– Jeg har tro på attraksjonskraften fra de gode kulturbygg, der design, materialitet og funksjonalitet inviterer folk inn. Og at gode kulturbygg inspirerer til ny kreativitet, tydeliggjør egenarten og styrker kvalitetsarbeidet, sa Bernt Bauge, administrerende direktør ved Musikkselskapet Harmonien i sin tale under NTOs årsmøteseminar 15. april. Som bransje-nestor og mangeårig styreleder og styremedlem i NTO var han invitert til å summere opp 40 års erfaring før han forlater direktørstolen i Harmonien.
Bernt Bauge under NTOs årsmøteseminar 2024
Foto: Skjalg Bøhmer Vold
Kjære alle sammen,
Jeg vil åpne mitt lille tilbakeblikk med et anekdotisk tidsvindu inn til mitt aller første årsmøte i NTO, som den gang het De norske teatres forening (Dntf); det var i juni 1985. Jeg var 27 år og hadde nettopp begynt i jobben som økonomisjef ved Trøndelag Teater – som den gang vel tilsvarer dagens direktørstilling ved teatrene.
Jeg hadde vel en slags formell kvalifikasjon til en sånn jobb; siviløkonom fra NHH, men det Otto Homlung, som da var teatersjef der, og styreformann Finn Müller, senere gjerne refererte til som den egentlige kvalifikasjonen for at jeg fikk jobben, var at jeg i jobbintervjuet på spørsmål om jeg hadde noe kjennskap til teaterdrift, hadde ærlig svart nei, det hadde jeg ikke. Men samtidig sa jeg at det kunne jeg da lære meg.
Bernt Bauge ble utnevnt til æresmedlem i NTO under årsmøtedagen, her til stor begeistring fra forsamlingen. (Foto: Skjalg Vold)
Litt uredd og naivt, kanskje. Men ikke helt ueffent, skulle det vel vise seg. Jeg har gjennom 40 år stadig utforsket og lært mer; om teaterdrift, om opera- og ballettvirksomhet, og nå i seneste fase, om symfoniorkesterdrift. Og gjennom kontinuerlig å være åpen for læring har jeg også selv kunnet være med å videreutvikle.
Men altså, årsmøtet og årsmiddagen i Dntf. Jeg hadde jo ikke peiling på hva dette var for noe greier. Jeg hadde kledd meg ganske alminnelig, ja sånn som alle vi her i dag. Finn Müller og jeg tok nattoget ned fra Trondheim. Men den gangen var stilen ganske annerledes og nokså formell. Det skulle vise seg at den største tabben var at jeg ikke hadde tatt på meg slips! Vi skulle jo inn til Bristols mauriske hall.
Foreningen hadde ikke flere medlemmer enn at det var plass til alle rundt langbordet med de fantastiske kandelabrene. Jeg følte meg ganske utilpass. Som en skårunge på sin første reis med fiskebåten til Lofotfeltet. Her var norsk teaters ledende personligheter; Skagestad og Maurstad. Og bordtalene var høyverdige og eleverte, med Arnljot Strømme Svendsens lange sveip gjennom teaterhistorien – uten manus, og Rolf Stranger som hvert år minnet oss om at han som liten gutt hadde vært til stede ved Nationaltheatrets åpning i 1899, med Bjørnson og Ibsen sittende på radene foran.
Så ble konjakken trillet ut i salongene. Og sigarrøyken fylte rommet som en tåkedis. Men selskapet var dannet, i hvert fall inntil Strømme Svendsen måtte gå for å rekke nattoget hjem til Bergen. Og siden har jeg vel knapt våget å ta slipset av – inntil nå!
Atskillig livligere var det da jeg året etter fikk være med på teaterlederforeningens såkalte studietur til New York. Turens myndige reiseleder var teatersjefen på Riksteatret, Gudrun Waadeland, sterkt assistert av en annen kvinnelig teatersjef, Anne Gullestad. De to sterke damene holdt de mannlige mer utagerende teatersjefene i ørene, særlig Otto og Per Theodor Haugen.
Jeg for min del snek meg til et avvikende opplegg enn teatersjefenes program, og så heller operaforestillinger på Metropolitan og symfonikonserter i Carnegie Hall. Et lite frempek dette – også jobbmessig sett.
