Mariken Lauvstad løfter noen interessante problemstillinger rundt rekruttering av kvinner til viktige posisjoner i norsk teater, men baserer konklusjonene på for tynt grunnlag. Det skriver vi i Scenekunst.no 23. august.
Semper Eadem, Det Norske Teatret
Foto: Erik Berg
Scenekunst.no 23.08.2023:
Mariken Lauvstads artikkel «Fortsatt mannsdominans», publisert på Scenekunst 14. august, innehar flere interessante opplysninger når det gjelder rekrutteringsgrunnlaget på enkelte områder innen norsk teater. At det er utdannet tre ganger så mange mannlige som kvinnelige regissører ved Kunsthøgskolen i Oslo de siste 24 årene, er en viktig observasjon. At alle de ti markante kvinnelige reginavnene Lauvstad trekker fram, hvorav flere også har sittet i noen av de mest framskutte lederposisjonene i norsk teater i en årrekke, har bakgrunn fra utenlandske utdanningsinstitusjoner, er en annen. At enkelte utenlandske regiutdanninger muligens vektlegger arbeid opp mot hovedsceneformatet og store ensembler mer enn våre hjemlige utdanninger, er også interessant å kikke nærmere på.
Samtidig tegner artikkelen et bilde av «det norske teaterfeltet» som det er vanskelig å kjenne seg igjen i: Selv høyt kvalifiserte kvinner «strever med å få bygget opp CV-en for å kvalifisere til de samme stillingene» som menn og når ikke opp til de mest prestisjefulle posisjonene som teatersjef og regissør. Særlig gjelder dette ved «de store norske scenene», og denne skjevfordelingen av kunstnerisk definisjonsmakt er strukturelt betinget.
Det er underlig lesning all den tid det fins så mange dyktige kvinner som har satt sitt preg på norsk teater over flere år, både regissører, teatersjefer og andre.
Våre tall viser da også at blant de 34 scenekunstinstitusjonene som er medlem i NTO, har 15 av disse en kvinne som teatersjef eller øverste kunstnerisk leder (innenfor teater eller dans), mens 21 institusjoner har en mann i samme stilling. Det betyr en kvinneandel på 42 prosent. I 2021 var kvinneandelen på 49 % (19 kvinner og 21 menn), mens ved vår forrige opptelling i 2017 var kvinneandelen på 51 % (18 kvinner og 17 menn).
Dette er tall på nasjonalt nivå, mens Lauvstad i sin artikkel av uviss grunn utelukkende konsentrerer seg om teatrene i hovedstaden når hun teller teatersjefer, som om disse var alene om å definere det norske senekunstlandskapet. Etter vårt syn har derimot hver og en av disse 34 institusjonene og deres kunstneriske ledere stor betydning for utviklingen av norsk scenekunst, og Oslo er heller ikke den eneste byen i landet med store scener og ensembler.
Videre bruker Lauvstad det faktum at Nationaltheatret, Det Norske Teatret og Oslo Nye Teater har mannlige teatersjefer i skrivende stund som et tegn på «fortsatt mannsdominans» i norsk teater. Ut fra en slik logikk kunne man omtale perioden hvor alle de tre store Oslo-scenene Nationaltheatret, Oslo Nye Teater og Riksteatret hadde kvinner i teatersjefstolen samtidig for preget av «kvinnedominans», men det blir jo ikke riktig. At ballettsjef Ingrid Lorentzen samtidig ikke inkluderes i Lauvstads eksempelutvalg trass i at hennes posisjon er vesentlig for den øvrige tematikken i artikkelen, og at det ikke en gang nevnes at Nationaltheatret hadde en kvinnelig teatersjef i en årrekke, for inntil bare et par år siden, gjør at bildet som skapes blir lite nyansert og etterrettelig.
De kunstneriske lederne ved Vega Scene og Tigerstadsteatret, alle kvinner, inngår heller ikke i Lauvstads telling når hun inkluderer mindre teatre i hovedstaden. Er det fordi de ikke passer inn i fortellingen? Og hvor relevant er det å ta med for eksempel hele Nationaltheatrets historie tilbake til 1899 når man skal diskutere dagens teaterlandskap? At Norge kun har hatt to kvinnelige statsministre kan vel ikke brukes som tegn på at norsk politikk i dag er mannsdominert?
