Kulturinstitusjoner som bærekraft og beredskap

Helge Jordheim, professor i kulturhistorie ved Universitetet i Oslo og leder av Senter for global bærekraft, innledet på NTOs årsmøteseminar 23. mars 2026 og samtalte med teatersjef Runar Hodne under overskriften Kraften til å bære, motet til å skape. Vi har fått lov til å publisere hans innledning her:

Kulturinstitusjoner som bærekraft og beredskap

Når vi skal svare på spørsmålet om kunstens samfunnsrolle, tar vi som oftest utgangspunkt i hverdagslivet. Hvor ofte går vi på teater? Hvor ofte går vi på konsert? Hva betyr disse kunstopplevelsene for oss? Kunstinstitusjonene selv bidrar med lignende resonnementer. Hvor mange kommer og ser? Eller lytter? Hvilke aldersgrupper? Majoritet eller minoritet? Og så videre.

Men kunst er ikke kun en fritids- og hverdagssyssel. Kunsten kan også spille en rolle i kriser, krig og revolusjon, eller i andre situasjoner når virkeligheten er i ferd med å omkalfatres. Sånn som nå. Det er krig i Europa. Organisasjonene som skal sørge for fred og samarbeid i verden, svekkes og kollapser, under press fra landet som gjennom hele etterkrigstida har framstått som garantisten for den liberale kapitalistiske verdensorden, USA.

Kolonimaktenes gamle synder og nye allianser har gjort Midtøsten til åsted for borgerkrig og folkemord. Også i Norge opplever vi økende forskjeller og polarisering forsterket av algoritmene som regjerer språkmodeller og sosiale medier. Og parallelt blir kloden stadig varmere. Det er ikke hverdag lenger. Når alvoret setter inn, er det lett å tenke at den frie kunsten må vike. Men er det sånn?

Kulturinstitusjonene og historiske øyeblikk

Forrige gang verden befant seg i et lignende øyeblikk av global omkalfatring, uforutsigbarhet og krise, var i 1989 – om enn med et ganske annet fortegn. Muren falt, Østblokken gikk i oppløsning, og i et øyeblikk av hegeliansk stormannsgalskap erklærte statsviteren Francis Fukuyama historiens ende. Slutten på all polarisering. Kapitalisme og vestlig demokrati hadde vunnet. Skulle det dukke opp flere problemer, kunne de enkelt fikses med de virkemidlene vi hadde for hånden.

Sommeren 1989 kom jeg til Berlin for første gang. Jeg var da en 17 år gammel gutt fra Drammen, med begrenset erfaring både med teater og orkestre. Likevel kan jeg ikke tenke tilbake på årene jeg tilbrakte i den gamle og etter hvert nye tyske hovedstaden, uten også å tenke på Franz Castorfs like ravgale som fantastiske oppsetninger av tyske klassikere på Volksbühne, Daniel Barenboims storslåtte versjon av Wagners Ring på Staatsoper, Claudio Abbados Mahler i Filharmonien – og en hel del annet.

Kort sagt, for meg hører Murens fall, slutten på den kalde krigen, Østblokkens oppløsning, Tysklands gjenforening uløselig sammen med mine først epokegjørende og grensesprengende opplevelser med musikk og teater.

Som student betalte jeg nesten ingenting for å komme inn, så jeg hadde råd til å gå – men også til å stikke av i pausen hvis jeg ble lei eller ikke skjønte poenget. Men det skjedde nesten alltid noe, enten på scenen eller blant publikum, noe plutselig, dramatisk, uventet, som gjorde at jeg følte at jeg hadde vært med på noe stort og enestående. Selv om det av og til var nødvendig å trekke i regnfrakk hvis man hadde fått plass på en av de første radene på Volksbühne. Fortsett tenker jeg ofte tilbake på disse årene, som formet verden, og som definitivt formet meg. Det lille jeg vet, og alt jeg føler når jeg ser på teater eller lytter til musikk, kommer derfra. Tror jeg da.

Jeg var ikke alene om å ha det sånn. For mange som bodde i Berlin på 1990-tallet, er Murens fall og tysk gjenforening uløselig forbundet med noen helt bestemte kulturinstitusjoner: teatre som Volksbühne, Schaubühne og Berliner Ensemble, operaer som Staatsoper, Deutsche Oper og Komische Oper, og selvfølgelig Hans Scharouns himmelstrebende gule sirkustelt på Postdamer Platz der Berliner Philharmoniker spilte senromantisk og modernistisk musikk som ristet publikums innvoller.

Gamle og nye fellesskap

Oslo i 2026 er ikke Berlin i 1990. Men noen ting ligner. Utenfor bygrensene, i noen tilfeller ganske langt utenfor bygrensene, mot øst og mot vest, er den verdensordenen som Fukuyama en gang kalte historiens slutt i ferd med å bryte sammen – hvis den ikke allerede har gjort det. Noe nytt er i ferd med å komme til syne som vi ikke kan, eller kanskje ikke tør, sette ord på ennå. Bare noen meter unna er Oslofjorden nærmest tom for liv. Inntoget av kunstig intelligens risikerer å etterlate kunsten og kulturen i en lignende tilstand. Alt mens vi venter på den neste pandemien.

