Last ned innspillet og rapporten
NTO understreker i sitt innspill til den varslede barne- og ungdomskulturmeldingen hvor viktig skole og utdanning er for både mottaker- og utøversiden i kunsten, og at det er behov for å styrke lærerkompetansen i de estetiske fagene. Vi minner om at Den kulturelle skolesekken (DKS) er til for elevene og at kvalitet må være det førende utvelgelseskriterium i DKS. Vi etterlyser samtidig en gjennomgang av organiseringen av DKS og en avklaring av Kulturtankens rolle.
Seiko Dance Company, Dansens Hus
Foto: D. Matvejev
NTO leverte sitt innspill til regjeringens varslede stortingsmelding om barne- og ungdomskultur 15. oktober 2019. Kulturdepartementet og Kunnskapsdepartementet samarbeider om meldingen, hvor kulturskole skal inngå. Stortingsmeldingen skal etter planen legges frem høsten 2020.
NTO ser frem til at samarbeidet om en barne- og ungdomskulturmelding kan bidra til en bedre koordinert kultur- og utdanningspolitikk, som forankrer begge disse politikkområdene tydelig i infrastrukturkravet i Grunnlovens § 100 og statens ansvar for å sikre en åpen og opplyst offentlig samtale.
Skole og utdanning er svært viktig for både mottaker- og utøversiden i kunsten, og disse områdene har stor betydning som premissgivere for musikk- og scenekunstinstitusjonenes måloppnåelse.
Som en del av innspillet legger NTO ved en rapport om institusjonenes arbeid med barn og unge (Gunnar Thon Lossius/gtl Management, 2019). Rapporten søker å gi et bilde av omfanget av virksomhetenes samlede arbeid på dette området, inkludert det kvalitative mangfoldet som disse institusjonene har i tilbud og arbeidsmåter.
Musikk- og scenekunstinstitusjonene ser det som en viktig del av sitt samfunnsansvar å styrke mottakersiden i kunsten. Mange setter i dag store ressurser inn på formidlingsprogram overfor barn og unge, slik gtl Management sin rapport viser.
NTO mener at noe av det viktigste vi kan gjøre for å sikre alle like muligheter for å ta del i den ytringskulturen som ligger til grunn for et opplyst og velfungerende demokrati, er å styrke fortolkningskompetansen i samfunnet. Dette gjøres blant annet gjennom å sikre felles referanserammen og må begynne i skolen, som den unike fellesarenaen den er.
Det er imidlertid store variasjoner i hvordan skolene forbereder kunstbesøkene, samt følger opp elevene under besøket og i etterkant. Parallelt med nedprioriteringen av kunstfagene i skolen har forventningene til institusjonenes tilbud og det pedagogiske materialet dreid, ut ifra en forutsetning om at heller ikke lærerne skal trenge verken forkunnskaper eller forberedelsestid.
For å møte denne utviklingen, har flere musikk- og scenekunstinstitusjoner økt satsingen på forestillings- forberedende besøk på skolene. Knappe formidlingsressurser i underadministrerte virksomheter legger likevel begrensinger for hvilket utdanningsansvar scenekunstinstitusjonene kan påta seg.
Derfor er det sterkt bekymringsverdig at de estetiske og humanistiske fagene i skolen nedprioriteres til tross for intensjonen om å gi skolens brede dannelsesoppdrag en tydeligere plass i skolehverdagen.
Kunnskapsdepartementet har selv pekt på at det er behov for å styrke lærerkompetansen i de estetiske fagene, og NTO ser derfor frem til en offensiv satsing som kan bidra til å styrke disse fagenes status. Dette må skje uten at man går glipp av kompetente lærekrefter, eller presser de estetiske fagene inn i kunnskapsmaler, prestasjonstester eller målinger som er fremmede for kunstfagenes egenart.
Også i et rekrutterings- og talentutviklingsperspektiv er det viktig å styrke de estetiske fagenes plass og kvalitet i hele utdanningsløpet.
Særlig innenfor kunstarter som klassisk musikk og ballett er det viktig at talentene fanges opp tidlig.
For å sikre tilfanget av kvalifiserte søkere til høyere utdanning er det behov for å styrke kvaliteten og koordineringen av arbeidet med talentutvikling i grunnopplæring og i kulturskolene. Skal vi få til en mer mangfoldig rekruttering av musikere og scenekunstnere må det også finnes et mangfold i underskogen av talenter å rekruttere fra.