Lauvstad trekker videre fram at «den kommende høsten er det ikke en eneste kvinne blant de åtte regissørene som skal jobbe på Det Norske Teatrets hovedscene, og i vårsesongen som var stod det ikke en eneste kvinnelig regissør bak en premiere på Nationaltheatret». Når hun senere spør om kvinnelige regissører «lettere forsvinner ut av teatersjefenes synsfelt» og ikke blir «løftet i samme grad som mannlige», er grunnen lagt for å svare ja på begge spørsmålene, slik den selektive eksempelbruken har bygget opp til.
Hun kunne imidlertid også ha valgt å peke på at to av tre hovedsceneforestillinger ved Det Norske Teatret våren 2023 var regissert av kvinner. På en annen av landets store teatre, Riksteatret, var to av tre premierer med kvinner på regi. Beveger man seg ut av hovedstaden til Den Nationale Scene i Bergen sto det kvinner bak begge premierene på Store Scene.
Blant årets 40 Heddanominerte sto kvinner for regi/koreografi i 25 tilfeller, mens menn sto for 15. Blant vinnerne var tallene henholdsvis 10 kvinner og fire menn. Regiprisen gikk til en kvinne, og blant de nominerte befant det seg en annen kvinne og en mann.
Dette er også bare enkelteksempler, men det viser at bildet er langt mer nyansert enn det som kommer fram i artikkelen. Kvinnelige regissører har markert seg sterkt i norsk teater gjennom flere år, hver og en med sin signatur. Det innebærer også en rekke oppsetninger ved de største teatrene. Det samme kan sies om dramatikere, teatersjefer, dramaturger og andre nøkkelfunksjoner.
Det betyr ikke at informasjonen som presenteres i artikkelen er uviktig i seg selv. Det kan også være at menn statistisk sett er i flertall når det gjelder regioppgaver ved landets hovedscener. Men som bilde på hvordan de mektigste posisjonene i norsk teater fordeler seg mellom kjønnene gir dette ikke et godt nok kunnskapsgrunnlag til å konkludere i den retningen Lauvstad gjør.
Fra et knippe Oslo-teatre som tilsynelatende viser den store overvekten av mannlige teatersjefer, går Lauvstad plutselig nasjonalt til verks når hun peker på at scenekunst for barn og unge har lavere prestisje enn scenekunst for voksne, og at kvinner dermed er «overrepresentert» som teatersjefer og regissører når dette publikummet er hovedmålgruppen. At både Brageteatret og Unge Viken Teater for ikke lenge siden hadde menn i sine sjefsstoler – førstnevnte helt fram til 31. mai i år – nevnes ikke. Ei heller at de to forrige sjefene ved Hålogaland Teater, som huser Lille Hålogaland Teater med Katrine Strøm i spissen, var kvinner. Det er med andre ord ikke nødvendigvis slik at menn sitter i de mektigste sjefsposisjonene, mens kvinner sitter i underordnede posisjoner.
At regissør Maren Bjørseth, som har hatt flere store regioppgaver ved de største teatrene, blir brukt som eksempel på at kvinner muligens oftere «forventes å regissere forestillinger for et barnepublikum», fordi hun akkurat denne høsten står bak Nationaltheatrets familieforestilling på Hovedscenen, blir bare underlig. Her bidrar Lauvstad til å sementere et syn på at scenekunst for barn og unge fra teatrenes side har lavere prestisje enn scenekunst for voksne. Kan det ikke nettopp være et eksempel på det motsatte? At en så anerkjent og suksessrik regissør som Bjørseth vil ha og får ansvar for en av teatrets store satsinger denne høsten, med legendariske Anne Krigsvoll i hovedrollen og en lang rekke anerkjente scenekunstnere i alle ledd, nettopp er å ta scenekunst for denne målgruppen på alvor?
Tall kan som kjent brukes og misbrukes til så mangt. Med sine håndplukkede eksempler og påfølgende retoriske spørsmål bygger Lauvstad opp under egen vinkling, snarere enn å tegne et helhetlig og balansert bilde av det «teater-Norge» hun foregir å kommentere.
Det er synd, for tematikken hun trekker opp er viktig, og størst mulig grad av likestilling blant kjønnene innenfor den profesjonelle scenekunsten er en målsetting som krever stadig årvåkenhet og fokus fra ulike instanser og aktører i bransjen. En viss grad av overblikk, rimelige avgrensninger og nøktern etterrettelighet må imidlertid kunne forventes før man generaliserer og maler med bred pensel.
Les også Lauvstads svar, «Tåkelegging», i Scenekunst.no 28. august.
