Last ned rapporten
Kostnadseffektivitet lar seg best analysere i en flerdimensjonal dialog og ikke gjennom enkelte nøkkeltall. En videreutvikling av styringssystemene bør derfor innebære et mer dynamisk syn på god økonomistyring, der systemene tilpasses formål og kontekst. Det er blant professor Trond Bjørnenaks anbefalinger i rapporten Kostnadseffektivitet og god økonomistyring i scenekunstselskapene som er utarbeidet på oppdrag fra NTO.
Trond Bjørnenak, professor ved Norges Handelshøgskole, avsluttet i juni 2016 rapporten Kostnadseffektivitet og god økonomistyring i scenekunstselskapene. Rapporten er utarbeidet på oppdrag fra NTO i forlengelse av Riksrevisjonens utvidede kontroll av scenekunstselskapene i 2015. Den inngår som en del av NTOs bidrag til å styrke kunnskapsgrunnlaget i arbeidet med å videreutvikle styringsdialogen mellom kulturdepartementet og musikk- og scenekunstinstitusjonene. Rapporten ble oversendt departementet 5. september.
Bjørnenaks rapport er delvis adressert Riksrevisjonens undersøkelse, og gir etter NTOs syn et godt utgangspunkt for en kritisk vurdering av deres konklusjoner, samt hvordan og i hvilken grad det er hensiktsmessig å følge deres anbefalinger. Den inneholder blant annet en diskusjon av begrepene «kostnadseffektivitet» og «god økonomistyring».
Bjørnenak påpeker at forutsetningen for å kunne måle kostnadseffektivitet er at det er mulig å definere produksjonen og finne gode produksjonsmål. I scenekunstselskapene er dette særdeles vanskelig, skriver han.
Trond Bjørnenak
Kostnadseffektivitet er ikke definert i Riksrevisjonens rapport, og det er heller ikke dokumentert om scenekunstselskapene driver kostnadseffektivt eller ikke. Professor Trond Bjørnenak mener at det derfor er vanskelig å se hvordan Riksrevisjonens tallgrunnlag kan knyttes til kostnadseffektiv drift og at det er mangelfull kobling mellom datagrunnlag og konklusjoner i revisjonens rapport.
Hans poeng er blant annet at kostnadseffektivitet i scenekunstinstitusjonene ikke kan måles eller reduseres til enkelte nøkkeltall, og at Riksrevisjonens ambisjon om å finne de riktige indikatorene eller styringsinformasjon for å vurdere kostnadseffektivitet er urealistisk.
I kunstneriske virksomheter som ikke har profitt som egen målsetning handler kostnadseffektivitet om å få mest og best mulig kunstnerisk aktivitet ut av begrensede midler, ikke om å maksimere overskuddet ved å minimere ressursbruken i en gitt produksjon.
Mangelen på slike styringsparametere betyr altså ikke det samme som mangelfull økonomistyring, slik Riksrevisjonen synes å mene. Bjørnenak viser til at scenekunstinstitusjonene har hatt lavere kostnadsøkning enn man kunne ha forventet, gitt den generelle veksten i lønn og pensjon. Dette tyder ifølge professoren på god økonomikontroll og stram kostnads- og budsjettstyring.
Det understrekes i utredningen at det ikke fins én optimal løsning når det gjelder god økonomistyring, og at det er ingen ting som tilsier at allokering av personalkostnader til den enkelte produksjon, som både Riksrevisjonen og Kontroll- og konstitusjonskomiteen etterlyser, er en generell nødvendighet. Styringssystemer- og verktøy bør begrunnes i behov og definerte problemer og bidra til langsiktig planlegging snarere enn til kostnadsberegning av forestillinger i ettertid, hevder Bjørnenak.
Som utgangspunkt for videreutviklingen av styringssystemene, tar Bjørnenak til orde for et mer dynamisk syn på god økonomistyring der systemene tilpasses formål og kontekst. Han anbefaler at den interaktive delen av styringen videreutvikles og forbedres, med større vekt på dialogmøter og «business reviews» enn diagnostisering basert på indikatorer og måleparametere. Videre tar han til orde for at dagens rapporteringskrav revideres kritisk, blant annet at det skilles ut en «fast kjerne» med en felles rapportering på noen parametere, samtidig som det gis rom for lokale systemer som utvikles i dialog med virksomhetene.