Torbjørn Hershoug var foreningens direktør den gangen, men på vei ut pensjonistdøren, og lokalitetene var to små, trange og nedslitte kontorer i Nedre Slottsgate. Dntf hadde i 1985 kun 13 medlemmer, kun teatre, pluss Den Norske Opera.
I dag, 40 år etter mitt første årsmøte, ser jeg et ganske annet, langt større og åpnere og mer spennende landskap. NTOs form og stil, innhold, funksjon og medlemsmasse i dag reflekterer den ganske så fantastiske utviklingen som i denne perioden har funnet sted på det norske musikk- og scenekunstfeltet. Det har vært en utrolig vekstperiode.
NTO har jo nå 50 medlemmer over et bredt spekter av store, mellomstore og ganske små institusjoner. Mye av det økte medlemstallet skyldes også naturlig organisk vekst som følge av utvidelse av medlemskapskriteriene, og at orkestrene ble innlemmet i foreningen på 90-tallet.
Jeg husker daværende direktør i Oslo-filharmonien, Trond Okkelmo, foreslo navne-endringen fra Dntf til NTO i et styremøte. Den utvidelsen var en viktig strategisk endring for NTO. Ironisk nok sørget en senere etterfølger i den samme orkester-direktørstolen for en tilsvarende, og etter min mening usolidarisk, utmeldelse fra foreningen. Forhåpentlig kan vi med atter en ny direktør der kanskje forvente en snarlig gjeninnmeldelse?
Antall teatervirksomheter har økt, det samme har antall orkestre, operavirksomheter og profesjonelle kor rundt om i landet. Alt dette har vært med på å skape en rik og mangfoldig flora og flere selvstendige kunstneriske stemmer.
Men også flere stemmer å hensynta for NTO når de ulike behovene i sektoren skal vektes inn mot departement og styringsverk. Det var vel også en av grunnene til at flertallet i foreningen sa nei til å innlemme museene da det ble foreslått tidlig på 90-tallet. Men er kanskje de krevende tidene vi nå står foran en foranledning til igjen å tenke et større kulturforbund i Norge?
Tilbake til 80-tallet: Når vi ser på det siste tiårets vedvarende realnedgang i tilskuddsrammene, kan det kanskje være fristende å ønske seg tilbake til 80-tallets tilsynelatende enklere budsjetthverdag: Staten ved Kulturdepartementet forestod selv lønnsforhandlingene, økonomisjefene ved teatrene beregnet kostnadsveksten som følge av oppgjøret og sendte regning på såkalte «lønnsmerutgifter» tilbake til departementet, som stort sett ble kompensert uten videre spørsmål eller undersøkelser.
Jeg mistenker litt at beregningsmetodene av og til var ganske omtrentlige, for ikke å si nokså romslige. Den viktigste problemstillingen den gangen var altså ikke manglende kompensasjon for lønnsveksten, men derimot den høye inflasjonen og de skyhøye rentene. Det gjaldt om å vinne forståelse for at også dette måtte kompenseres.
I årsmøteprotokollen fra 1985 står det referert at styret hadde sendt et brev til Kulturdepartementet om at institusjonsteatrenes akutte problemer burde behandles raskt! Og man satte sin lit til at overskuddet ved innføring av Lotto-spillet skulle bidra her. Mon det.
På den annen side; ingen teatre hadde tjenestepensjonsordning utover folketrygden, så pensjonskostnader var et ukjent problem – bortsett fra på Operaen i Oslo. Og det var noe jeg senere skulle få erfare til gangs.
Tilskuddsbrevene inneholdt stort sett ikke mer enn informasjon om tildelingen for kommende år. Men staten sa at man skulle ivareta ny norsk dramatikk og barn og unge. Forventning om fornyelse, den gang som nå, altså. Men på mange måter nokså sutalaust, som vi sier på Vestlandet.
Det var et enklere liv den gangen! New public management var ikke oppfunnet, i hvert fall ennå ikke implementert i Kulturdepartementets styringsmodell. Det holdt stort sett med å sende inn regnskap og beretning og noen enkle oversikter over produksjoner, forestillinger og publikumsbesøk. Departementets førstekonsulent, Tine Broch, elsket teater, og kom mer enn gjerne som statens eierrepresentant på teatrets generalforsamling. Som var fort unnagjort. Vi brukte desto lenger tid på middagen etterpå.
