– Det ligger makt, både i musikken, og i institusjonaliseringen av den. Å ikke bruke den, er å underslå kulturens potensial, sa kritiker og forfatter Maren Ørstavik på ledernettverket NTO – musikk sitt vårseminar 13. februar, hvor musikkinstitusjonenes samfunnsrolle og de kunstneriske ledernes stemme i offentligheten sto på dagsorden.
Maren Ørstavik
Foto: Oda Berby
Maren Ørstavik er kritiker og forfatter, og har de siste ti årene jobbet mest med klassisk musikk og dans i Aftenposten. Hun er utdannet klassisk musiker fra Norges musikkhøgskole med piano som instrument. Ørstavik innledet til samtale på NTO – musikk sitt vårseminar tirsdag 13. februar under overskriften «Fra ytringsfrihet til ytringspress? Kunstinstitusjonenes stemme og politiske markeringer».
Vi har fått lov til å publisere innledningen hennes her:
Mye har skjedd i verden de siste 10 årene. Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men summen av det hele har gjort at jeg føler at det blir vanskeligere og vanskeligere å beholde det som føles som skylapper på. Den romantiske ideen om kunstens autonomi og kunst for kunstens skyld, som i alle fall gjennomsyret min opplæring og studietid, har for meg slått massive sprekker.
Delvis pga store og nødvendige perspektivendringer. En vag bevissthet rundt eurosentrisme ble til betente debatter om dekolonialisering – en debatt som jeg mistenker ennå ikke har nådd den klassiske musikken helt, som er mitt spesialfelt. Men også freden som har gitt kunstnere arbeidsro i så mange år: Kunstpolitisk fred i form av stabile støtteordninger og en noenlunde konsensus om kunstens plass i samfunnet. Og utenrikspolitisk fred i form av et stabilt Europa, et fruktbart samarbeid med USA. Og ikke minst militær fred, av åpenbare årsaker.
Alle disse tingene står og skjelver litt for tiden, og jeg opplever at det er umulig å ikke la det påvirke måten jeg møter konserter, forestillinger og kunst på, både som menneske og som kritiker. Kanskje har det med mine egne erfaringer de siste 10 årene å gjøre – jeg bodde 3 år i Brussel, under migrantstrømmene i 2015, terroren i Europa samme høst og Brexit 2016, så Trump i 2016. I 2020 flyttet jeg til USA, rett inn i pandemien, i Black Lives Matter-bevegelsen i New York, et forferdelig skittent presidentvalg, en nærmest ubegripelig abortdebatt – og så krig i Ukraina.
Klassisk musikk, Beethoven, Mozart, Brahms, for å nevne noen pilarer, har alltid vært et fristed for meg, en mulighet til å resette hjernen, tenke på noe annet, og så komme sterkere tilbake til virkeligheten. Da jeg gikk på Norges musikkhøgskole (NMH) argumenterte jeg blant annet imot innføringen av faget «bransjekunnskap»; jeg mente at NMH var et av de få stedene i samfunnet der man kunne fordype seg i noe helt eget, og at det lå en verdi i å verne om denne egenheten, denne apolitiskheten. Å blande inn samfunnet ville gjøre musikken mindre viktig, følte jeg.
Det føler jeg ikke lenger. Og det skinner nok igjennom i jobben min som kritiker. Jeg vet også at det er mange som jobber i kunst- og kulturverden som føler på det samme.
Jeg skal ikke late som om jeg vet hvilke utfordringer dere som ledere av ganske store institusjoner står i. Dere har mange hensyn å ta, fra de kunstneriske til de praktiske til de økonomiske og personalmessige. Men jeg tenkte jeg skulle nevne noen eksempler på institusjoner som har tatt stilling på ulike måter, og hvordan det har sett ut fra mitt perspektiv som kritiker.
– Terence Blanchard på Metropolitan
Et av de fineste, mest positive grepene jeg så i New York var hvordan Metropolitan Opera – en diger hval av en institusjon – kastet seg rundt etter sommeren 2020 og endret programmet sitt som et direkte svar på Black Lives Matter-bevegelsen. En uhyre kompleks sak, som innebar alt fra politivold til reparations – altså økonomisk godtgjørelse fra slavetiden – men Metropolitan tok tak i det som de kunne.
«Målet er å få andre inn.»
