Kunstnerisk frihet

Individuell og institusjonell frihet

– Mediene er forbilledlige i å forstå, forsvare og debattere seg selv og angrep på seg selv. Vi skulle ønske oss den samme prinsipielle forståelsen av kunstens frihet, den samme ryggmargsrefleksen og det samme alvoret, sa NTOs direktør Morten Gjelten i sin innledning på Ytringsfrihetskommisjonens innspillsmøte om kunst og ytringsfrihet 14. april. Han understreket også at kunstnerisk ytringsfrihet handler om både institusjonell frihet og individuell frihet.

Morten Gjelten
Foto: Brian Olguin

Ytringsfrihetskommisjonen avholdt onsdag 14. april 2021 et innspillsmøte om kunst og ytringsfrihet for å få konkrete og tiltaksorienterte innspill til å ta med seg i sine videre drøftinger. NTO var representert ved direktør Morten Gjelten, som holdt følgende innlegg:

---

Takk for anledningen. Vi kommer også til å sende dere skriftlige innspill.

Mitt perspektiv er i første rekke institusjonell frihet; sterke institusjoner som forutsetning for å bidra til å gå inn i alle sidene ved de store spørsmålene på agendaen i dag.

En tidligere Ytringsfrihetskommisjon publiserte en god NOU i 1999: «Ytringsfrihed bør finde Sted». Der fremheves tre samfunnsinstitusjoner som sentrale for ytringsfrihetens infrastruktur: akademia og utdanning, medier og presse, samt kunst og kultur.

Senere kulturmeldinger har forankret kulturpolitikken i Grunnlovens § 100 og statens ansvar for å sikre en åpen og opplyst offentlig samtale, og definerer kunstinstitusjonene som en sentral del av samfunnets infrastruktur for fri ytring som staten er forpliktet til å sikre og legge til rette for.

I samsvar med dette befestes kunstens frihet og institusjonenes uavhengighet fra politiske myndigheter i tråd med prinsippet om en armlengdes avstand. Kvalitet er formulert fremst blant de nasjonale målene for kulturpolitikken. Kunstnerisk ytringsfrihet handler om både institusjonell frihet og individuell frihet.

Så langt alt vel. Når denne modellen fungerer er det en kulturpolitisk eksportartikkel. Men den må sikres, styrkes, debatteres og flikkes på. Vi starter med lovgivningen.

Lovgivning

Det er viktig og nødvendig å styrke armlengdeprinsippet og forståelsen av dette på alle forvaltningsnivåene. NTO har derfor levert et grundig innspill til revisjon av kulturloven. Det omfatter et konkret forslag til en utvidet formålsbestemmelse, samt en konkret lovtekst som kodifiserer armlengdeprinsippet.

Dette handler selvsagt også om ressurstilgang.

Både direkte og indirekte instruksjon, skjevfordeling av midler og etterhåndssensur er utilbørlig inngripen i det kunstneriske innholdet og i strid med armlengdeprinsippet.

Indirekte instruksjon kan være detaljert målstyring eller instrumentelle føringer som undergrave kvalitetsmålet.

Utredningsbehov

Vi formulerer i vårt lovinnspill behovet for ytterligere utredning, noe som bør være en lissepasning til ytringsfrihetskommisjonen:

Vår erfaring er at armlengdeprinsippet forstås og praktiseres forskjellig blant politikere og byråkrater på de ulike forvaltningsnivåene, i Riksrevisjonen og i fylkeskommunale/kommunale kontrollutvalg, blant aktører i bransjen og i medienes analyserende og kommenterende kulturjournalistikk. Lovarbeidet bør derfor suppleres med en kartlegging av hvordan prinsippet tolkes og anvendes blant alle disse aktørene.

Den svenske regjeringen har gitt et lignende oppdrag til Myndigheten för kulturanalys – en rapport som etter hva vi forstår publiseres i juni.

I neste uke er det høring i Stortinget om regjeringens melding om barne- og ungdomskultur. Vi publiserer vårt høringsdokument senere i dag. Med en felles forståelse av armlengdeprinsippet, så måtte den meldingen simpelthen ha sett annerledes ut. Flere av de politiske føringene for institusjonenes kunstneriske valg tåler ikke møtet med en ny lovtekst.

Maktspredning

Forholdet mellom armlengdeprinsippet, kunstnerisk autonomi og politikk er krevende temaer med innebygde dilemmaer.

Det å sikre kunstnerisk frihet handler også om gode og transparente politiske prosesser.

Vi står som de fleste vet midt i en strid om hvordan Kulturdepartementet skal utvikle seg og hvordan direktoratsoppgaver skal løses.

Vi vil i denne forbindelsen fremsnakke det kunnskapsrike, skikkelige byråkratiet som gjennom å forstå sin rolle og ikke minst armlengdeprinsippet har hatt avgjørende demokratibyggende betydning i den norske departementsstrukturen i det vi gjerne kaller etterkrigstiden.

Jeg lengter for min del tilbake til en virkelighet hvor departementer var mer grundige saksbehandlere enn døgnet-rundt-kommunikasjonsavdelinger for skiftende statsråder.

Ytringsfrihetskommisjonen burde la seg inspirerer til å ta til orde for en grundig, åpen og demokratisk gjennomgang av disse viktige forvaltningsspørsmålene.

Ytringsklima

Det er som mange har pekt på mange utfordringer rundt temaet ytringsklima. Det er sagt kloke ting allerede som jeg slutter meg til. Det er mange alvorlige underdimensjoner her: trakassering, mobbing, nedkjølingseffekt.

Ett tiltak må være at nasjonale strategier mot hatefulle ytringer eksplisitt nevner kunsten. Så langt er feltets opplevelse at anmeldelser av hatefulle ytringer henlegges.

Alle peker på utfordringene i de sosiale mediene. Vel, kommisjonen kan med fordel også se på situasjonen i de redaksjonsstyrte mediene. Om ikke alle ekkokamre kan kontrolleres, så bør det i alle fall være mulig å diskutere med den redaktørstyrte pressen om hvordan de bidrar til at samtalen er anstendig, at midtstreken ikke flyttes, at kunnskap er et mål for journalistikk.

Eksemplet på hva vi ønsker oss kan pressen hente i eget speil. Mediene, og deres organisasjoner er forbilledlige i å forstå, forsvare og debattere seg selv, og angrep på seg selv. De er opplest på kildevern, på redaktørplakater og politiske overtramp.

Vi skulle ønske oss den samme prinsipielle forståelsen av kunstens frihet, den samme ryggmargsrefleksen og det samme alvoret. Og ja: Fraværet av kunstkritikk forverrer denne situasjonen. God og kunnskapsrik kulturjournalistikk forbedrer den.

Morten Gjelten
Direktør i Norsk teater- og orkesterforening (NTO)