Selv om ting var enklere, var nok bildet av økonomistyringen og ledelsen rundt om i teatrene atskillig mer broket den gangen enn hva tilfellet er i dag. Og det gikk galt innimellom. Og staten ble bekymret. Også kulturministeren. Som følte trang til å vise handlekraft for liksom å få orden i sysakene.
Det vakte derfor en viss oppstandelse, for ikke å si bestyrtelse, da Hallvard Bakke uten forvarsel sendte brev til alle teatrene med instruks om at man nå skulle innføre en modell med en administrerende direktør på toppen, overordnet teatersjefen/den kunstneriske sjefen.
Den slags forsøk på statlig overstyring ble selvsagt tema på årsmøtet i Dntf. Og forslaget ble selvsagt raskt trukket tilbake. Staten har siden klokelig overlatt til institusjonene selv å definere sin ledelsesstruktur. Og det er orden og kontroll i sysakene nå.
Men det var en annen kilde til frustrasjon og oppfatning om statlig overstyring, og det var den såkalte 10%-regelen. 10% av tilskuddet var øremerket investeringer og vedlikehold av bygninger og utstyr. Det var jo i og for seg en bra tanke, men en ganske stivbeint regel, som ikke hensyntok at behovet for investeringer og vedlikeholdstiltak varierer over tid og at det varierer mellom institusjonene.
Videre var den statlige budsjettstyringen basert på kontant-prinsippet. Altså at periodiseringer og aktiveringer av inntekter og utgifter over tid og mellom år ikke var mulig. Påløpte kostnader for en stor produksjon med premiere året etter kunne ikke aktiveres med tanke på billettinntektene som ville komme.
Prinsippet medførte også andre negative incentiver, for eksempel hasteforbruk innen utgangen av kalenderåret. Investeringer kunne ikke aktiveres, alt måtte løpende utgiftsføres. Og egeninntektskravet var strammere definert. Alt i alt et stivbent og lite fleksibelt system.
Men mål- og resultatstyringsfilosofien tok også bransjen vår. Og rammefinansiering med innføring av rammetilskudd. Og økonomistyring basert på det vi kjenner som regnskaps-prinsippet.
Jeg var selv med i en departementsforankret arbeidsgruppe rundt 1990 som skulle foreslå disse endringene. Den nye modellen ga større fleksibilitet, men den medførte også større ansvar, økt rapportering og kontroll.
Departementet ga også slipp på forhandlingene med organisasjonene, og Dntf fikk en viktig arbeidsgiverrolle. Så viktig at det faktisk stod i tilskuddsbrevene at det var en forutsetning for statstilskuddet at institusjonen var medlem i denne forening!
Men overenskomstene med de ulike fagforeningene var i seg selv et meget broket landskap. Det meldte seg et stort behov for samordning, forenkling og modernisering. Den nye direktøren i foreningen, Ole Herman Ramberg, samlet arbeidsgiversiden til seminar og til forhandlinger med arbeidstakernes organisasjoner.
En samling fant sted på Klækken en gang på 90-tallet. Interessene sprikte på begge sider, og det ble etter hvert nokså dårlig fremdrift. En slags apati bredte seg. Den vanlige strategien (på begge sider av bordet) var ofte å sikre seg med både belte og sele i tariff-teksten.
Eksempelvis gikk jo innenlands turnévirksomhet ofte til små steder med påvre overnattingsmuligheter. Arbeidstakerne ville sikre seg mot manglende eller dårlig tilgang på catering og krevde at det i turnétariffen skulle garanteres «varm mat». Det kokte vel litt over på vår side, og svaret ble «Ok, men NB! Ikke fisk!» Den slags kravutveksling bidro vel ikke akkurat positivt til det gode samarbeidsklima!
Med rammetilskudd og selvstendig forhandlingsansvar kom også kravet om å tilpasse lønnsvekst og personalkostnader til den aktuelle tilskuddsrammen. Som NTOs direktør Morten Gjelten flere ganger har vist til; det var et nedfelt premiss fra departementets side at rammefinansieringen skulle ledsages av årlig lønns- og priskompensasjon.
Men allerede midt på 90-tallet skjedde det at rammen egentlig ikke ga rom for lønnsvekst overhodet. Og følgelig; vi tilbød null-oppgjør. Det ble det selvsagt bråk av, for ikke å si streik, og det var vel den eneste gangen jeg er blitt buet til fra teknikerne på Operaen.
