Den offentlige utredningen Musikklandet gir mange gode beskrivelser av musikkens verdi for menneske og samfunn. NTO er imidlertid sterkt kritisk til forslaget om å etablere en søkbar tilskuddsordning for institusjoner og «semiinstitusjoner» i Kulturdirektoratet. Det vil sette infrastrukturen av musikk- og scenekunstinstitusjoner i spill, med de ringvirkningene det får for hele kunst- og kulturfeltet.
Det Norske Kammerorkester og Leif Ove Andsned
Foto: Kammerorkestret
NTO har 14. november 2025 sendt sin høringsuttalelse til rapporten NOU 2025: 7 Musikklandet. Flerstemt musikkpolitikk for framtiden.
Vi mener at utredningen gir en grundig og god gjennomgang av den verdien som musikken har i menneskenes liv og for et velfungerende levende demokrati. Vi er glade for den tverrsektorielle tilnærmingen, som blant annet synliggjør hvor bredt musikken virker i samfunnet og hvor avgjørende viktig det er å styrke musikkfaget fra barnehagen og gjennom hele utdanningsløpet.
Det er også gledelig at utvalget legger til grunn såvel et mangfoldsperspektiv som et bærekraftsperspektiv, og samtidig understreker det viktige ansvaret som utdanningsinstitusjonene har for å fremme mangfoldet i musikklivet.
Hovedtyngden i NTOs uttalelse ligger ellers på de delene som omhandler det profesjonelle musikklivet og særlig musikkinstitusjonene. Vi oppsummerer noen av foreningens viktigste kommentarer til rapporten her, med vekt på forslaget om å avvikle dagens finansieringsordning.
Den mest radikale og dyptgripende anbefalingen i utredningen er flertallsforslaget i rapportens del II om å avvikle dagens ordning med enkeltstående tilskudd til institusjonene direkte på statsbudsjettet og i stedet etablere en søkbar ordning for institusjoner og det utvalget kaller «semiinstitusjoner».
Innenfor rammene av denne ordningen skal virksomhetene konkurrere om midler med hverandre ut ifra kunstfaglige kriterier i kombinasjon med «hensyn som fanger opp den nye virkeligheten og ivaretar mangfold og bærekraft». Kulturdirektoratet skal forvalte ordningen på faglig grunnlag og ha selvstendig vedtaksmyndighet.
NTO er svært kritisk til dette forslaget, som også har splittet utvalget. Det setter dagens gjennomsiktige og velfungerende
finansieringssystem, og dermed hele den nasjonale infrastrukturen av både musikk- og scenekunstinstitusjoner, i spill.
Vi er overrasket over fraværet av konsekvensanalyser, både når det gjelder hvordan en slik ordning basert på kunstfaglige kriterier kan forvaltes lovlig av Kulturdirektoratet ihht. Kulturlova § 2 a. Avstand til politiske styresmakter, men også i lys av utvalgets egen presisering av at endringer i én del av systemet kan få utilsiktede ringvirkninger i hele feltet. Som utvalget selv påpeker i andre sammenhenger, er aktører og ordninger gjensidig avhengige av hverandre i musikklivets økosystem.
Det er heller ikke vurdert hvordan en slik ordning kan sikre nødvendig økonomisk forutsigbarhet for komplekse langtidsplanleggende institusjoner med et stort arbeidsgiveransvar, eller hvordan det vil påvirke ansvarsdelingen mellom et statlig byråkratisk beslutningsnivå og et fylkeskommunalt/kommunalt politisk beslutningsnivå.
Etter NTOs syn bør det alltid være et opplagt mål at mest mulig midler kanaliseres direkte til kunsten og kulturen, og minst mulig til administrasjon. Vi finner imidlertid ingen vurdering av de administrative kostnadene ved å forvalte en slik søkbar tilskuddsordning.
