Last ned innspillet
NTO har levert sitt innspill til den kommende scenekunststrategien. Vi understreker blant annet viktigheten av at scenekunstinstitusjonene anerkjennes som frie institusjoner som bidrar til å sikre ytringsmangfold og flerstemmighet.
«Vi, folket», Espen Klouman Høier, Teaterhuset Avant Garden
Foto: Alette Schei Rørvik
NTO har 10. april levert sitt innspill til scenekunststrategien. Vi forutsetter i innspillet at strategien legger til grunn at scenekunstinstitusjonene er frie institusjoner, da denne friheten er avgjørende for å sikre ytringsmangfold og flerstemmighet.
Det er vesentlig at institusjonene ikke påføres krav og forventninger som i sum innsnevrer det kunstneriske handlingsrommet. Bare på denne måten vil man kunne sørge for at hver enkelt av disse kan videreutvikle sin virksomhet og sin egen kunstneriske profil, definert av en teatersjef på åremål.
Vi tar derfor til orde for det vi mener må være de overordnede målene for scenekunstpolitikken: å legge til rette for kvalitet og ytringsmangfold, samt at den kunsten som produseres når et størst mulig og mest mulig sammensatt publikum.
Et av hovedspørsmålene for strategien er hvordan sikre at den scenekunsten som produseres kan nå flere. En viktig forutsetning for å nå dette målet er at programmerings- og arrangørleddet styrkes.
Institusjonsøkonomien spiller samlet en stadig viktigere rolle for produksjons- og formidlingsvilkårene innenfor hele scenekunstfeltet, og institusjonene utgjør en betydelig del av infrastrukturen rundt de frittstående kunstnerne og kompaniene.
Dette skjer både gjennom utbredt samarbeid og ressursdeling mellom de programmerende scenene og selvstendige kompanier og enkeltkunstnere, men også mellom de produserende institusjonene og kompaniene. Det er viktig å understreke at vellykkede samarbeidsprosjekter gjerne er kunstnerisk motivert og ikke oppstår som følge av eksterne forventninger eller krav til samarbeid.
Gjennom samarbeid mellom de programmerende teatrene og andre virksomheter som festivaler, kulturhus, regionale kompetansesentre for dans og andre lokale arrangører er disse teatrene ikke minst viktige for å bidra til å styrke programmeringskompetansen flere steder i landet. Da handler det ikke om å overføre disse teatrenes kunstfaglige profil til flere aktører, men om å utveksle kompetanse og erfaringsbasert kunnskap om arbeidsmåter og formidling i bredere forstand - for slik å bidra til fremveksten av flere programmerende virksomheter med forskjelligartede kunstneriske profiler.
Dette kan bidra til å spre den kunstfaglige beslutningsmyndigheten og lette presset på de eksisterende programmerende teatrene, slik at de har større rom til å utvikle seg videre som selvstendige virksomheter - i henhold til egne visjoner og mål.
Samtidig vil det kunne sørge for en bedre balanse mellom produksjon og formidling, samt sikre at forestillinger vises flere ganger, får et lengre liv og når et større og mer sammensatt publikum. Det vil også kunne bidra til en bedre utnyttelse av de midlene som er investert i produksjon.
For å sikre lokal forankring kan det i tillegg vurderes regionale/lokale ordninger som supplerer ordningene i Kulturrådet.
Skillene mellom teaterinstitusjonene og de frittstående kompaniene i ferd med å brytes ned. Bransjen er preget av omfattende og godt samarbeid, internasjonal orientering, et rikt uttrykksmangfold og ulike organisasjonsformer på tvers av et fordums skille mellom to adskilte felt.
Vi mener imidlertid det er viktig at man i selve tilskuddsforvaltningen fortsatt skiller mellom institusjoner og frie grupper eller personlige kunstnerskap.
Et viktig kjennetegn for musikk- og scenekunstinstitusjonene er at de har en skiftende kunstnerisk ledelse og fremstår som varige virksomheter, hvor faglig og administrativ profesjonalitet og kompetanse er sikret uavhengig av enkeltpersoner.
Virksomhetene er organisert som selvstendige rettssubjekt med et styre og vedtekter, og den kunstfaglige kvaliteten defineres og forvaltes av den til enhver tid sittende kunstneriske ledelsen som ansettes på åremål av styret.
Hver enkelt av institusjonene ivaretar et bredt spekter av individuelle kunstnerskap og prosjekter, som samlet representerer et mangfold av estetiske uttrykk.
Investering i disse institusjonene direkte over statsbudsjettet sikrer således at den kunstfaglige beslutningsmyndigheten spres til et mangfold av selvstendige, forskjelligartede institusjoner.
For å sikre prinsippet om en armlengdes avstand mellom politiske og kunstfaglige beslutninger, må derimot forvaltningen av midler til personlige kunstnerskap (kollektive og individuelle) fordeles etter kunstfaglig skjønn av et faglig uavhengig organ med selvstendig beslutningsmyndighet. Kulturrådet er et slikt organ.