Siden har arbeidsgiversiden moderert seg og heller tatt ukompensert lønnsvekst fra produksjonsmidlene. Hvor skal de ellers tas fra, såfremt ikke bemanningen skal tas ned? Så dette skaper over tid en betydelig slagside. Akkurat som nå, rett ved starten av årets svært krevende hovedoppgjør.
Samtidig er det jo lite mening i at vi i vår sektor over tid skal sakke akterut lønnsmessig ift. resten av samfunnet. Men jeg må vel likevel si at jeg ofte – og jeg har sittet i lokale og sentrale forhandlinger stort sett i alle år, og ofte også i mekling – har savnet en større grad av realitetsorientering fra den annen part og en forståelse for hva som egentlig står på spill, som først og fremst dreier seg om legitimiteten til de offentlige ressurser som vårt felt hvert år blir til del.
Neppe alle holdninger og praksiser rundt om i institusjonene ville tålt VG-testen like godt, selv om mye gammelt slagg i avtaleverk og regelsett er ryddet av veien. Mange har litt lett for å havne i «kulturboblen» – uten syn for realitetene i arbeidslivet i verden utenfor.
Samtidig har det utvilsomt skjedd en betydelig profesjonalisering i institusjonene. Ikke minst på HR-siden, i forståelsen av lederrollen og jobbrollene generelt. Det er for lengst slutt på at stekeosen fikk sive ned fra primusen på sceneloftet på Youngstorget, eller at verkstedene ble brukt til mer enn dekorasjonsbygging, for ikke å snakke om at turen gikk til Dovrehallen i Storgata når orkestermusikeren hadde spillefri i andre akt.
Ironisk nok hadde arkitektkontoret Snøhetta sine første kontorer i etasjen over Dovrehallen. Derav navnet. Selv kom jeg inn som en novise i norsk teater. Visste ikke engang hva Antabus var!
Men så pensjon da! En tjenestepensjonsordning hadde inntil 1993 kun vært forbeholdt Oslo-filharmonien og Harmonien i Bergen, som fikk særaldersgrense og tilhørende pensjonsavtale i SPK innført ved lov allerede i 1959.
Det var selvsagt en stor og viktig milepel for vår sektor at almen tjenestepensjon ble innført fra 1. juli 1993! Så har likevel pensjonsspøkelset fulgt oss helt frem til i dag, i mange slags avskygninger. Jo-jo-økonomien som følge av pensjonsaktuarenes inntog i vår lille verden har gitt opphav til utrolig mange frustrasjoner og problemer, også konflikter. Streik, ikke minst! Og svingningene vil nok fortsette; helt frem til den siste ytelsespensjonisten har gått i graven …
Jeg kom til Operaen i 1989. De faste sangerne og danserne der hadde (og har fortsatt) en tariffestet rett (og plikt) til svært tidlig fratreden, med rett til pensjon gitt et minimum antall tjenesteår.
Men de årlige pensjonsutbetalingene var ikke fondert i noen pensjonskasse, men ble ført direkte i regnskapet. Disse utbetalingene økte selvsagt år for år ettersom det ble flere og flere pensjonerte solister, korister og ballettdansere. Den latente pensjonsgjelden var på tidlig 90-tall over 200 millioner. Det var svært mye penger den gangen. Og dette måtte det bare gjøres noe med!
Og jeg kom med en frisk ytring i Aftenposten: «Pensjonene kveler oss!». Hvorpå Norges mest fremstående operasanger på den tiden, Knut Skram og hans pensjonerte ballettdanserkone Hanne Skram raste mot meg i samme avis, samtidig som de med ironisk snert omtalte seg selv som «kvelerne fra Volvat» – det var stedet der de bodde.
Etter mange års arbeid fikk vi en egen pensjonslov vedtatt i Stortinget i 1997. Som likevel var et kompromiss. Den latente pensjonsgjelden ble riktignok strøket. Men nye problemer oppstod: Med fondering i SPK fulgte enorme årlige pensjonspremier. Beklager, Geir! Det var det vi fikk til den gangen, men heller ikke mer, dessverre.
