Korona

Uttalelse til sluttrapport om gjenoppbygging

I Kulturrådet og NFIs sluttrapport for prosjektet «Gjenoppbygging av kultursektoren» foreslås tiltak som flytter definisjonsmakt fra de selvstendige kunstinstitusjonene til de to fagetatene selv. Sammen med den manglende kunnskapen om musikk- og scenekunstinstitusjonene, og sammenblandingen av Kulturrådets roller, svekker dette rapportens legitimitet. Det er blant NTOs kommentarer til rapporten.

<p><strong>Rosmersholm</strong>, Kilden teater<br />Foto; Kristine Jakobsen</p>

Rosmersholm, Kilden teater
Foto; Kristine Jakobsen

NTO har 28. juni 2022 sendt sin uttalelse til sluttrapporten fra Norsk Kulturråd og Norsk Filminstitutt (NFI) for prosjektet «Gjenoppbygging av kultursektoren»: Sterkere tilbake: Pandemiens konsekvenser for kultursektoren og mulige virkemidler for gjenoppbygging.

Mandat og premisser

Kulturrådet og NFI har tolket oppdraget bredt og valgt å ikke avgrense analyser og forslag til tiltak til koronapandemien. Med denne brede mandatforståelsen har de to etatene gitt seg selv et stort spillerom, og rapporten inneholder syn på selve innretningen av fremtidens kulturpolitikk som går langt utover, og for en stor del er uavhengig av, analysene av pandemiens konsekvenser.

Avsnittet om scenekunsten er imidlertid avgrenset til «situasjonen for den frie scenekunsten under pandemien», da det er lagt til grunn at institusjonene ikke var blant de hardest rammede delene av sektoren.

NTO stiller seg spørrende til om denne avgrensningen er i tråd med oppdraget om å kartlegge pandemiens langsiktige konsekvenser for kulturlivet. Musikk- og scenekunstinstitusjonene var som kjent hardt rammet av publikumsbegrensninger, reise- og karantenebestemmelser og generelt krevende produksjonsvilkår med korte og usikre planleggingshorisonter, et stort antall avlysninger og stadige omlegginger av planer og justeringer av driften.

Kulturrådet og NFI synes samtidig å legge til grunn som et premiss at kulturbudsjettene ikke kommer til å øke – på tross av regjeringens varslede kulturløft om en skrittvis opptrapping av bevilgningene til kulturformål – og at løsningen er å omfordele fra institusjonenes grunnbevilgninger til de prioriteringene og tiltakene som foreslås i rapporten.

Etter NTOs syn går de to fagetatene også her utover mandatet for utredningen når de synes å fremme et slikt generelt og grunnleggende syn på selve innretningen av kulturpolitikken og overordnede politiske prioriteringer, uavhengig av pandemien.

Vi stusser også over rapportens undertittel «sterkere tilbake». Selv om institusjonene viste stor omstillingsevne og tar med seg viktig læring – også utover bruken av digital teknologi – er det et underlig premiss at musikk- og scenekunstinstitusjonene skal komme styrket ut av en krise hvor de i stor grad var fratatt de nødvendige vilkårene for kontinuitet i arbeidet med kunstnerisk utvikling, risiko og nyskaping. Når det i rapporten heller ikke foreslås noen tiltak som kan bidra til å styrke institusjonene, blir dette premisset enda vanskeligere å forstå.

Økonomi

Videre bærer rapporten i stor grad preg av manglende kunnskap om musikk- og scenekunstinstitusjonene. NTO savner blant annet økonomiske analyser, utover øyeblikksbilder, som tar opp i seg så vel de store variasjonene institusjonene imellom og hvilke faktorer som var utslagsgivende for årsresultatet, som myndighetenes signaler og uvissheten institusjonene måtte handle innenfor.

Vi finner heller ingen refleksjoner over eller analyser av konsekvensene av fagetatenes egne forslag til omfordelingspolitikk –
verken av hva det ville bety for institusjonenes kunstneriske kjernevirksomhet eller for det øvrige kulturlivet og sentrale satsingsområder i rapporten, all den tid aktørene i kulturlivet er vevet sammen i gjensidige avhengighetsforhold.

Flere oppgaver til fagetatene selv

De seks satsingsområdene i rapporten er imidlertid viktige og lette å slutte seg til. Mange av dem fordrer en styrking av institusjonsøkonomien, uten at dette kommer til uttrykk i forslagene. Det gjelder både for områder som tilgjengelighet og mangfold, kulturelle møteplasser, digital produksjon og formidling, kunstnerøkonomien, men også punkter som sikring av sceneteknisk kompetanse og internasjonalisering.

Samtidig peker flere av tiltakene i retning av sterkere politisk styring av institusjonene, det være seg gjennom sterkere føringer i tilskuddsbrevene og flere kriterier knyttet til eksisterende ordninger, men også gjennom samordningstiltak og etablering av utviklingsprogram og forsøksordninger som flytter definisjonsmakt fra de selvstendige kunstinstitusjonene til de to fagetatene selv – som altså samtidig er faglig ansvarlige for rapportens virkelighetsbeskrivelser, analyser, vurderinger og forslag.


En rekke av tiltakene i rapporten handler om å styrke eksisterende ordninger og tiltak forvaltet av Kulturrådet/NFI, eller at fagetatene tildeler seg selv nye oppgaver. Vi mener det er særlig utfordrende at stadig flere programmer og spesielle satsinger legger føringer for musikk- og scenekunstinstitusjonenes programmering og utfordrer institusjonsfriheten og prinsippet om en armlengdes avstand mellom disse institusjonene og staten. De fleste av satsingene har som formål å gå over fra prosjekt til å inngå i institusjonenes drift.

Realiteten er at dette svekker institusjonenes frihet ettersom et stadig økende antall satsninger forventes dekket innenfor et stadig minskende økonomisk handlingsrom i grunnbudsjettene.

Ekstern utredning nødvendig

NTO mener i sum at Kulturrådets roller som utøvende kunnskapsprodusent, tilskuddsforvalter og strategisk utviklingsaktør slik blandes sammen på en måte som svekker legitimiteten og ber derfor om at det gjennomføres en ekstern utredning som kan supplere og korrigere Kulturrådets og NFIs analyser og vurderinger. En slik utredning må omfatte analyser av pandemiens konsekvenser for institusjonene som er så godt som utelatt i store deler av rapporten fra Kulturrådet og NFI.