Sammendrag: Antallsbegrensningen i den nasjonale covid-19-forskriften må skrotes til fordel for tillit til profesjonelle arrangører, mer ansvar til lokale smittevernmyndigheter og ikke minst en differensiert salsvurdering med utgangspunkt i kapasitet og publikumsfasiliteter. Dette skriver NTOs direktør Morten Gjelten i en kommentar til regjeringens nye publikumsbegrensning som kom parallelt med en etterlengtet endring av kravet om fastmonterte seter.
Så som i himmelen, Nordland Teater
Foto: John André Aasen
La oss begynne slik: Helt siden mars i fjor har bransjeorganisasjonene bedt Kulturdepartementet og helsemyndighetene om å bli involvert. Ikke bare for å påvirke. Men med budskapet: Hva kan vi bidra med? Hvordan kan vi hjelpe? Ikke minst når myndighetene har behov for å være godt informerte, ha tilgang til forklaringer, slik at vi igjen kan spre oppklarende informasjon til egne medlemsorganisasjoner og hindre forvirring.
Dette mantraet messer vi fortsatt, og vi er stadig like forbløffet over at det er nødvendig.
Et nytt, overraskende eksempel på denne manglende «dialogen» inntraff sist fredag når regjeringen presenterte den lenge etterlengtede nyheten om at en uholdbar definisjon rundt fastmonterte seter ville bli erstattet med en ny og bedre. Bra! Men (for det er visst alltid et men), i gjengjeld for at noen flere trygge saler kunne åpnes og etterlengtede gode øyeblikk deles, til glede for folkehelse- og sjel, bestemmer altså de samme myndighetene at da er det ikke lenger lov at Nordland Teater kan samle opptil 200 mennesker i saler, som gjennom høyere smittetrykk enn i dag har vært godkjent for dette. Godkjent fordi det har vært trygt. Fordi musikk- og scenekunstinstitusjonene har bedrevet eksemplarisk smittevern.
«Blir det heretter slik at når kjøpesentrene får holde åpent, må butikken i gata ved siden av halvere sin åpningstid?»
Når så man ellers slik nødtørftig telling? Blir det heretter slik at når kjøpesentrene får holde åpent, så må butikken i gata ved siden av halvere sin åpningstid?
Eller halvere antallet som får lov til å være inne samtidig eller i løpet av dagen? Sikkert ikke. Helhetsvurdering på samfunnsnivå. Men kulturlivet må altså balansere sine små oppmykninger med tilstramminger internt i egen sektor.
Frithjof Jacobsen skriver i Dagens Næringsliv lørdag 20. februar at det er nærmest uforståelig at ikke prisen ved nedstengningen og byrdefordelingen har vært hissigere diskutert i dette nedstengte året. Og at vi fortsetter på det samme smittevernsporet som ble etablert da pandemien traff.
«Kulturlivet må altså balansere sine små oppmykninger med tilstramminger internt i egen sektor.»
Gleden over en ny og nødvendig definisjon måtte altså malurt-krydres med å senke lista i alle kulturhus landet rundt fra 200 til 100. Uavhengig av lokalt smittetrykk. Servert rett over bordet i regjeringens pressekonferanse fredag ettermiddag, og med virkning allerede fra tirsdag. Hvorfor? Vi vet ikke. Og hva med allerede solgte billetter?
Hva med en rask fot i bakken på forhånd – om det er aldri så knapt med tid? En kort melding fra et våkent fagdepartement som varsler at regjeringen er innstilt på å gjøre x, men det vil få konsekvensen y. Synspunkter? Eller i det minste: Slik blir det, men nå er dere i alle fall informert.
«Hva med en rask fot i bakken på forhånd?»
Ber man om begrunnelser møtes man med det uangripelige: helhetsvurdering, for stor samlet risiko, og dessuten prioriterer vi barn og unge. Som om ikke kulturlivet bidrar til etterlengtet normalisering av livene også til barn og unge. Regjeringen og helsemyndighetene eier fortellingen og dramaturgien og bestemmer spillereglene.
Hva er de smittevernfaglige begrunnelsene for dette? Hva er anslaget for størrelsen på den påstått problematisk økende sosiale mobiliteten fra den nye stol-definisjonen som skulle tilsi at Rogaland Teater må kutte sin kapasitet fra 176 til 100. Kan vi få diskutere dette uten å bli møtt med at vi ikke tar situasjonen på alvor?
La oss ta Stavanger. Nå kan altså kirker og bedehus og flere andre scener og lokaler ta imot flere dersom smittevernet er godt. Fint. Hva om vi hevder at det er absurd at det nødvendigvis skal bety at 76 av de 176 som har kjøp billett til Rogaland Teaters hovedscene førstkommende tirsdag må snu i døren. At vi mener at de negative effektene på samfunnet av dette marginale pirket fra regjeringen langt overstiger faren for at disse sosiale kohortene skal gå i beina på hverandre. Det er det nok langt mer sannsynlig at de gjør i kjøpesentre. Så vil noen kanskje si at enkelte steder og i enkelte byer vil dette bli et problem. Javel, men da er svaret opplagt: færre firkantede regler nasjonalt og mer ansvar til lokal kompetent smittevernmyndighet.
Regjeringen er i ferd med å legge gjenåpningsstrategier. Vi har nok engang bedt om å bli involvert. Like viktig som å legge planer for et post-pandemi og mellomlangt scenario, er å få på plass endringer nå som skaper tillit. Som oppfattes forholdsmessige og rimelige, og som gjør oss i stand til å leve fornuftig med pandemien.
«Vi trenger sårt en kulturpolitisk holdning fra hele regjeringen.»
Jeg har ikke nevnt et ord om økonomi. Kulturministeren har hele veien hatt vår anerkjennelse for viljen til å kjempe for midler. Kompensasjonspolitikk er viktig, men vi trenger også sårt en kulturpolitisk holdning fra hele regjeringen som anerkjenner vår demokratiske rolle som ytringsarena, og vårt helt nødvendige bidrag til å fylle medborgeres krevende hverdag med mening og menneskelighet. Og håp.
Morten Gjelten, direktør Norsk teater- og orkesterforening (NTO)