Den svarte komponisten Terence Blanchards Fire Shut Up In My Bones var allerede på programmet, men de fremskyndet den til å bli åpningsforestilling da operaen endelig åpnet igjen etter pandemien, høsten 2021. Jeg var der, det ble en festforestilling, et veldig fint stykke musikk – og plutselig en helt annen sammensetning av publikum. Den gikk lenge, til gode kritikker og skapte en ganske konstruktiv samtale om opera og representasjon. Det klassiske operapublikumet anklages ofte for å være gammelt og hvitt, men de skal jo heller ikke kastes ut av salene – målet er å få andre inn, og det klarte Metropolitan her, med ganske positivt fortegn.
– Angel Blue på Arena di Verona
Innen samme tema, men et tydeligere grep fra en enkeltutøver: Den amerikanske sopranen Angel Blue spilte en av hovedrollene i Fire Shut Up In My Bones, og skulle sommeren 2022 synge Violetta i Verdis La traviata på Arena di Verona i Italia. Men hun trakk seg, med ganske kort varsel, da det viste seg at soprankollega Anna Netrebko skulle synge Aida i blackface på samme festival – altså med svart sminke i ansiktet for å fremstå mer som den etiopiske prinsessen Aida skal være.
Svart hudsminke har lange tradisjoner i opera, med Othello som det kanskje mest kjente og seiglivede eksemplet. Festivalledelsen ved Arena di Verona endte med å publisere et såkalt statement, der de forsvarte grepet med at forestillingen var historisk og oppsetningen, som var fra, jeg tror, 2001, av Franco Zefirelli, ble laget i en tid «da slike følsomme temaer ikke var så aktuelle».
– Florence Price med KORK
Et ferskere eksempel: Tidligere i februar var jeg på konsert med Kringkastingsorkesteret, som spilte musikk av Florence Price. De hadde invitert dirigenten Jeri Lynne Johnson, som har gjort det til en del av sitt virke å presentere mangfold og underrepresenterte komponister, og hadde satt sammen et veldig interessant program for orkesteret – så interessant at vi plutselig var to kritikere i salen, Magnus Andersson for Klassekampen og jeg for Aftenposten. Kjernen var Florence Price, en svart amerikansk komponist som skrev ganske ambisiøs, symfonisk musikk i mellomkrigstidens USA. Det satte hun sammen med Therese Ulvos verk Do not hesitate, som bygger noe på norsk folkemusikk. Og til slutt Dvoraks niende, Fra den nye verden – en fantastisk symfoni, men også et tankevekkende relieff. Den tar inn elementer av svart amerikansk musikkultur, og Dvorak mente at amerikanerne burde ta i bruk denne når de skulle bygge sin egen kunstmusikk. En stilig måte å belyse et politisk tema på.
Et annet tema som oftere tas opp i Norge er klima. – For noen år siden var et stort nytt bestillingsverk av Lasse Thoresen, Lyden av Arktis, et av trekkplastrene på Ultimafestivalen. Vi var et stort kritikerkorps den gangen, og vi lot oss både begeistre og forvirre, for det var så mye fint med prosjektet, men også masse vanskelig. En ugrei nord-sør-problematikk, for verket var bestilt av Arktisk Filharmoni og urfremført i Tromsø, men fikk lite omtale før det ble spilt i Oslo Konserthus. Thoresen selv er heller ingen nordboer, og selv om han fordypet seg i Arktis ved å være der lenge for å lytte (og han har jobbet mye med samisk og nordlig kultur), bare det preg av et visst Nord-sett-fra-sør-perspektiv.
Dessuten – har det egentlig noen effekt? Kunst om klima er nesten blitt en egen sjanger, det finnes så mange eksempler. Og nesten alltid går jeg fra det med en følelse om at ja, dette er viktig, men nei, jeg forventes ikke å gjøre noe med det.
På institusjonssiden ligger det noe forbrukermakt med tanke på klima. Musikfest Berlin, den store orkesterfestivalen i Berlin, flyr gjerne inn flere amerikanske orkestre, i år er det Cleveland og Kansas City Symphony. Oslo-Filharmonien skal visst også dit i år. Store ensembler, korte opphold. Man kan regne på klimaavtrykket for sånne turer, og mitt inntrykk er at stadig flere gjør det – kanskje særlig etter pandemien.