Åse Kleveland kom med stortingsmeldingen «Kultur i tiden» og ville som kulturminister rydde opp i institusjonsfloraen og skape en ny struktur. Knutepunktinstitusjoner var nyordet hun innførte – et ganske så ullent begrep og enda mer ullent konsept, som fortjent har gått i glemmeboken.
Men vi fikk nasjonale institusjoner! Tom Remlov var teatersjef på Den Nationale Scene og argumenterte heftig for at ikke bare Nationaltheatret og Det Norske Teatret skulle være nasjonale. Slik ble det. Og vi i Bergen har alltid visst å minne kultur-Norge om at vi har minst to nasjonale institusjoner i Vestlandets hovedstad. Også Harmonien.
Dette faktumet var for oss i Bergen ikke minst et viktig og relevant argument når kulturminister Trine Skei Grande ville påtvinge institusjonene regjeringens nye regionreform. Den iveren fikk vi heldigvis også satt en stopper for, ikke minst takket være NTOs samlede front i det spørsmålet. Vi opprettholdt med det status quo. Som var en seier i seg selv!
Dette bringer meg over på en annen side ved lederrollen, eller NTOs rolle for den del. Det handler om det å forebygge det negative, eller å avverge det uheldige som med ulik grad av sannsynlighet vil kunne skje. For å bevare og beholde det vi har. Slike verdibevarende «holde fortet»-aktiviteter er ofte undervurdert. Men ofte meget arbeidskrevende. Samtidig som det ikke bringer oss fremover.
Det motsatte var tilfellet for følgende kampsak: Nemlig spørsmålet om institusjonenes produsentrolle og behovet for kontroll på mediarettighetene. Denne kampen var i mine øyne strategisk meget viktig og ble utkjempet i åpent lende: En av de aller viktigste endringer med stor betydning for musikkfeltet innen NTO.
Den såkalte PSU-prosessen foregikk i hovedsak i Trond Giskes tid som kulturminister. Kanskje den mest ukonvensjonelle politiske prosessen på vårt felt, der statsråden påvirket utfallet på møter på diverse barer i sene kveldstimer.
Men resultatet ble usedvanlig viktig. Orkestermusikernes (og danserne og sangerne i Den Norske Opera & Ballett) lyd- og bilderettigheter produsert i tjenesten gikk over til arbeidsgiver, samtidig som fleksibiliteten i arbeidstidsbestemmelsene ble styrket – ikke langt nok, men likevel. Det hele ble oppnådd mot et vesentlig og varig lønnsløft, kompensert av staten. Det var en kjempestor vinning at vi fikk til dette for 15 år siden.
De digitale mulighetene har ikke i like stor grad blitt heiet frem på teatersiden. Men for orkestrene, for opera, ballett, musikk generelt, har det vært av stor betydning å kunne supplere kjernevirksomheten og liveopplevelsen med digitale visninger, ikke minst viktig i kommunikasjon og formidling. I Harmonien i Bergen har vi siden jubileumsåret 2015 hatt egen strømmetjeneste som ikke ville vært mulig uten denne avtalen.
Og, la meg også få snakke litt om infrastrukturutvikling. Hva har ikke tilveksten av nye kulturbygg hatt å si for den kunstneriske utviklingen, for publikumsutviklingen og for kunstens og kulturens posisjon i samfunnet vårt?
Nye store byggeprosjekter er så å si aldri prosjekt på rød løper – i prosjektfasen kan ideen virke splittende, både politisk og opinionsmessig – men når et vakkert og inviterende utformet teater, konserthus eller operahus står ferdig, oppstår raskt en attraksjonseffekt som er positivt samlende og byggende for samfunnet.
Det har vært en eventyrlig vekst. Kulturbygg er reist over hele landet. Og de prosjekt der jeg har vært involvert; har for meg vært noe av det morsomste og mest inspirerende jeg har fått delta i.
Det første var spørsmålet om nybygg for Trøndelag Teater – jeg var selv bare med i en kort oppstartfase. Men jeg husker godt møtet i Oslo med den første kulturministeren, Langslet, som bladde pliktskyldigst i det lille skisseprospektet vi hadde fått laget, men han viste egentlig veldig liten interesse.
Men etter mange års kamp og iherdig arbeid – altså uten min medvirkning, ble nybygget reist, og Trøndelag Teater er i mine øyne noe av det mest spennende blant alle norske teaterbygg, med sin vakre og samtidig helt unike kombinasjon av gammelt og nytt.
