Scenekunstpolitikk

Innspill til ordning for etablerte kompanier

NTO deler intensjonen om større økonomisk forutsigbarhet for etablerte scenekunstkompanier. I vårt innspill til utformingen av en ny ordning som skal sikre dette, peker vi på at mest mulig midler må kanaliseres direkte til kompaniene og minst mulig til administrasjon, og at det derfor er lite tjenlig å etablere nye organer for å vurdere kompanienes kunstneriske kvalitet. Samtidig forutsetter vi at med «etablerte kompanier» menes personlige kunstnerskap, tydelig avgrenset fra varige scenekunstinstitusjoner.

<p><strong>Spectral</strong>, Ingrid Fiksdal / Fredrik Floen, Dansens Hus, Black Box teater, BIT teatergarasjen, APAP-Performing Europe 2020. <br />Foto: Fredrik Floen</p>

Spectral, Ingrid Fiksdal / Fredrik Floen, Dansens Hus, Black Box teater, BIT teatergarasjen, APAP-Performing Europe 2020.
Foto: Fredrik Floen

NTO leverte 16. desember 2021 sitt innspill til Kulturdepartementet til utforming av en forskriftsfestet tilskuddordning for etablerte kompanier. Mange av disse kompaniene er viktige samarbeidspartnere for NTOs medlemmer, og programmerende teatre som Black Box teater, BIT Teatergarasjen, Rosendal Teater og Dansens Hus er for eksempel blant de viktigste formidlerne og co-produsentene av mange av scenekunstkompanienes forestillinger.

Innretningen av tilskuddsordningen vil således ha betydning for utviklingen innenfor scenekunstfeltet som helhet, og vi løfter derfor i innspillet frem noen prinsipielle sider som vi mener det må tas hensyn til i utformingen og forvaltningen av ordningen. Vi oppfordrer samtidig til at den sees i sammenheng med andre strukturer som er viktige for den samme måloppnåelsen.

Avgrensing

Vi forutsetter at «etablerte kompanier» som kan søke den nye ordningen er personlige kunstnerskap, og at disse kunstnerskapene avgrenses tydelig fra faste/varige scenekunstinstitusjoner. Personlige kunstnerskap – uavhengig av om det er enkeltpersonforetak eller virksomheter organisert som aksjeselskap eller stiftelser med et arbeidsgiveransvar – eksisterer i kraft av den eller de kunstnerne som har etablert virksomheten, og det er kunstnerne selv som eier og styrer virksomheten.

Produksjonstilskudd til slike personlige kunstnerskap må naturligvis tildeles på grunnlag av skjønnsmessig kunstnerisk vurdering og fagfelleprinsippet på en armlengdes avstand fra politikken. Det betyr at en nyordning for etablerte kompanier verken kan forvaltes i Kulturdepartementet eller i Kulturrådets direktoratlinje, underlagt politisk instruksjonsmyndighet, med mindre det utformes en slik type regelstyrt tilleggsordning med rent objektive kriterier som Skuespillerforbundet tar til orde for.

Viktige kjennetegn ved institusjonene er derimot at dette er varige/faste virksomheter, slik for eksempel også universitetene er. Scenekunstinstitusjonene har en skiftende kunstnerisk ledelse på åremål og eksisterer uavhengig av de kunstnerne som en gang etablerte virksomheten.

Investering i disse institusjonene som navngitte mottakere direkte over statsbudsjettet er en forutsetning for de desentraliserte og autonome kunstfaglige beslutningene som den nasjonale infrastrukturen av slike institusjoner representerer.

For å tydeliggjøre dette skillet i tilskuddsforvaltningen, forutsetter vi at det sammen med opprettelsen av en ny ordning for etablerte kompanier ryddes i kapitler og poster på statsbudsjettet.

Basisfinansieringen

Det må være et mål at mest mulig midler kanaliseres direkte til kompaniene, og at minst mulig ressurser går til å administrere ordningen. I lys av dette målet mener vi at avsetningen til fagfellevurderte ordninger i Kulturfondet bør styrkes, sammen med en uavhengig programmeringsøkonomi, snarere enn å etablere nye organer for å vurdere kompanienes kunstneriske kvalitet.

Vi oppfordrer samtidig til at erfaringene med basisfinansieringen inngår i kunnskapsgrunnlaget for utformingen av en ny ordning med samme formål, og at det i en slik ordning bør legges flere hensyn til grunn enn de rent kunstneriske, med vekt på kompanienes behov for langsiktig finansiering. Det kan for eksempel være graden av profesjonalitet i drift/administrasjon, arbeidsgiveransvar, produksjonsvolum, formidlingsaktivitet og geografisk spredning. Samtidig må ordningen være fleksibel og ta høyde for mangfoldet og variasjonene mellom kompaniene.

Vi er også enige i anbefalingen fra evalueringen av basisfinansieringen om at det ikke bør være noen øvre grense for hvor lenge et kompani kan søke ordningen, men at kompaniet kan evalueres for eksempel hvert 4.-5. år som del av grunnlaget for vurderingen av søknad for en ny periode.

Etter vårt syn vil også en utvidelse av kompetansen i de fagfelle-sammensatte utvalgene som vurderer søknadene være viktig i forvaltningen av en ordning som tar flere hensyn enn de rent kunstneriske. Det vil samtidig være langt mindre administrativt ressurskrevende enn å opprette et eget utvalg.

Vi minner også om at det i evalueringen tas til orde for å diskutere om kunstnerisk nyskapning alltid er relevant som tildelingskriterium, eller om det kan føre til at egenartede uttrykk av høy kvalitet, som er en viktig del av mangfoldet i scenekunsten, faller utenfor finansieringssystemet. Etter vårt syn illustrerer dette behovet for å løfte frem en vedvarende kvalitetsdiskusjon sammen med åpne refleksjoner over Kulturrådets (det kollegiale, uavhengige rådets) ansvar og mandatforståelse, ledsaget av et styrket Kulturfond med friske midler til en ny ordning for etablerte kompanier.

Om det fortsatt skal være en forskriftsfestet tilskuddsordning dersom den etableres i Kulturfondet, må selvsagt vurderes.

Det er ellers positivt om en slik ordning kan stimulere til lokal og regional samfinansiering, eventuelt gjennom en kobling til fremtidige regionale kulturfond. Det er like fullt et behov for å supplere Kulturrådets kunstfaglige definisjonsmakt, men en slik maktspredning kan på ingen måte oppnås ved å flytte kunst- og kulturfaglig beslutningsmyndighet fra uavhengige råd og utvalg, basert på fagfelleprinsippet, til politikere og byråkrater.