Det er ingenting som tyder på at verden av i morgen vil ligne på verden av i går, for å hente en annen frase fra den tyskspråklige litteraturen. Gamle fellesskap er i ferd med å bryte sammen, nye tar form. Det føles som vi lever i et historisk øyeblikk med stor risiko, men også store muligheter, med angst og håp om hverandre. Store følelser er i spill, store ord, store gester.

I 1990 i Berlin stod en hel rekke kulturinstitusjoner klare til å ta vare på, samle og foredle disse følelsene, ordene og gestene. Mange av dem hadde vært gjennom harde tider, preget av ensretting, overvåkning og arrestasjoner eller bare dårlig råd og misfornøyd publikum. Men de hadde overlevd, og i 1990 var de der fortsatt, klare for å ta tak i historien som utspilte seg rundt dem.

Teatre og konsertsaler ga folk et sted å gå til, å møtes, der de kunne se hverandre, kjenne på hverandre og snakke sammen. På scenene ble det stilt opp speil eller vrengebilder, som kommenterte verdensituasjonen eller rev den ned for åpen scene. I oppsetninger og oppføringer fant publikum rom for følelsene sine, av alle slag, glede, angst, tvil, bekymring og raseri. Sånn kunne de betrakte og analysere sine egne opplevelser litt på avstand.

Politiske rom og alternative fremtider

Etter at berlinerne selv hadde revet Muren, utspilte politikken seg fortsatt andre steder, i lukkede rom, i småbyen Bonn langt inne i Vest-Tyskland, nærmere Paris enn Berlin. Men teatersaler og konsertsaler lå der de hadde ligget før, og ble politiske rom, der alternative fremtider og ditto fortider kunne prøves ut.

Teaterstykket jeg husker best, antagelig fordi det var det første jeg så på Volksbühne, var Frank Castorfs oppsetning av Schillers opprørsdrama Die Räuber – bare at Schillers 1800-tallstekst fikk selskap av marki de Sade, Jacques Brel, Stones og herre og trell-kapitlet fra Hegels Åndens fenomenologi. De forfyllede leirbålssamtalene om frihet og mot utviklet seg til langtrukne, ofte ganske opphetede debatter med publikum i salen om hvem som egentlig hadde bidratt til Murens fall, og hva som burde skje nå. Like etter disse improvisasjonene fulgte flere scener spilt baklengs, med ekstrem koreografert nøyaktighet.

Jeg aner ikke hva jeg hadde tenkt hvis jeg hadde sett dette stykket i dag. Men det er jo også poenget. Det føltes som om oppsetningen gikk helt opp i sitt eget historiske øyeblikk, selv om stykket var aldri så klassisk og kanonisk. Det gikk opp i samtiden, og pekte samtidig langt utover den, både bakover og fremover.

Forsvar institusjonene

Defend institutions! Forsvar institusjonene! Blant historikeren Timothy Snyders tjue lærdommer fra det 20. århundre er dette nummer to – rett etter det mer omtalte «Do not obey in advance», «Ikke adlys på forhånd». «Institusjoner beskytter ikke seg selv,» skriver Snyder, med henvisning til hvordan den ene institusjonen etter den andre gav etter og kollapset under presset fra Hitlers regime. Denne håndboka for tyranniberedskap – for det er det Snyders lille pamflett er – kom i 2017, bare noen måneder inn i Trumps første periode. I ettertid har den fått et nesten profetisk preg. «Så velg en institusjon du bryr deg om,» fortsetter Snyder, «og ta dens side». Som eksempler nevner han rettsinstanser, aviser, lover, fagforeninger. Men vi kan uten vider forlenge denne listen med teatre og orkestre.

Eksempelet fra Berlin på 1990-tallet viser hva disse kulturinstitusjonene kan bidra som del av en slags kunstnerisk kriseberedskap, når borgerne sliter med å orientere seg i en ny politisk situasjon, når fremtiden er uforutsigbar og fortiden lukket.

Institusjoner har noe særegne kvaliteter som vi har behov for i slike situasjoner. Teatre og konsertsaler er steder for gjentagelser og ritualer. Scenen står på samme sted, sitteplassene og garderobene også. Hver gang opplever man den samme kollektive følelsen av forventning når publikum strømmer inn. Kropper som sluser seg sammentrengt gjennom dørene, før de fordeler seg jevnt utover i salen innenfor. I pausen skjer det samme igjen. Kanskje veksler vi noen ord med en fremmed om det vi er vitne til, eller overhører i det minste en samtale om kvaliteten på framføringen.

