Samarbeid mellom frie kunstinstitusjoner og frittstående kompanier og kunstnere må skje på et kunstnerisk og kulturfaglig motivert grunnlag. I den nylig fremlagte scenekunststrategien legges det derimot opp til utilbørlig politisk inngripen i den kunstneriske friheten til institusjonene, noe NTO er sterkt kritisk til.
I sør har de sjøen, Kilden Teater
Foto: Jon-Petter Thorsen
NTO har 25. oktober 2021 sendt sin kommentar til Strategi for scenekunst 2021-2025, som ble presentert av den forrige regjeringen 6. september d.å. Strategien har som mål å peke ut prioriteringer på scenekunstområdet for perioden 2021–2025.
NTO påpeker på overordnet nivå at strategien for en stor del er like relevant for musikkfeltet som for scenekunsten. Vi ber derfor om at den nye regjeringen vurderer å fremme en stortingsmelding som omfatter både scenekunst og musikk, da det er mange grunner til å se disse områdene i sammenheng. I tillegg vil en melding, som behandles i Stortinget med tilhørende høringsmøter, innebære mer offentlig diskusjon og få større betydning med grundigere utredninger og et mer langsiktig perspektiv.
Videre oppfordrer vi til at politikkutformingen legger til grunn et større og mer overskuende blikk på hele musikk- og scenekunstfeltet enn det strategien gjør. Scenekunststrategien er ment å være en strategisk gjennomgang av hele den profesjonelle scenekunsten, men fremstår i stor grad som en strategi for frittstående kompanier og kunstnere.
NTO understreker at en viktig del av scenekunstpolitikken er å sikre vilkårene for frittstående kompanier og kunstnere, men også at dette ikke alene kan danne utgangspunktet for en vurdering av prioriteringer innenfor hele scenekunstområdet, slik den fremlagte strategien gjør idet den til dels reduserer institusjonene til politiske virkemidler for å løse utfordringer som, etter vårt syn, best løses gjennom en styrking av Kulturfondet sammen med en styrket programmeringsøkonomi og infrastruktur.
Videre mener vi at regjeringen først bør legge frem rammene for politikkutformingen gjennom den varslede reviderte kulturloven, og at man deretter vurderer meldings- og utredningsarbeid på bestemte områder.
I scenekunststrategien er institusjonene godt beskrevet som en viktig og grunnleggende nasjonal infrastruktur for utvikling, produksjon og formidling av scenekunst med et forholdsvis stort og voksende publikum. Det vises til at scenekunstinstitusjonene er sentrale arbeids- og oppdragsgivere, gjennom både faste stillinger og frilansoppdrag, og til økende grad av samarbeid med frittstående kompanier og enkeltkunstnere gjennom co-produksjon, oppdrag og kjøp av forestillinger.
Prinsippet om en armlengdes avstand omtales i strategien som et grunnleggende prinsipp i tilskuddsforvaltningen. Det understrekes at scenekunstinstitusjonene er autonome kunstprodusenter som ikke kan overstyres politisk når det gjelder programmering og kunstnerisk profil, og det påpekes at samarbeid selvsagt og uten unntak må skje på et kunstnerisk og kulturfaglig motivert grunnlag.
Stikk i strid med denne uttalte forståelsen av armlengdeprinsippet, forslås deretter følgende tiltak som griper direkte inn i institusjonenes programmering og kunstneriske valg:
«Setje som ein føresetnad for statstilskotet at institusjonar der staten er eigar, skal samarbeide om co-produksjon og gjestespel med aktørar med prosjektfinansiering og aktørar som får tilskot over post 75 i kulturbudsjettet.»
Dette er et tiltak som legitimerer utilbørlig politisk inngripen i den kunstneriske friheten til enkeltstående, selvstendige institusjoner som hver og én har sin egen kunstneriske vilje på lik linje med andre produsenter og formidlere. Det avdekker samtidig en manglende erkjennelse av at et størst mulig kunstnerisk handlingsrom legger best til rette for å nå de overordnede målene om kvalitet, ytringsmangfold og tilgjengelighet.
Samtidig er det vanskelig å forstå hvorfor samarbeid med aktører som verken mottar prosjektfinansiering eller driftstilskudd over post 75 ikke skal regnes med. Vi savner også en begrunnelse for hvorfor en slik forutsetning knyttes til statens eierstyring i en tilsynelatende sammenblanding mellom statens roller som henholdsvis eier og tilskuddsforvalter. Dette er roller som ifølge statens prinsipper for god eierstyring skal skilles fra hverandre.
I praksis slår imidlertid tiltaket inn åpne dører ettersom scenekunstinstitusjonene allerede samarbeider om co-produksjon og gjestespill innenfor et mangfold av driftsformer og arbeidsmåter, som er avgjørende for å sikre ytringsmangfold og sterke stedlige produksjonsmiljøer.
NTO er derimot positiv til tiltak som kan bidra til å styrke programmeringsøkonomien- og kompetansen og til at kulturhusenes potensiale for styrket formidling av scenekunst utnyttes bedre, slik vi har tatt til orde for i innspill til strategien. Det er også viktig at dialogen mellom stat, fylkeskommuner og kommuner om videreutvikling av infrastrukturen for scenekunst styrkes.
Vi stusser på at den avtroppende regjeringen tar til orde for å se nærmere på rollen og funksjonen til Riksteatret, kombinert med at dette teatret har vært rammet av store kutt i bevilgningene de siste syv årene som gjør det krevende å ivareta samfunnsansvaret.