For meg gikk ferden videre til Oslo, til Operaen på Youngstorget. Og det prosjektet som virkelig holdt meg i ånde gjennom 20 år, det var arbeidet med å få reist et nytt operahus. 10 år med utredninger og 10 år med prosjektering og bygging, 3 stortingsproposisjoner, 8 kulturministre, 4 styreledere gikk med i prosessen. Og operasjefen. Det var et maratonløp.
Det krevde standhaftighet og aldri sviktende tro på prosjektet – fra mange hold. For vi møtte ustanselig motkrefter. Statsminister Jaglands proklamasjon om «alenerom for eldre først» satte fremdriften på hold, og hans kulturminister Birkeland ville heller utrede ombygging av Folketeatret.
De kanskje viktigste enkeltpersoner i prosessen for å få dette til har så å si aldri vært fremme i offentligheten – fordi det ikke tilligger rollen deres å være det. Så derfor sier jeg det her. Det var de bokstavelig talt to grå eminensene, avdelingsdirektør Arne Holen og ekspedisjonssjef Kjell Myhren i Kulturdepartementet.
Uten deres uopphørlige engasjement og kloke manøvrering av prosjektet fra departementets side gjennom 15 år ville huset kanskje ikke stått der i dag. Men kulturminister Anne Enger skal ha den politiske æren for at den ørkesløse debatten ble avsluttet og konkludert, både om prosjektets skjebne som sådan og om lokaliseringen. Det største kulturbygg i Norge siden Nidarosdomen.
Hun loset fotavtrykkstrategien for tomten i Bjørvika igjennom i Stortinget i 1999. Den junidagen ble feiret med kjempefest i Folketaterpassasjen, og Anne Enger fikk fortjent laurbærkransen!
Åpningen av huset i 2008 ble et uforglemmelig høydepunkt. Og bygget har siden overgått alle forventninger. Jeg er ganske enkelt stolt over å ha fått være med i realiseringen!
Vi i vår sektor vil alltid måtte kjempe for vår berettigelse og løfte frem kulturens betydning. Det vil alltid være noe på et annet samfunnsområde som forlanger høyere prioritet. Nå er det som kjent forsvaret som skal rustes opp. Men ambisjonene på kulturens vegne må ikke få ruste ned av den grunn! Forsvar og kultur henger sammen.
Heller ikke for meg stopper det med det som er oppnådd. Griegkvartalet er mitt og mange andres nye hjertebarn. Det har potensiale i seg til å kunne bli det unike musikk- og scenekunstanlegget i Bergen som vil løfte kulturbyen Bergen til et nytt nivå!
Jeg har virkelig tro på attraksjonskraften fra de gode kulturbygg, der design, materialitet og funksjonalitet inviterer folk inn. Og at de gode kulturbygg inspirerer til ny kreativitet, tydeliggjør egenarten og styrker kvalitetsarbeidet. Bedrer folkehelse. Øker livskvaliteten.
Eller som Knut Skansen så treffende sa det i fredagspanelet i P2 forrige uke: Gir rett og slett økt lykke! Jeg er selv sjelden så lykkelig som når jeg har levd meg gjennom en storartet symfonifremførelse – fortrinnsvis med Bergen Filharmoniske Orkester, selvsagt. Den opplevelsen er nesten uslåelig. Symfoniorkestret er en genial oppfinnelse! Og symfoniorkesteret er en utrolig ressurs!
Alt dette bringer meg selvsagt inn på Harmonien i Bergen, min fantastiske arbeidsplass siden 2010, med det store 250-års jubileet i 2015 som essensielt omdreiningspunkt, både før og etter.
I Bergen driver vi ikke bare et fremragende symfoniorkester. Musikkselskapet Harmonien er en stor familie, med symfoniorkester, ungdomsorkester og kor, konserter, turneer, innspillinger, strømming, talentutvikling. Harmonien er navet i musikklivet i vest. Vi sier om oss selv at vi er Vestlandets største og viktigste produsent og formidler av klassisk musikk. Selvforståelsen av samfunnsrollen til orkesterinstitusjonen i Bergen er altså i utvikling; den går bredere og videre. Og det gjør nok selvbevisstheten vår også.