Derimot føyer forslaget seg inn i de siste årenes stegvise direktoratisering, hvor stadig flere oppgaver overføres til et voksende Kulturdirektorat som får tilhørende mer makt og innflytelse. Dette vil føre til at institusjonenes selvstendige kunstneriske og kulturfaglige valg overprøves, og bidra til økt sentralisering og normering – stikk i strid med utvalgets egen intensjon om et virkemiddelapparat som legger til rette for uttrykks- og ytringsmangfold.
I analysene av finansieringssystemet er det utvalgets «feltbegrep» som dominerer på bekostning av «økosystembegrepet». «Feltbegrepet» brukes for å analysere «hvordan det foregår kamper og forhandlinger mellom ulike posisjoner som søker ressurser og anerkjennelse internt i musikklivet», mens økosystembegrepet retter oppmerksomheten mot sammenhengene – slik også mandatet vektlegger.
Videre skilles det mellom «institusjoner», «semiinstitusjoner» og «det frie feltet», uten at skillelinjene tar hensyn til om virksomhetene er organisert rundt et personlig kunstnerskap eller som en varig institusjon med en skiftende kunstnerisk ledelse.
Dette begrepsapparatet legger etter vårt syn uheldige føringer for utvalgets videre analyser av et finansieringssystem de beskriver som «urettferdig», med manglende insentiver til nytenkning og hvor de såkalte «semiinstitusjonene» faller mellom to stoler.
Vi deler intensjonen om et finansieringssystem som bevarer og utvikler eksisterende institusjoner, og som samtidig kan sikre større økonomisk forutsigbarhet for flere av virksomhetene som i dag er avhengige av tilskudd fra Kulturfondet.
Vi mener imidlertid at utvalget gjør det som først og fremst er økonomiske utfordringer til et strukturelt problem. Løsningen må snarere være å styrke både infrastrukturen av institusjoner og Kulturfondet, og slik legge til rette for både større forutsigbarhet, dynamikk og utvikling i feltet.
Etter NTOs syn bunner det nevnte flertallsforslaget i en manglende forståelse av hva som kjennetegner musikk- og scenekunstinstitusjonene, og som dermed begrunner at de er navngitte mottakere på statsbudsjettet.
Tilskuddene til disse institusjonene er ikke et resultat av en historisk etablert praksis som har endt i tilfeldig ulikebehandling, slik utvalget fremstiller det. Snarere beror det på bred politisk enighet om viktigheten av å sikre en nasjonal institusjonell infrastruktur, rettslig forankret i Grunnloven § 100 (6), og forsterket på kunst- og kulturområdet med den nye kulturloven.
Dette er varige institusjoner med skiftende kunstnerisk ledelse som samlet representerer et mangfold av estetiske uttrykk, som formidles til et stort og sammensatt publikum. Denne nasjonale infrastrukturen utgjør fundamentet for produksjon og formidling av musikk og scenekunst i Norge og bidrar samlet til å nå de kulturpolitiske målene som i dag begrunner tilskuddet til de institusjonene som mottar tilskudd på kap. 323 post 70.
I denne forståelsen av institusjonsbegrepet er eksempelvis Det Norske Solistkor, Edvard Grieg Korene og Det Norske Kammerorkester institusjoner på lik linje med Bergen Filharmoniske Orkester og Arktisk Filharmoni.
Slik utvalget selv gjør godt rede for er orkestre og operaselskaper særlig arbeidsintensive virksomheter, med marginale muligheter til å effektivisere produksjonen, og dermed nødvendigvis mye mer kostnadskrevende enn andre typer musikkvirksomheter. Dette forklarer hvorfor disse institusjonene samlet mottar en stor andel av de totale statlige bevilgningene til musikkformål.
Likevel konkluderer utvalget med en sjangermessig skjevfordeling som «begrenser mulighetene i andre deler av musikklivet», til fordel for klassisk musikk og opera, i stedet for å konkludere med at sektoren er underfinansiert og må styrkes. Vi vil understreke at tallgrunnlaget for denne konklusjonen både er metodisk tvilsom og inneholder konkrete tallfeil.
