Musikk- og scenekunstinstitusjonene skal fra i år rapportere på medvirkning av barn og unge, samt inntekter, publikum og aktiviteter på digitale produksjoner. NTO ber kulturminister Anette Trettebergstuen om en begrunnelse for de nye rapporteringskravene, sammen med en klargjøring av hvilke politiske styringssignaler som ligger i endringene.
Odalen, Willylie, Black Box teater
Foto: Eirik Willyson
NTO har 9. februar 2022 sendt et brev til kulturministeren hvor vi ber om at endringer i søknadsbehandlingen klargjøres og de nye rapporteringskravene for musikk- og scenekunstinstitusjonene begrunnes.
Vi etterlyser blant annet en systematisert dialog med NTOs bransjefelleskap/institusjonene om utviklingen av budsjettsøknads- og rapporteringsskjema. Denne forsvant etter at Kulturrådet fikk overført statistikkoppdraget, og etterhvert det administrative ansvaret for forvaltningen av tilskuddet til musikk- og scenekunstinstitusjonene.
NTO er dermed ikke kjent med begrunnelsene for endringer som skjer, ei heller hvordan de konkrete spørsmålene er utviklet og kvalitetssikret, og har således ingen mulighet til å bidra med nødvendig bransjekompetanse.
I dialog med våre medlemmer er vi imidlertid gjort oppmerksomme på følgende nye rapporteringskrav:
Det er uklart hvilke endringer som kommer fra henholdsvis politisk hold og fra Kulturrådet – på et område som tross alt er i kjernen av styringsdialogen. Vi ber derfor om svar på hva informasjonen skal brukes til og en klargjøring av hvilke politiske styringssignaler som ligger i endringene.
Sammen med underlig kategorisering av virksomhetene i tilskuddsforvaltningen, illustrerer dette behovet for en opprydding i kapitler og poster på statsbudsjettet, parallelt med en gjennomgang av Kulturrådets direktoratsfunksjon, slik også regjeringspartiene selv tok til orde for i opposisjon.
I Kulturrådets budsjettrundskriv vises det til den forrige regjeringens stortingsmelding om barne- og ungdomskultur som begrunnelse for det nye rapporteringskravet om medvirkning fra barn og unge, og vi leser derfor dette som et politisk styringssignal som etter vårt syn griper direkte inn i institusjonenes kunstneriske valg og formidlingsmetoder i strid med armlengdeprinsippet.
Barne- og ungdomskulturmelingen ble kraftig kritisert av AP, SP og SV, som var særlig opptatt av at kunsten ikke må styres for å bli «representativ» eller «relevant», samt at man ikke kan forvente at det «skal produseres kunst ut fra forhåndsdefinerte, målstyrte brukerbehov». De tre opposisjonspartiene understreket at det ikke skal stilles «politiske forventninger eller krav verken til institusjonenes produksjons- og formidlingsmetoder eller til hvem de skal samarbeide med».
Vi legger til grunn at regjeringspartiene fortsatt står for de samme grunnleggende kulturpolitiske prinsippene. Vi ber derfor om en politisk klargjøring av hvilke føringer barne- og ungdomskulturmeldingen legger for politikkutformingen i innværende periode, og hvilket handlingsrom regjeringen har for å tilpasse styringsdialogen til den forståelsen av armlengdeprinsippet som AP og SP (sammen med SV) insisterte på i opposisjon som en forutsetning for kunstnerisk frihet og ytringsmangfold.
Produksjons- og formidlingsmetoder er en viktig del av institusjonenes selvstendige kunstfaglig beslutninger, og et mangfold av arbeidsmåter er en forutsetning for å sikre uttrykksmangfold. Dette gjelder selvfølgelig også i tilbudet til barn og unge. I likhet med voksne skal barn og unge ha mulighet til å oppleve kunst de ikke visste fantes og som kan åpne for undring, nye perspektiver og nye erkjennelser.
For å sikre vilkårene for profesjonalitet og kvalitet i scenekunst og musikk for et ungt publikum, er det vesentlig at de profesjonelle virksomhetene som er spesialiserte mot denne målgruppen behandles som en del av den profesjonelle kunsten i tilskuddsforvaltningen.
Vi registrerer imidlertid at Norsk Scenekunstbruk er kategorisert som frivillig virksomhet, og skal søke om tilskudd og rapportere som del av «frivillig sektor inkludert frivillig kulturliv». Scenekunstbruket er en selvstendig, profesjonell virksomhet på lik linje med de øvrige musikk- og scenekunstinstitusjonene, og vi ber om at denne virksomheten anerkjennes nettopp som det i styringsdialogen, tilskuddsforvaltningen og den administrative saksbehandlingen.
Allerede før overføringen av administrativ tilskuddsforvaltning, har Kulturrådet fått en utøvende rolle som kunnskapsprodusent og som utviklingsaktør, blant annet med oppdraget som nasjonal mangfoldskoordinator og etableringen av utviklingsprogram for institusjoner.
Sammen med Kulturrådets uklare rolle i søknadsbehandlingen og utformingen av rapporteringskrav – hvor grensegangene mellom Kulturrådets faglige vurderinger av musikk- og scenekunstinstitusjonene og institusjonenes selvstendige kunstfaglige vurderinger fremstår som uklare – bidrar dette etter vårt syn til en uheldig sammenblanding av roller med en betydelig risiko for politisering av direktoratsfunksjon og en svekkelse av armlengdeprinsippet som konsekvens.
Trass i at AP, SP og SV i opposisjon ønsket å stanse omorganiseringen av Kulturrådet og overflyttingen fra 78-poster på Kulturdepartementets budsjett, samt «sørge for at prosessen gjennomgås på nytt, med grundige konsekvensanalyser og høringsrunder hos relevante instanser, og komme tilbake til Stortinget med eventuelle forslag for godkjennelse» fortsetter AP og SP i regjering de nevnte oppgaveoverføringene.
I universitets- og høgskolesektoren, som det er nærliggende å sammenligne seg med, har regjeringen derimot varslet en «reell avbyråkratisering» som innebærer en gjennomgang av oppgavene til direktoratene, overføring av myndighet til institusjonene og tilbakeføring av oppgaver til Kunnskapsdepartementet, jf. Hurdalsplattformen. Vi antar at beveggrunnen for dette er at direktoratiseringen er blitt massivt kritisert for å føre til svekket institusjonsfrihet, fragmentert og detaljert styring, svekket dialog mellom departementet og institusjonene, uklar ansvarsdeling, uheldige dobbeltroller og redusert effektivitet.
I lys av de samme risikofaktorene ber vi om en tilsvarende gjennomgang på kulturområdet som anerkjenner at dette er et politisk anliggende, slik AP og SP gjorde i opposisjon, og ikke innenfor departementets alminnelige organisasjons- og instruksjonsmyndighet.
