger sammen. Ei heller det sterke og lange kvalitetsbyggende samholdet i bransjen. Et bransjefelleskap som sørget for at det ikke ble skapt noen unødvendige by-land dikotomier da vi bygde ny Opera i Bjørvika. Eller som nå når prosjektet Sentralbadet realiseres i Bergen. Akkurat som bransjen solidarisk kommer til å samle seg bak andre prosjekter. Det lønner seg for demokratiet å bygge nytt hus til det Samiske Nasjonalteatret i Kautokeino, og å rehabilitere og bygge ut scenisk kapasitet i hele landet. Også i Oslo.
Men bygg uten innhold gir liten mening. Kvalitet og utvikling i teaterproduksjon krever kontinuitet. Svekker man produksjonskapasiteten til Nationaltheatret i byggeperioden svekker man norsk scenekunst.
Morten Gjelten, direktør i Norsk teater- og orkesterforening (NTO)