Den kulturelle skolesekken (DKS) er til for elevene. Dette må alltid være det overordnede perspektivet i forvaltningen av ordningen, selv om vi vet at den også har stor betydning for mange kunstneres arbeidsvilkår.
For å sikre bredde i DKS-tilbudet som et bidrag til elevenes dannelse er det viktig at de også får oppleve den kunsten som allerede produseres av profesjonelle kunstprodusenter i profesjonelle teater- og konsertsaler, og ikke kun produksjoner tilpasset DKS.
Tilbudet gjennom DKS er bare en del av det arbeidet som musikk- og scenekunstinstitusjonene gjør rettet mot barn og unge, og virksomhetene samarbeider med skolene både i og utenom DKS.
Det er imidlertid slik at DKS-ordningen, i kombinasjon med gratisprinsippet i skolen, fører til at det i langt mindre grad enn tidligere er mulig for institusjonene å selge forestillinger og konserter direkte til skolene utenom DKS.
Uten skoleelevene som en sikker grunnstamme av publikum blir det særlig vanskelig å drive et nyskapende utviklingsarbeid, og i slike tilfeller bidrar DKS snarere til å svekke teatrets vilkår for produksjon og formidling til barn og unge – og derigjennom det samlede scenekunsttilbudet for denne målgruppen i regionen.
Hvordan ordningen fungerer handler altså ikke bare om selve DKS-tilbudet, men også om ordningens innvirkning på de generelle vilkårene for skolesamarbeid og derigjennom for produksjon og formidling til et ungt publikum som sådan.
En del av institusjonene erfarer også at kvalitetskrav overstyres av andre kriterier i programmeringen av DKS.
Vi minner om at det i den siste stortingsmeldingen om DKS slås fast at produksjoner skal kvalitetssikres innenfor profesjonelle rammer.
I kjølvannet av en fremtidig lovfesting av armlengdesprinsippet, mener vi at fylkeskommunene må sikre at lokale DKS-forvaltninger er basert på prinsippet om en armlengdes avstand mellom politikk og kunstfaglige beslutninger og at kvalitet er det førende utvelgelseskriteriet.
Det må være et mål at mest mulig midler kanaliseres direkte til elevenes kunstopplevelser, og at minst mulig går til administrasjon av ordningen.
Målet for bevilgningen til Kulturtanken er «å legge til rette» for formidling av profesjonell kunst i skolen. Etaten skal «sikre god ressursutnyttelse, effektiv forvaltning og tydelige og hensiktsmessige styringsstrukturer i DKS».
I tråd med dette må det vurderes om det er nødvendig med en så stor sentraladministrasjon for å tilrettelegge for en desentralisert ordning som Kulturtanken i dag representerer.
En slik vurdering bør inkludere hvor hensiktsmessig det er å konsentrere initiering av forsknings- og utviklingsarbeid, rådgivning mot sentrale myndigheter og andre bidrag i arbeidet med barne- og ungdomskultur til en egen etat.
Vi er også kritiske til at Kulturtankens mandat i budsjettfremlegget for 2020 foreslås utvidet fra å ivareta det nasjonale ansvaret for DKS til at etaten også skal «bidra i arbeidet med barne- og ungdomskultur og til å bedre mulighetene for barn og unges deltakelse», ikke minst når dette gjøres forut for barne- og ungdomskulturmeldingen, fremfor at mandat og rolle utredes som en del av denne meldingen.
NTO er også kritisk til at Kulturtanken i tilskuddsbrevet til fylkeskommunene legger innholdsmessige føringer på tilbudet, og at etaten i sitt innspill til scenekunststrategien tar til orde for at det legges politiske føringer på teatrenes innholdsproduksjon, samt for at «DKS-fagmiljøet må [..] ha full råderett over utvelgelsen at innmeldte forestillinger som skal vises i DKS». Ifølge etaten har «ingen institusjoner rett til å få spille i DKS, men de fleste burde ha en plikt til å produsere relevante forestillinger for målgruppene som omfattes av DKS».
Denne uttalelsen vitner om at det er behov for grundige refleksjoner i Kulturtanken både over armlengdesprinsippet, verdien av spredt beslutningsmyndighet, oppgavedeling og hvordan det best kan legges til rette for at institusjonene kan være viktige produsenter for DKS.
På denne bakgrunnen etterlyser vi en gjennomgang av organiseringen av DKS og en avklaring av Kulturtankens rolle.