For kultur-Norge sett fra Bergen, for ikke å si Oslo sett fra Bergen, er stadig en kilde til debatt, men ofte litt humørløs. Det som oppfattes som et evinnelig gnål fra oss i vest om skjevdeling av kulturmidlene irriterer Kulturdepartementet.
«Det er nå en gang slik at landet har en hovedstad», sa Trine Skei Grande da hun var kulturminister. Så hva hvis Bergen ble hovedstad? Dette spørsmålet ble retorisk og med glimt i øyet stilt i P2s Ekko forleden. Byen var jo landets største i 700 år. Bergenserne har ikke fått mindreverdighets-kompleks, men er vel stadig litt fornærmet over Oslos hegemoni, ganske enkelt ut fra vår forståelse av det historiske forløpet. Som Georg Johannessen sa det: «Oslo er et imperium med hele Norge som økonomi».
Vel, denne smule overdrivelse til tross: Jeg tror kanskje man ikke bare skal blåse av problemstillingen. Bergen er uansett Norges nest største by. Hovedstadens kulturinstitusjoner trengs å utfordres. Bergen kler den utfordrer-rollen. Bergen har tradisjonen. Bergen har innovasjonen.
Så jeg sier: Gi den stolte byen mellom de syv fjell den muligheten. Slik at vi får avlivet den stående tesen, igjen Georg Johannessens ord: «Bergen bys historie de siste 200 år har vært en sammenhengende nedgangsperiode, bare avbrutt av enkelte katastrofer».
Som dere skjønner; jeg er veldig glad i Bergen. Og egentlig ganske bergensk av legning og gemytt, ifølge min kone som selv er bergenser. Selv om jeg er trondhjemmer av fødsel. Jeg vil da bare minne om at det var trønderen Johan Nordahl Brun som skrev «Nystemten». Så det går faktisk an!
Om ikke kulturminister Langslet i sin tid viste videre interesse for nytt teaterbygg i Trondheim, ga han ikke desto mindre et løft for Harmonien i Bergen ved 220-års jubileet høsten 1985: Den gangen var det om å gjøre å få flere musikerstillinger til orkesteret, men i forkant av fremleggelsen av statsbudsjettet voktet han seg for direkte lekkasjer, og pakket budsjettløftet inn slik i sin hilsningstale: «Min munn er lukket med fem segl».
Når derimot kulturminister Widvey holdt sin tale ved det store 250-års jubileet i 2015, mente hun åpenbart at det fikk holde med å «si det med blomster». Ikke med kroner. Og siden har det stått stille, eller faktisk mer korrekt, rammetilskuddet har falt reelt, år for år.
Men det kan bare ikke fortsette slik. «Et statlig løft for Harmonien» er derfor min siste fanesak. Og som jeg standhaftig håper at kulturministeren fra Bergen vil gjøre noe med, de vanskelige tidene til tross. Hun begynte forsiktig i årets budsjett.
Jeg har arbeidet under 9 styreledere på mine 3 arbeidsplasser. Alle styrelederne har vært viktige for institusjonene jeg har jobbet i, og for min egen jobbutøvelse. Det har vært avgjørende med god rolleforståelse, å få tillit og handlingsrom, støtte og veiledning.
Leif Terje Løddesøl var en ener. Men mest ukonvensjonell var i mine øyne legendariske Egil Monn-Iversen. Han brukte mest av alt sin egen intuisjon. Han ansatte meg i Operaen i 1989, og hans hovedbegrunnelse var hans opplevelse da han skulle forhandle honorar med meg for et oppdrag på Trøndelag Teater. Da hadde jeg blitt så åpenlyst sjokkert over hans forlangende og sa plent nei. Han likte den motstanden. Ja, det var enkle ansettelseskriterier den gangen.
Jeg må også innom grunnvilkårene for det vi driver med: Nemlig armlengdes avstand og kunstens frihet: Disse prinsippene er stadig godt ivaretatt i norsk politikk – men med noen få, pinlige unntak som jeg ikke trenger å minne om her. Men et nokså kuriøst tilfelle av svært kort arm var Trond Giske som nærmest egenhendig engasjerte DDE til å spille i opera-foajeen på et av åpningsarrangementene våren 2008.
Men snart kommer forhåpentlig kulturloven som skal tydeliggjøre rollefordelingen mellom politikken og kunsten. Det blir en merkedag for norsk kulturliv.