Jeg sitter i et utvalg som deler ut penger til musikere som vil ut på turné, og de siste årene har mange av søknadene fått et stadig tydeligere preg av at folk vil reise miljøvennlig og lokalt. Her vet jeg at noen større ensembler og kanskje også institusjoner etter hvert prioriterer mindre, eller færre eller mer effektive reiser. Det er et statement, det også.
Det er mange andre kriser og saker vi kunne snakket om, men la oss gå til det som kanskje brenner mest akkurat nå:
Russland invaderte Ukraina i februar 2022. Det kunne vært en hendelse helt urelatert til internasjonalt kulturliv – kulturen har ganske lenge og ganske effektivt insistert på å være «apolitisk», i det minste en brobygger heller enn krigshisser. Men to ting gjorde at dette ble noe annet: 1) at det var krig på europeisk jord for første gang på lenge, og 2) russisk kultur og musikk – særlig klassisk musikk – er en så viktig del av europeisk kunsthistorie og levende kulturliv. Russland liker å blåse seg opp på den internasjonale arenaen, men sannheten er at det ikke har mange felt hvor det er verdensledende. Men på klassisk musikk – og kanskje ballett – der spiller de en rolle, både historisk og i den kulturelle samtiden.
«Kunne vi noen gang spille Tsjaikovskij igjen?»
Dere var der, dere så hva som skjedde. En tidlig, ganske ukritisk anti-Russland-bølge stoppet veldig mye. I mars 2022 avlyste Den polske nasjonaloperaen sin planlagte oppsetning av Boris Godunov, av Modest Mussorgskij. Riga Jurmala festivalen i Latvia avlyste hele festivalen – de følte rett og slett at man ikke kunne holde festival når noe sånt skjedde. Den russiske invasjonen fikk mange til å føle at de måtte boikotte alt russisk, all russisk kultur. Jeg holdt på med et klassisk nyhetsbrev for Aftenposten på den tiden, hvor jeg også lurte: Kunne vi noen gang spille Tsjaikovskij igjen?
I ettertid har mange landet på en mer nyansert linje. Profilerte musikere som har sterke bånd til russiske myndigheter har fortsatt problemer med å få jobber i Europa og USA. Men også denne linjen er vanskelig å trå opp på en ryddig måte. For hva vil det si å ha «sterke bånd»? Hva følger med de båndene? Hvilke konsekvenser møter enkeltpersonene hvis de velger å si noe, eller ikke si noe?
Under følger noen profilerte eksempler:
I München ble Valery Gergiev ganske raskt kastet fra podiet, der han var sjefdirigent, fordi han ikke ville ta avstand fra invasjonen. Han mistet også rollen som musikksjef ved Verbierfestivalen og ble kastet ut av Kungliga Musikaliska Akademien i Sverige, og har vel knapt vært å se utenfor Russland siden mars 2022 – foruten noen opptredener i Kina, hvis jeg ikke tar feil. Gergiev er et tilsynelatende enkelt eksempel. Han har støttet Putin temmelig tydelig i mange år, og tatt imot støtte tilbake – han signerte blant annet en støtteerklæring for annekteringen av Krim i 2014, og er nå musikksjef ved både Bolsjojteatret og Mariinsky-teatret.
Et knepp vanskeligere er Anna Netrebko. Hun ble prompte strøket fra listene på Metropolitan – der publikum har elsket henne i mange år, men fikk fortsette enkelte andre steder – som på Arena di Verona, som dere husker. Netrebko har tilsynelatende ikke like sterke bånd til Putin-regimet, men Metropolitan, og flere europeiske operahus, godtok ikke uttalelsene hun kom med i mars 2022 som «tilstrekkelige» i å ta avstand fra invasjonen.
Det løsnet litt etter hvert, og hun er i loopen igjen nå. Men hun møter ikke bare åpne dører og varm applaus, selv der hun «får lov» til å synge. I høst skulle hun synge for den tsjekkiske regjeringen i Praha, men konserten ble avlyst etter ganske het politisk debatt. I høst sang hun også på Staatsoper i Berlin, Unter den Linden, men der hadde 37.000 mennesker skrevet under på et opprop for å kansellere de fire forestillingene av Lady Macbeth. Den tyske kulturministeren sa pent nei takk til å komme.
Hun har også saksøkt Metropolitan Opera for 360 000 dollar for kontraktsbrudd – en annen, juridisk side av saken. Uklare politiske holdninger er sjelden nok til å bryte kontrakter.
