NTO støtter SVs forslag om at regjeringen nå må stoppe opp og utrede både Kulturrådets og Kulturtankens rolle og mandat og se på hvordan organiseringen av forvaltningen best kan sikre armlengdeprinsippet. Vi er enige i at det må finnes en løsning som skiller tydelig mellom armlengdeoppgaver og direktoratsoppgaver i Kulturrådements administrasjon.
Burnt toast, Susie Wang, Black Box teater
Foto: Alette Schei Rørvik
Sosialistisk Venstreparti (SV) inviterte 10. mars 2021 til innspillsmøte vedrørende organisering av kulturforvaltningen og NTO har i etterkant sendt et skriftlig innspill til SVs forslag.
NTO støtter SVs forslag om at regjeringen nå må stoppe opp og utrede både Kulturrådets og Kulturtankens rolle og mandat og se på hvordan organiseringen av forvaltningen best kan sikre armlengdeprinsippet.
NTO er opptatt av å sikre sterke, forskjelligartede, frie kunstinstitusjoner, og vi er opptatt av å sikre sterke og autonome fond og stipendordninger. Vi mener det er på høy tid å reflektere over hvilke oppgaver som ikke kan ligge til et direktorat underlagt politisk instruksjonsmyndighet, med mål om å unngå maktkonsentrasjoner og uheldige dobbeltroller, og med mål om at mest mulig midler kanaliseres direkte til kunstnerisk produksjon og formidling.
Det vi er vitne til i norsk kulturpolitikk nå peker i feil retning med sterke maktkonsentrasjoner rundt Kulturrådet og Kulturtanken, og tilslørte prosesser i lukkede rom uten utredning, dialog og åpne høringsprosesser.
NTO støtter forslaget om å utrede og fremme lovforslag som kan bidra til å styrke armlengdeprinsippet på alle forvaltningsnivåene. En revidert kulturlov som styrker det rettslige vernet av kunstens særegne uttrykksform, vil danne et viktig rammeverk for fremtidig organisering og finansieringsmodeller.
NTO har allerede levert et innspill til revisjon av kulturlova hvor vi blant annet foreslår en konkret lovformulering som kodifiserer armlengdeprinsippet, begge deler i henhold til infrastrukturkravet i Grunnlovens ytringsfrihetsparagraf 100 (6).
Både direkte og indirekte instruksjon, skjevfordeling av midler og etterhåndssensur er utilbørlig inngripen i det kunstneriske innholdet og i strid med armlengdeprinsippet. Politisk innflytelse som griper inn i kunstens uavhengighet i form av indirekte instruksjon kan være detaljert målstyring eller instrumentelle føringer som undergrave kvalitetsmålet og stjeler ressurser slik at handlingsrommet for produksjon og formidling av fri kunst innsnevres.
Når det gjelder forslaget om krav til kommunal og fylkeskommunal planlegging, er vi usikre på hvor godt dette kan bygge opp under armlengdeprinsippet. Vi er urolige for at fremoverlente politikere og byråkrater tar en aktør- eller utviklerrolle i utformingen av detaljerte planer som legger føringer for virksomhetene på en måte som snarere kan svekke armlengdeprinsippet.
Vi slutter oss til forslaget om å utrede hvilken organisering som best kan ivareta den faglige uavhengigheten til rådet for Norsk kulturfond, og vil presisere at dette også må omfatte de øvrige styrende organene altså styret i Fond for lyd og bilde og utvalget for Statens kunstnerstipend.
NTO deler den utbredte bekymringen blant både ansatte i Kulturrådet, råds- utvalgs- og komitémedlemmer, kunstnere og forbund for at omorganiseringen av Kulturrådet kan føre til at den faglige uavhengigheten til disse tre styrende organene svekkes og at nødvendig fagkompetanse bygges ned.
Vi er enige i at det må finnes en løsning som skiller tydelig mellom armlengdeoppgaver og direktoratsoppgaver i Kulturrådements administrasjon. En deling av Kulturrådet kan være en god løsning, men vi vil ikke ta til orde for at fasiten på forhånd er gitt.
