Korona

Kommentar til Koronakommisjonens rapport

Svarer koronakommisjonens rapport til NTOs forventninger? Vi har i alle fall fremdeles forventninger til at man i det videre arbeidet stiller spørsmål ved i hvilken grad de politiske prioriteringene og de svært inngripende tiltakene som rammet – og fremdeles rammer – kulturlivet og publikum var og er vel funderte og forholdsmessige. Det skriver vi i en kort kommentar til Koronakommisjonens rapport.

Tomme teaterseter under koronatiltakene
Foto: Denise Jans, Unsplash

Vi forventet kanskje ikke at Koronakommisjonens rapport ville gå detaljert i dybden på kulturområdet. Men kanskje denne manglende forventningen er en konsekvens av det vi har registrert dette året – at kultur også her kun nevnes i forbindelse med økonomiske tap, som en konstatering av typen «korona rammer hardt og skjevt, og noen bransjer har lidd mer enn andre, men slik er det dessverre».

Vi finner ingen refleksjoner rundt, eller kritisk inngang til, at dette tross alt også var – og er – politiske valg, innretninger som ble utarbeidet, prioriteringer som ble gjort.

I det videre arbeidet må vi derfor kunne forvente at det stilles spørsmål ved om disse prioriteringene og tiltakene var vel funderte, og om nødvendige justeringer ble foretatt underveis, ettersom ny kunnskap kom frem. Ikke minst bør man se nærmere på om de mange, svært inngripende og brede tiltakene som kulturlivet har lidd under virkelig var treffsikre og forholdsmessige.

Det er ingen tvil om at dette er et helt nødvendig neste steg; en grundig evaluering av konsekvensene for kulturlivet, men også de samfunnsmessige konsekvensene av at et helt kulturliv stenges ned.

Institusjonenes rolle som en sentral del av ytringsfrihetens infrastruktur tilsier at evalueringen må gå dypere enn kun å vurdere effekter av kompensasjonsordninger.

Rapporten gir interessante innganger i et slikt videre arbeid i del V «Smittevern – rettstat og demokrati», og kanskje særlig i kapittel 28, hvor kommisjonen blant annet skriver:

Ryggmargsrefleksen til myndighetene burde derfor være å forsikre seg om at pandemihåndteringen skjedde innenfor de rammene som Grunnloven og menneskerettighetene setter. Det skjedde åpenbart ikke i begynnelsen av koronapandemien.

Rapporten bekrefter ellers det vi allerede visste; at utover den overordnede dialogen i trepartssamarbeidet, så har det vært for lite systematisk kontakt og samarbeid med bransjeorganisasjonene. Disse organisasjonene har i hele perioden vært tydelige på at ordninger, koordinering og kommunikasjon ville vært bedre og mindre omstridt om Kulturdepartementet hadde tatt imot tilbudet om å sette ned utvalg med arrangørfaglig kompetanse.