Siden Langslet som den første har vi hatt 18 kulturministre her til lands. Jeg har møtt de alle sammen! Nå skal jeg vokte meg for å gi karakterer. Men disse to peker seg spesielt ut, ut fra hva jeg allerede har sagt, ingen overraskelser her: Prisen for viktigste gjennomslag går til: Anne Enger. Kaktusen for korteste armlengde går til: Trond Giske.
Kvalitet og publikumsoppslutning har vært i jevn vekst og utvikling over det hele. Det er fantastisk. Men, likevel kjenner jeg på stigende uro. Jeg er faktisk mer bekymret nå enn på lang tid. Og det sier kanskje en god del, jeg som grunnleggende sett er standhaftig optimist.
Det ene er forvitringen av skoleverkets allmenndanningsoppdrag. Ta den klassiske musikken, som er det området jeg kjenner best. Mens satsningen på og tilfanget av talenter på stadig høyere nivå aldri vært større enn i dag, blir stadig færre barn i løpet av grunnskoleløpet jevnlig eksponert for den klassiske musikken og sangskatten vår.
Spriket mellom de mange talentspissene og den store bredden blant barn og unge som aldri får høre en tone klassisk musikk, øker år for år. De estetiske fag har ikke samme seriøsitet og faglige krav som såkalt mer nyttige fag.
Samtidig faller mer og mer formidlingsansvar over på institusjonene. Men vi klarer ikke dette alene. Skolene og institusjonene må samvirke og ha tilstrekkelig ressurser. Og kvalitetsstandardene må være de samme.
Som bringer meg over på den andre bekymringen; at institusjonsfeltet er kommet i en finansiell faresone. Møtet med Lubna Jaffery forrige uke – mitt siste møte med en kulturminister i NTO-sammenheng – ga meg lite rom for optimisme for feltet.
Heller ikke statssekretærens innlegg her i dag har vel endret mye på den forståelsen. Forsvaret skal styrkes. Skole. Helse. Forståelig. Men på bekostning av hva? Lubna sa det selv i møtet, og brukte det velkjente retoriske argumentet: Hva er det som skal forsvares, om ikke også kulturen? Men som vi alle vet; da må det også være en kultur å forsvare.
Jeg frykter vi står ved et skummelt vippepunkt nå, der neste steg kan bli en generell nedbygging av institusjonene – om ikke bevilgningstrenden snus. Det står om arbeidsplasser, og det står om kunstens plass i samfunnet. Lubna Jaffery har ennå sjansen til å få snudd utviklingen i positiv retning. Så jeg heier på henne!
Men kampen for rammebetingelsene – både for å bevare og for å fornye – vil uansett alltid måtte pågå. Legitimering er det viktige nå. Vi vil aldri kunne ta for gitt våre virksomheter og de gode verdiene som vi mener er så viktige for samfunnet og så betydningsfulle i livene våre. Den kampen vil forbli et et perpetuum mobile.
Men dere, det nytter! Det er min erfaring at det nytter å stå på for det vi tror på.
Og når alt dette er sagt: For egen del kan jeg ikke tenke meg et bedre yrkesliv enn det jeg har hatt. Hele ferden har vært et stort privilegium. En god del frustrasjoner, svært mange givende utfordringer, og mest av alt enormt mange store opplevelser og gledesfylte øyeblikk.
Og ikke minst; å få jobbe sammen med så mange dedikerte og dyktige folk, enten det har vært kunstneriske utøvere, håndverkere, teknikere eller kolleger på administrative områder, i institusjonene og i bransjefellesskapet,
Begeistring har vært drivkraften. Å få arbeide med prosjekter og oppgaver i institusjoner av stor samfunnsbetydning. Å oppleve at vårt felt bidrar til det gode, viktige limet i samfunnet og til livskvaliteten for oss mennesker.
Og i NTO har jeg alltid følt et unikt samhold og fellesskap, som jeg kommer til å savne. Meget. Særlig vil jeg få lov å takke deg, Morten, for et fantastisk godt og morsomt samarbeid gjennom så å si et helt yrkesliv i kulturen! Et samarbeid som har vært nært, men likevel på grei distanse. Du har gjort og gjør en enestående viktig innsats, Morten.
Jeg takker for meg og ønsker NTO all mulig lykke til med fortsatt viktig arbeid!
Bernt Bauge