Og det handler ikke engang alltid om uttalte meninger. Teodor Currentzis, gresk-russisk dirigent, leder ensemblet MusicAeterna, som får store deler av støtten sin fra det som heter VTB Bank, en statlig russisk bank som er på sanksjonslistene til en rekke europeiske land, samt USA. Han har nå satt sammen et nytt ensemble han kaller Utopia, som han for tiden turnerer med, men det er ikke alle som vil ha ham på besøk likevel. Direktøren for Wien Konzerthaus, kjent for å være fan av Currentzis, har kuttet ham fra neste sesong. Du skal følge godt med for å vite hvem alle får penger fra.
Dere har noen store spørsmål på listen i dag. Hva gjør en sak stor eller viktig nok til at en kulturinstitusjon tar stilling, eller krever at sine ansatte tar stilling? Er det riktig at institusjoner gjør dette i det hele tatt? Hvilke andre hensyn preger valgene dere tar – tildelinger, sponsorer, publikums holdninger, billettsalg, annet press?
Jeg skal overhodet ikke forsøke å fortelle dere hva dere skal gjøre, og jeg har stor respekt for at det er vanskelige valg for dere å ta. Men jeg kan tilby et blikk utenfra, selv om dere må ta det for hva det er – et subjektivt perspektiv.
«Jeg tror at den tiden da man kunne gå på konsert mest for å glemme verden der ute, er forbi».
Jeg tror at den tiden da man kunne gå på konsert mest for å glemme verden der ute, er forbi – hvis den noen gang egentlig var der. Det betyr ikke at enhver konsert eller forestilling skal komme med et lettfattelig budskap, heller ikke at det ikke kan skje – at man går på konsert og glemmer verden der ute. Det er også fantastisk. Men det ligger makt, både i musikken, og i institusjonaliseringen av den. Å ikke bruke den, er å underslå kulturens potensial.
Jeg er helt sikker på at kulturlivet, og særlig den noe konservative klassiske kunstmusikken, gjør seg selv en bjørnetjeneste ved å insistere på nøytralitet og påtatt universalitet. Det gjør den tannløs og til syvende og sist uviktig.
Når det gjelder hva dere som institusjoner kan eller bør gjøre, tenker jeg at det er ganske stor takhøyde i norsk kulturliv. Jeg merker selv at jeg blir gira når jeg ser at det tas initiativer som går utenpå «kjernevirksomheten» musikk eller teater. Jeg blir også skuffet når det skjer store ting i verden, og musikken bare fiser videre.
«Vil dere ikke være med i samtalen, tenkte jeg.»
Jeg skrev en kort artikkel i fjor sommer om temaene for noen av kammermusikkfestivalene: Alma Mater, Erindring, Norden. Jeg vet at et tema bare er et ord, og ord kan fylles med mening – men det føltes så lite, så passivt, så på siden av saken gitt alt som var på gang i verden. Vil dere ikke være med i samtalen, tenkte jeg, da jeg leste programtekstene. En kort liten kudos til Oslo Kirkemusikkfestival akkurat der – jeg har både kritisert og berømmet dem for hvordan de ofte insisterer på å ha veldig samfunnsnære temaer: Migrasjon, kvinner, klimaendringer. Noen ganger blir det kleint, andre ganger har det klaffet helt. Kanskje er det noe med kirkemusikken, den har allerede en tradisjon for å ha en funksjon utover seg selv.
Som journalist og kritiker har jeg selvfølgelig incentiv for å få frem konflikter og ting som er verdt å skrive om. Når jeg sier til dere – ta stilling, bruk plass – så er det også fordi det gir meg noe å skrive om.
Men jeg tror oppriktig at norsk kulturliv, tross alt, fortsatt er stabilt nok til at det kan storme mer rundt disse tingene. Jeg føler det selv – en redsel for at konflikter og negativ oppmerksomhet vil ta både publikum, penger og legitimitet fra oss. Men jo mer jeg tenker på det, jo mer tror jeg det er en feilslutning.
Vi som kultursamfunn tåler offentlige debatter om hvorvidt dette er institusjonenes rolle, vi tåler debatter om hvorvidt kulturen er politisk venstrevridd og ensporet, vi tåler kulturledere som er synlige ikke bare som administratorer.
Jeg er klar over at jeg ikke har kommet med noen gode svar her. Og det er på tide at jeg overlater ordet til dere. Tusen takk for at dere inviterte meg og ville høre på.