Tilskuddet til Det Norske Blåseensemble er for eksempel med i det bakenforliggende tallgrunnlaget for klassisk musikk, mens utvalget har utelatt institusjonen fra selve omtalen av de profesjonelle institusjonene som i stedet er avgrenset til symfoniorkestrene og operaselskapene.
I tillegg har utvalget tatt med hele tilskuddet til Den Norske Opera & Ballett i tallgrunnlaget for kategorien «opera», trass i at anslagsvis halvparten av tilskuddet benyttes til å produsere og formidle ballett/dans som er en del av institusjonens likestilte oppdrag. Tilsvarende er hele tilskuddet til Kilden teater og konserthus inkludert i kategorien «klassisk musikk», uten at det er tatt hensyn til at tilskuddet også går til å produsere og formidle opera og teater.
Samlet innebærer dette en feil på flere hundre millioner kroner i et tallgrunnlag som er helt sentralt for utvalgets drøftinger.
Vi registrerer også at tallgrunnlaget for opera er avgrenset fra musikkteater uten at dette er begrunnet eller forklart, og at det ellers kun er statlige midler som er inkludert, mens kommunale og fylkeskommunale bidrag er utelatt.
Vi savner i denne forbindelse nærmere analysere av hva tilskuddene til de institusjonene som er inkludert i tallgrunnlaget for klassisk musikk og opera faktisk går til. Utvalget kunne ha fulgt pengestrømmene og synliggjort at hoveddelen av bevilgningene til institusjonene går til kunstnerisk produksjon, og dermed til lønn, vederlag og honorar til kunstnere og andre fagfunksjoner som inngår direkte i den kunstneriske produksjonen.
Vi leser utvalgets konklusjon om en skjevfordeling av statlige midler som en antydning om at det er behov for en omfordeling fra institusjonene til andre virksomheter, noe som etter vårt syn ikke vil føre til annet enn en svekkelse av hele musikkens økosystem og derigjennom vilkårene for å utløse de iboende verdiene som musikken har.
I et differensiert arbeidsmarked hvor kunstnerne beveger seg mellom forskjellige institusjoner, frittstående ensembler, prosjekter, utdanningsinstitusjoner og musikkfrivilligheten, bidrar musikkinstitusjonene direkte til kunstnerøkonomien og til å sikre trygge og regulerte arbeidsvilkår for menneskelige ressurser med en kompetanse som kommer store deler av musikklivet til gode, også på tvers av ulike sjangre.
Dersom institusjonsøkonomien brytes opp for å omfordele disse midlene til mer flyktige og hver for seg mindre kostnadskrevende aktører, blir strukturene rundt kunsten og kulturen skjøre og lette å rive ned i møte med uforutsigbare omgivelser og skiftende politiske klima.
Vi må imidlertid kunne forvente en politikkutforming som ikke setter kunst- og kulturinstitusjonene, som de viktige demokratiske institusjonene de er, under press, men derimot forsvarer og styrker dem.
NTO vil også advare mot en maktforskyvning fra folkevalgte politikere til direktoratet, som en overføring av vedtaksmyndighet om enkelttilskuddene til institusjonene vil innebære. Det svekker ikke bare demokratiske prosesser og påvirkningskanaler, men kan også føre til en ansvarspulverisering som svekker politikernes engasjement for musikk- og scenekunstinstitusjonenes rammevilkår og betydning.
Samtidig er det en risiko for at den direkte kunnskapsfremmende dialogen mellom departementet/politikerne og bransjen/institusjonene svekkes, og dermed kunnskapsgrunnlaget også for den langsiktige politikkutformingen.
Det fører igjen til at Kulturdirektoratet får enda større innflytelse som et fortolkende mellomledd, og dermed får nesten enerådende makt over virkelighetsbeskrivelsene, på bekostning av institusjonene som førstehåndskilder til nødvendig innsikt i egne ambisjoner, utfordringer og behov.
Andre temaer vi berører særskilt i uttalelsen er operavirksomhet, internasjonalt samarbeid, Arbeidsmiljøloven, kulturmoms, musikk i utdanningen, Musikkbruk og det offentlige ordskiftet.