Fysisk form, demokrati og tillit

Mange av stykkene har vi sett før, som Schillers Die Räuber eller Ibsens Et dukkehjem. Men samtidig er alt nytt. Nettopp dette er jo hemmeligheten bak gjentagelser – at alt er nytt og gammelt på samme tid. Menneskene på scenen har endret seg og dermed måten de snakker, synger, eller spiller på. Det samme gjelder omgivelsene. Forskjellen behøver ikke være så stor. Bare en liten endring kan ha store konsekvenser. Publikum i salen er iallfall nytt. Også verden vi kommer inn fra og vender tilbake til etter endt forestilling, er en annen, noen ganger en helt annen.

Institusjoner representerer varighet, men også en sterk evne til å tilpasse seg og svare på det som skjer rundt dem. Det er derfor de er uvurderlige og må beskyttes. Konsert- og teatersaler skaper rom for å møtes, der mennesker antar fysisk form, tar plass, utstråler varme og lukt, forflytter seg og står i veien.

På denne måten motvirker de tendensen til en abstrahering og avkroppsliggjøring av samfunnet som følger av sosiale medier, hjemmekontor, netthandel og KI som samtalepartner. Til syvende og sist er denne følelsen av å leve i et virtuelt, ikke-kroppslig samfunn en trussel mot fellesskapet, demokratiet og tilliten til andre mennesker.

Beredskap og bærekraft

Det er gjerne to begreper som dukker opp når vi skal snakke om hvordan samfunnet skal ruste seg til en mer usikker og i noen grad truende fremtid: beredskap og bærekraft. I de siste 10-15 årene har bærekraftbegrepet vært et våre viktigste verktøy for å forstå den tiden vi lever i, vår egen historie.

Vi som lever på begynnelsen av det enogtjuende århundre, har fått det som vår historiske oppgave å arbeide for bærekraft, for at fellesskapene våre skal kunne fortsette å eksistere, at vi skal kunne bevare og videreføre det som er verdifullt for oss. For at det skal kunne skje, må noe endres, til og med ganske radikalt: forbruksmønstre, transportmåter, politiske prioriteringer osv. Kanskje kan vi tenke på det som et generasjonsskille: Foreldrene våre jobbet for vekst, vi jobber for bærekraft.

Men i løpet av ganske kort tid har bærekraft blitt erstattet av en annen måte å gi form til forholdet mellom fortid, nåtid og framtid på. Tidens nye løsen er beredskap – militær beredskap, men også kunnskapsberedskap, kulturberedskap, matberedskap, pandemiberedskap, eller som i tittelen på fjorårets NOU: Totalberedskap.

Fra bærekraft til beredskap. De to ligner. Begge angår hele samfunnet: infrastruktur, jordbruk, tilgang på medisiner, mediemangfold, demokratiske deltagelse, nyhetsformidling, skoler og ja, kulturliv. Begge krysser grenser mellom fag og disipliner. Alt kan bidra til bærekraften, alt kan bidra til beredskapen. Men de har helt forskjellige forhold til tiden og historien.

Bærekraft beskriver kraften til å bære fortiden videre inn i fremtiden, til å videreføre, til å opprettholde, til å bevare, mens beredskap handler om hvordan vi skal forberede oss på, ruste oss for en usikker og truende fremtid, der nær sagt alt kan skje. Det er derfor vi trenger så mange former for beredskap – for å skape institusjoner som er forberedt på alt, beredt til alt, eller «alltid beredt» som det heter i speideren.

Fra Snyder til politisk program

I 1989 var Volksbühne beredt. Om høsten deltok skuespillere og ansatte i demonstrasjonene som ledet til Murens fall, året etter ble Schillers store revolusjonsdrama Die Räuber oppført, som en slags scenisk gjentagelse av den samme hendelsen, bare mindre blodig. Tilbake i nåtiden kan vi spørre hvordan samfunnsidealet som disse to begrepene formidler, kan hjelpe oss å forsvare og beskytte institusjonene, nærmere bestemt kunst. Og kulturinstitusjonene.

Finnes bærekraftig kunst, i betydningen en kunst som gir publikum kraft til å bære – uten å være programmatisk, nostalgisk og bekreftende? Finnes det en kunstnerisk beredskap, som setter samfunnet og samfunnsinstitusjonene bedre i stand til å takle uforutsigbarhet og usikkerhet, både i det nære og i det fjerne – som bruker kunstens iboende uforutsigbarhet til å forstå uforutsigbarheten i resten av samfunnet?

Og – ikke minst – hvordan kan Snyders oppfordring til å forsvare institusjonene omvandles fra en individuell og personlig overbevisning til et politisk program, til bruk for statsminister, kulturminister og deres respektive politiske motstykker, så vel som ordførere og kulturbyråder over det ganske land?

For meg er dette noen av de viktigste spørsmålene vi kan stille akkurat nå.

Helge Jordheim