Vi legger til grunn at en eventuell særskilt vurdering av Riksteatret vil inngå i en bred utredning av hele scenekunstfeltet og skje i nær dialog med teatret selv og bransjefellesskapet.
NTO deler intensjonen om å gi etablerte kompanier med helårsaktivitet- og drift og fast ansatte mer forutsigbare økonomiske rammer. Vi mener samtidig at det må finnes frem til en løsning for de personlige kunstnerskapene – om det er enkeltpersonforetak, aksjeselskap eller stiftelser – som ivaretar denne intensjonen, men som likevel sikrer at fordelingen av midlene vurderes ut ifra kunst- og kulturfaglig skjønn og ikke underlegges politisk instruksjonsmyndighet.
Et sentralt forslag i strategien er en søkbar/kriteriebasert pilotordning for små virksomheter som skal ligge et sted mellom prosjektfinansiering og fast, årlig driftstilskudd. I omtalen av ordningen vises det til at Jo Strømgren Kompani og Verdensteatret i statsbudsjettet for 2021 får statstilskudd over ny post 75 under kap. 320 sammen med «tilsvarende» virksomheter.
Vi vil understreke at virksomhetene på denne posten tvert imot er høyst ulikeartede, og at det er svært uheldig at den nye posten blander sammen faste/varige institusjoner og personlige kunstnerskap. I strategien kommer det verken frem hvilke virksomheter på denne posten en slik ordning er rettet mot, hvilke kriterier som skal ligge til grunn for fordelingen av midlene eller hvordan armlengdeprinsippet skal ivaretas dersom ordningen skal forvaltes utenfor Kulturfondet.
Vi understreker at de faste/varige musikk- og scenekunstinstitusjonene som ble flyttet fra kap. 323 post 78 til kap. 320 post 75 fortsatt må motta fast driftstilskudd som navngitte mottakere direkte over statsbudsjettet i likhet med de øvrige institusjonene på kap. 323 post 70.
Viktige kjennetegn for musikk- og scenekunstinstitusjonene er at de har en skiftende kunstnerisk ledelse på åremål. Dette er varige institusjoner med et mangfold av estetiske uttrykk og kunstnerskap, og som eksisterer uavhengig av den eller de kunstnerne som måtte ha etablert virksomheten.
Dagens forvaltningsmodell med tilskudd direkte over statsbudsjettet – altså uten noen overprøvende og normerende kunst- og kulturfaglige vurderinger fra Kulturrådet – er en forutsetning for å sikre den spredte kunstfaglige beslutningsmyndigheten som infrastrukturen av musikk- og scenekunstinstitusjoner i dag representerer.
NTO er glad for at det i strategien varsles at systemet for periodiske institusjonsevalueringer skal videreutvikles. Slike evalueringer er en viktig del av et dialogbasert styringssystem som anerkjenner at verken kvalitet eller ressursutnyttelse kan reduseres til nøkkeltall, men snarere må vurderes i sammenheng, og at kostnadseffektivitet ikke kan løsrives fra det overordnede kvalitetsmålet.
I tråd med intensjonen om å styrke dialogen mellom forvaltningsnivåene, bør det etter vårt syn også vurderes om Kulturdepartementet bør involvere vertskommuner og -fylkeskommuner på oppdragssiden.
Det er positivt at strategien gjennomgående er opptatt av å fremme kulturelt mangfold organisatorisk, herunder i ledelse- og styreverv, på innholdssiden og blant publikum, og vi forutsetter at også den nye regjeringen vil legge til grunn et bredt mangfoldsbegrep. Dette gjelder også «skaper- og innholdsmangfoldet» som i scenekunsten handler om hele bredden av skapende funksjoner som regi, koreografi, scenografi, audiovisuell design, lys- og lyddesign, skuespillerkunst osv. NTO støtter samtidig forslaget om å opprette en ordning for oppføring og gjenoppføring av ny dramatikk, libretto og annen scenetekst.
Samtidig vil vi understreke at kulturelt mangfold, i likhet med de øvrige overordnede målene, må være en del av den samlede måloppnåelsen på feltet. Hver enkelt institusjon må ha rom til selv å definerer egne, mer spesifikke mål for virksomheten på bakgrunn av de overordnede målene for bevilgningene.
Ut ifra et slikt mangfoldsperspektiv ber vi om at den nye regjeringen vurderer Kulturrådets rolle som nasjonal mangfoldkoordinator, og sikrer at det ikke overføres verken definisjonsmakt eller midler fra forskjelligartede, frie kunstinstitusjoner til en slik funksjon.
Videre ser vi frem til at en gjenoppbygging av institusjonsøkonomien bidrar til at institusjonene kan opprettholde en differensiert og demokratisk prispolitikk som en forutsetning for å nå målet om tilgjengelighet.
Forslaget i strategien om å styrke den kvalifiserte kritikken for å fremme kunnskap og opplyse den offentlige samtalen om scenekunsten er et viktig tiltak blant annet når det gjelder ytringsklima og kampen mot hatefulle ytringer.
I et slikt langsiktig og forebyggende perspektiv vil vi også understreke betydningen av å gi den profesjonelle kunsten og de humanistiske fagene større plass i skolen og gjennom hele utdanningsløpet med samme mål om å fremme kunnskap, fortolkningskompetanse og kritisk refleksjon.