Nettopp i lys av armlengdeprinsippet, er vi derimot kritiske til at en ny organisering nødvendigvis skal bidra til en «styrking av direktoratsfunksjonene» i Kulturrådet dersom dette innebærer oppgaver rettet mot musikk- og scenekunstinstitusjonene.
Like viktig som å sikre uavhengigheten til rådet for Norsk kulturfond, styret Fond for lyd og bilde og utvalget for Statens kunstnerstipend, er det å sikre de profesjonelle kunstinstitusjonenes faglige uavhengighet i organiseringen av tilskuddsforvaltningen.
Slik de tre kollegiale organene har skiftende medlemmer, har musikk- og scenekunstinstitusjonene en skiftende kunstnerisk ledelse som ansettes på åremål av et selvstendig styre. Dette er varige virksomheter som eksisterer uavhengig av de kunstnerne som en gang etablerte virksomheten.
Kvalitet er det overordnede målet for musikk- og scenekunstinstitusjoner. Det innebærer et grunnleggende dilemma i møtet mellom målstyring og armlengdeprinsippet som legger store begrensninger på mulighetene for å intensivere faglige vurderinger av institusjonenes budsjettsøknader, ressursbruk og måloppnåelse – slik Kulturrådet nå har fått i oppgave.
Institusjonenes ressursbruk kan ikke vurderes isolert fra kvalitetsmålet eller institusjonenes kunstneriske valg; samtidig kan Kulturrådets vurderinger ikke gripe inn i institusjonenes egne kunstfaglige vurderinger.
Vi vil understreke at det ikke må bygges opp sterkere direktoratsfunksjoner i Kulturrådet uten at det først er klart hvilke behov som skal løses og det er gjort grundige konsekvensutredninger som tar høyde for armlengdeprinsippet og kompleksiteten i målstyringen og vurderingen av profesjonelle kunstinstitusjoner.
Vi stiller oss også spørrende til målet om eller behovet for «en sterkere kommunal og statlig kulturforvaltning». Etter vårt syn må det snarere være et mål at mest mulig midler kanaliseres direkte til kunstnerisk produksjon og formidling, og at minst mulig midler bindes opp i administrasjon både på tilskudds- og mottakersiden.
Samtidig er det selvsagt viktig at kulturforvaltningen på alle nivå er faglig kompetent og har tilstrekkelige ressurser til å utforme og forvalte en tilretteleggende kulturpolitikk.
NTO støtter forslaget om å utrede Kulturtankens rolle og videre drift, og vi er enige i at Kulturtankens og Kulturrådets mandat og roller må sees i sammenheng. Vi er sterkt kritiske til at man skiller kunst og kultur for barn og unge fra det øvrige profesjonelle kunstfeltet slik det nå legges opp til med de skrittvise overføringene av forvaltningsoppgaver til Kulturtanken.
Både for å bøte mot et slikt uheldig skille og sikre en bedre ressursutnyttelse, kan det være en god løsning å knytte den nasjonale forvaltningen av Den kulturelle skolesekken til Kulturrådets direktoratdel, og vi slutter oss til at dette må vurderes nærmere.
Videre støtter NTO forslaget om at det legges til rette for at Scenekunstbruket kan etablere et musikkbruk for styrket formidling etter samme velfungerende modell.I den sammenhengen vil vi understreke at slik virksomhet som innebærer kunstneriske vurderinger ikke kan ligge i et direktorat underlagt politisk instruksjonsmyndighet, men nødvendigvis må ivaretas av selvstendige virksomheter på en armlengdes avstand fra politikken, altså ikke i Kulturtanken eller Kulturrådet.
Som en del av utredningsarbeidet, mener vi det bør vurderes om det bør etableres et nytt forskningssenter for kultursektorforskning, jf. Grund-utvalgets rapport En kunnskapsbasert kulturpolitikk (2012). I både Kulturtanken og Kulturrådet er det bygget opp store avdelinger for kunnskapsproduksjon uten at det reflekteres over dobbeltrollen som tilskuddsforvalter og utøvende kunnskapsprodusent, eller over betydningen av uavhengig og kritisk kunnskap.
Det bør vurderes hvordan man best sikrer både kvalitet og uavhengighet i kunnskapsproduksjonen, med mål om en kunnskapsbasert politikkutvikling fremfor politikkbasert kunnskapsutvikling.
