Høyre vil samle norsk kulturarv i en offisiell kanon. Ambisjonen er å styrke fellesskap, kunnskap og dannelse. Resultatet kan bli det motsatte: En kostbar og normerende ordning som flytter definisjonsmakt fra fagmiljøene til staten – og gjør en levende og mangfoldig kultur mer statisk. Det skriver vår direktør Morten Gjelten og Museumsforbundets Liv Ramskjær i dette debattinnlegget i Dagsavisen.
Brand, Trøndelag Teater
Foto: Alette Schei Rørvik
Stortingsrepresentantene Haagen Poppe, Tone Wilhelmsen Trøen, Anna Molberg og Tage Pettersen (H) har i høst foreslått at regjeringen skal nedsette et utvalg for å utarbeide en norsk kulturkanon – en liste over de viktigste verkene i Norges kunst- og kulturarv. Målet er å styrke fellesskap og kunnskap om egen kultur i et splittet og mer utrygt Europa, samt å stimulere til en mer levende kulturdebatt.
Dette er mål det er lett å slutte seg til. Men en statlig initiert kulturkanon er et dårlig virkemiddel for å nå dem. Den risikerer å gi staten en normerende rolle i kulturlivet, svekke armlengdeprinsippet og redusere forståelsen av kulturarv til noe mer avsluttet og entydig enn den faktisk er.
Vi mener derfor at forslaget peker i feil retning.
Kunst og kultur er sentrale kilder til fellesskap, identitet og meningsbrytning. Nettopp derfor må de forvaltes på en måte som er åpen, inkluderende og i kontinuerlig utvikling. Norsk kulturarv er ikke – slik forslaget kan gi inntrykk av – en avsluttet størrelse som lar seg oppsummere i en autoritativ liste som kan «hjelpe nordmenn å forstå sin kulturarv og gi innvandrere nyttige referanser». Den er dynamisk, mangfoldig og i stadig dialog med verden rundt, formet av nye blikk på både samtid og fortid.
De siste tiårene har norske museer, teatre, orkestre, bibliotek og andre kunst- og kulturinstitusjoner og fagmiljøer arbeidet systematisk med å utvide og nyansere forståelsen av hva som regnes som norsk kulturarv. Verk av kvinnelige kunstnere, samiske kunstnere og kunstnere fra nasjonale minoriteter har fått større plass. Skeive, flerkulturelle og tidligere marginaliserte historier er blitt synlige.
Dette har ikke skjedd gjennom kanonisering, men gjennom faglig utvikling, kritisk refleksjon og kunstnerisk frihet.
En offisiell kulturkanon vil gi en tydelig beskjed om hva staten Norge mener er «viktigst» – og dermed også hva som faller utenfor. Risikoen er at en slik statsautorisert liste, som vanskelig vil kunne være noe annet enn et øyeblikksbilde, virker innsnevrende og ekskluderende, snarere enn samlende.
Forslaget reiser også et prinsipielt spørsmål om statens rolle. Armlengdeprinsippet er ment å sikre tydelige skillelinjer mellom politisk styring og kunst- og kulturfaglige vurderinger. Når staten tar initiativ til en nasjonal definisjon av «essensiell» kultur, forskyves denne balansen, og den faglige autonomien svekkes.
Internasjonale erfaringer viser at kulturkanoner lett blir del av mer konservative og normerende kulturpolitiske prosjekter. Over tid kan de snevre inn rommet for tolkning, uenighet og kritikk – i strid med kulturinstitusjonenes rolle som åpne, demokratiske og uavhengige ytringsarenaer.
Selv om intensjonen er å styrke oppslutningen om felles kulturelle verdier kan en kulturkanon i stedet dempe de frie og uavhengige stemmene som bidrar til å drive kunsten, kulturen og nasjonens selvforståelse videre.
Vi deler ønsket om en mer levende kulturdebatt. Men forutsetningene for et kunnskapsbasert og inkluderende offentlig ordskifte er allerede under press. Kulturinstitusjonenes rammer er stramme, humaniorafag svekkes, estetiske fag i skolen kuttes, og kunstkritikk og kulturjournalistikk marginaliseres.
I denne situasjonen fremstår det som lite klokt å bruke offentlige midler på å etablere, forvalte og revidere en kulturkanon. Etableringen av den svenske kulturkanonen kostet åtte millioner svenske kroner, og videre drift pågår fortsatt. Med henvisning til erfaringene fra Sverige anslår Kulturdepartementet at en norsk kulturkanon vil koste minst 160 millioner kroner å forvalte.
I en tid der kulturfeltet allerede presses fra flere hold, fremstår dette som en påfallende feilprioritering.
Disse midlene vil gjøre langt større nytte dersom de investeres direkte i strukturene som faktisk holder kulturarven levende og samtalen i gang: kunstnerne, kulturinstitusjonene, skolen, akademia og mediene.
Vi trenger ikke en statlig autorisert liste for å være stolte av norsk kulturarv. Det vi trenger, er sterke institusjoner, en skole som tar allmenndannelse på alvor, og medier som har rom for kritikk, kunnskap og uenighet.
Vil politikerne styrke så vel fellesskapet som kulturdebatten, bør de begynne der: med å styrke mediestøtten og Kulturrådets ordninger for tidsskrift og kritikk – ikke med å vedta hva som er «viktig» kultur, men med å sikre at kulturen faktisk har rom til å være viktig for flere.
Liv Ramskjær, generalsekretær Norges Museumsforbund
Morten Gjelten, direktør Norsk teater- og orkesterforening (NTO)
