Forvaltning og styring

Kulturdepartementets svar om Kulturrådets nye rolle

NTO har mottatt svar fra Kulturdepartementet på en rekke spørsmål foreningen har stilt knyttet til departementets forslag om overføring av mer ansvar for tilskuddsforvaltningen av musikk- og scenekunstinstitusjoner til Norsk kulturråd.

<p><strong>Hello</strong>, Therese Slob, Teater Innlandet<br />Foto: Lise Skjæraasen</p>

Hello, Therese Slob, Teater Innlandet
Foto: Lise Skjæraasen

NTO har i brev at 25. november 2020 mottatt svar fra Kulturdepartementet på en rekke spørsmål vi stilte i brev av 22. oktober knyttet til departementets forslag om overføring av mer ansvar for tilskuddsforvaltningen av musikk- og scenekunstinstitusjoner til Norsk kulturråd.

Kulturdepartementet tilbakeviser i sitt svar NTOs problematiseringer og premisser og legger til grunn at delegeringen av oppgaver til Kulturrådet er innenfor departementets «alminnelige organisasjons- og instruksjonsmyndighet», og at omleggingen har liten eller ingen betydning for virksomhetene. De presiserer at overføringene handler om å avlaste departementet som sekretariat for politisk ledelse, samt å styrke fagligheten i tilskuddsforvaltningen og kunnskapsgrunnlaget for departementets beslutninger. De mener videre at dette er endringer som verken fordrer dialog, utredning eller offentlige høringer.

Kulturrådets institusjonskompetanse

I brevet legger departementet stor vekt på Kulturrådet som kunnskapsprodusent sammen med et ønske om at «Kulturrådet kan tilrettelegge for et helhetlig kunnskapsgrunnlag, som også inkluderer institusjonene» og anser Kulturrådets dobbeltrolle som kunnskapsprodusent og tilskuddsforvalter som uproblematisk. Som svar på hvilken kompetanse det er Kulturrådet besitter som skal bidra til styrket faglighet i tilskuddsforvaltningen, peker departementet på at Kulturrådet i dag besitter «betydelig institusjonskompetanse, i tillegg til kompetanse på statistikk og analyse».

Museumsforvaltningen som forbilde

Som svar på hvilken «faglighet» det er behov for å styrke i tilskuddsforvaltningen, viser departementet til forvaltningen av det nasjonale museumsnettverket, bl.a. med et ønske om at «Kulturrådet skal spille opp til departementet et mer samlet bilde av musikk- og scenekunstfeltet». I tillegg nevnes bistand i vurdering av behov og prioriteringer, tilskuddsbrev og utbetalinger av tilskudd, samt veiledning og oppfølging når det gjelder søknader og rapporter.

Infrastrukturen

Departementet karakteriserer i brevet de musikk- og scenekunstinstitusjonene som overføres til Kulturrådet som «mindre, etablerte virksomheter». Disse er plassert sammen med «lignende tiltak som har mottatt driftsstøtte fra kulturfondet som det er naturlig å se i sammenheng», med mål om en tydeligere formålsinnretning på budsjettpostene.

NTOs innvending om at omleggingen innebærer en splittelse av den institusjonelle infrastrukturen for musikk- og scenekunst avvises. Så lenge de formelle beslutningslinjene ikke endres, mener departementet at tildeling av tilskudd over ulike poster i statsbudsjettet ikke innebærer noen splittelser.

Det forklares ikke nærmere hvordan det lar seg gjøre å samle tilskudd under nye, tydeligere formålsinnretninger for å sikre «større grad av likebehandling mellom samme type tilskuddsmottakere», uten at det samtidig dannes nye forvaltningsmessige skillelinjer.

Midler til personlige kunstnerskap underlagt politisk instruksjonsmyndighet

Når det gjelder hvilken forståelse av armlengdeprinsippet som er lagt til grunn for forslaget om å underlegge fordeling av midler til personlige kunstnerskap politisk instruksjonsmyndighet, svarer departementet at [d]e beslutninger som krever kunst- og kulturfaglig skjønn, skal selvfølgelig ikke underlegges statlig styring. Det er fortsatt slik at det er kunstnere og ikke politikere som beslutter hvilke kunstnere som skal motta statlige midler.

Begrunnelsen for hvorfor politikere har besluttet at personlige kunstnerskap som Jo Strømgren Kompani og Verdensteatret skal motta statlige midler, i en administrativ linje i Norsk kulturråd, underlagt politisk instruksjonsmyndighet, er et «behov for å ivareta et sjikt av etablerte virksomheter mellom kunstneriske prosjekter og større institusjoner på en bedre måte».