Musikk- og scenekunstinstitusjonenes skjematiske rapportering til myndighetene må forenkles, virksomhetene må få rom til å beskrive sine særskilte behov og ambisjoner, politiske styringssignaler må kommuniseres i tilskuddsbrevet, og bransjen må få eie sine egne tall. Det er blant våre forslag til Kulturdepartementet og Kulturdirektoratet for en bedre styringsdialog mellom myndighetene og musikk- og scenekunstinstitusjonene.
Kunsten å være lykkelig, Brageteatret
Foto: Kevin Dahlman
NTO har 19. juni 2024 sendt et innspill til Kulturdirektoratet og Kultur- og liketillingsdepartementet vedrørende budsjettsøknader, rapportering og statistikk for foreningens medlemmer. Innspillet er et ledd i NTOs oppfølging av styringsdialogen mellom musikk- og scenekunstinstitusjonene og myndighetene, og en oppsummering av foreningens konkrete innspill i dialogmøte med direktoratet 29. mai.
På generelt grunnlag understreker NTO i innspillet at all den tid innholdet i skjemaene for budsjettsøknader, rapportering og statistikk er i kjernen av styringsdialogen og dermed departementets ansvar, må vi samtidig kunne legge til grunn at denne dialogen fortsatt skal foregå direkte mellom departementet og tilskuddsmottakerne.
Videre peker vi på at Kulturdirektoratets dobbeltrolle med å fremskaffe styringsinformasjon på den ene siden og statistikk/bransjekunnskap på den andre siden er prinsipielt problematisk. Grunnen til dette er at skillelinjene gjerne blir utydelige, og rapporteringen som skal danne grunnlag for statistikk, styrer institusjonens prioriteringer indirekte, på bekostning av den enkelte virksomhets selvstendige faglige vurderinger og kunstneriske valg.
Vi mener derfor at det i søknads-, rapporterings- og statistikkskjemaene må skilles tydelig mellom hva som rapporteres inn som:
Dersom skillelinjene faktisk er uklare, må det i så forklares og forsvares.
I tråd med dette advarer vi mot at Kulturdirektoratet skal bidra til å «utvikle» musikk- og scenekunstinstitusjonene, og at det skal innhentes informasjon som skal styrke kunnskapsgrunnlaget for en slik utviklerrolle.
Videre presiserer vi at forvaltningens kategoriseringsbehov ikke må overstyre kompleksiteten i bransjen og hver enkelt virksomhets egenart. Rapporteringskravene kan ikke ha en detaljeringsgrad som overstyrer institusjonenes egne valg, som er tilpasset den enkelte institusjonens egenart og omgivelser. Den enkelte virksomhet må få rom til å beskrive sine særskilte utfordringer, behov og ambisjoner, og egenarten må gjenspeiles i direktoratets sammenstillinger av informasjonen til departementet.
Det er også viktig at politiske styringssignaler kommuniseres direkte i tilskuddsbrevet og ikke indirekte i rapporteringen. Nye rapporteringskrav må avklares og kommuniseres før rapporteringsårets start, slik at virksomhetene kan innarbeide rutiner for dette og rapportere likest mulig. I motsatt fall blir kvaliteten i kunnskapen dårlig.
Vi er også opptatt av at det samlede rapporteringsomfanget til ulike instanser reduseres og koordineres, at rapporteringen kvalitetssikres bedre og effektiviseres, samt at informasjonen må omfatte samtlige faste/varige musikk- og scenekunstinstitusjoner, uavhengig av om de mottar direkte statstilskudd og av dagens ulogiske postplasseringer.
I formidlingen av statistikken til Statistisk sentralbyrå og offentligheten fremstår det som om institusjonene som mottar statlige midler er ensbetydende med institusjonene på kap. 323 post 70. Det gir et feilaktig og mangelfullt bilde av den institusjonelle infrastrukturen for produksjon og formidling av musikk og scenekunst i Norge.
Vi ber også om at behovet for og hensikten med eventuelle dybdeundersøkelser av ulike tema vurderes grundig og veies opp mot risikoen for ensretting og indirekte styring av hva virksomhetene skal være opptatt av, men også av bruken av administrative ressurser på begge sider.
Videre er det viktig at musikk- og scenekunstinstitusjonenes selvstendige kunstfaglige vurderinger ikke overprøves i et fagfellebasert tildelingssystem. En slik overprøving er ikke bare unødvendig, men vil også utfordre institusjonsautonomien og normere de spredte kunstfaglige beslutningene som infrastrukturen av disse forskjelligartede institusjonene representerer. Varige institusjoner og personlige kunstnerskap må ikke blandes sammen i tilskuddsforvaltningen. Dette er viktig for å sikre både institusjonenes og de frittstående kunstnernes/kompanienes kunstneriske frihet, så vel som kunstfaglig maktspredning.
I dialogen med departementet har NTO derimot oppfordret til at ordningen med uavhengige periodiske institusjonsevalueringer videreføres, sammen med en forenkling av den årlige rapporteringen. Etter vårt syn er slike evalueringer en viktig del av et dialogbasert styringssystem som anerkjenner at verken kvalitet eller ressursutnyttelse kan reduseres til nøkkeltall, og at kostnadseffektivitet ikke kan løsrives fra det overordnede kvalitetsmålet.
Med slike kvalitative evalueringer reduseres også risikoen for en målforskyvning. For å sikre etterrettelige evalueringer av så vidt komplekse virksomheter som teatrene og orkestrene er, må samtidig nødvendig bransjeinnsikt sikres og stå sentralt i evalueringsarbeidet.
For å sikre åpenhet og gjennomsiktighet ber vi om at NTO og virksomhetene får innsyn i direktoratets gjennomgang og vurdering av budsjettsøknader og rapportering før dette materialet sendes til departementet. Tidspunktet for publiseringen av bransjestatistikken, sammen med tolkningen av tallene og formidlingen av dem, må avklares med bransjen/NTO før publisering. Manglende dialog, sammen med direktoratets posisjonering i kommunikasjonen, fører til at institusjonene og bransjen selv umyndiggjøres som førstehåndkilder med eierskap til egne tall og virkelighetsbeskrivelser.
