NTO støtter opprettelse av en særfinansieringsordning som kan sikre utsatte humaniorafag, men mener at ekspertgruppens anbefalinger blir basert på en manglende anerkjennelse av at humanistisk kompetanse faktisk er utsatt. Dette er blant våre kommentarer til Kunnskapsdepartementets ekspertrapport om særfinansiering av utsatte humaniorafag.
Lille Leiolf, Kristinsdottir/Willyson
Foto: Kristinn Gudlaugsson
Som en oppfølging av stortingsmeldingen Humaniora i Norge nedsatte Kunnskapsdepartementet i 2018 en ekspertgruppe for å få utredet en mulig særfinansieringsordning for å opprettholde utsatte humaniorafag, som det kan påvises et samfunnsmessig behov for.
Ekspertgruppen fikk i oppdrag å vurdere hva som kan føre til at et fag blir utsatt og vurdert nedlagt, hva som skal til for å opprettholde mindre fag over tid, hvilke samfunnsbehov som eventuelt kan legitimere særfinansiering, og hvilke alternative løsninger for en slik særfinansieringsordning ekspertgruppen vil trekke frem.
16. september 2019 avla gruppen rapporten Særfinansiering av utsatte humaniorafag. Rapport fra ekspertgruppe, som ble sendt på høring 7. november 2019. NTO har vurdert ekspertgruppens analyser og anbefalinger og levert sitt høringssvar 7. februar 2020.
NTO har lenge vært opptatt av de humanistiske fagene, både som kritiske dannelsesfag og som viktige rekrutteringsarenaer til musikk- og scenekunstbransjen. Foreningen har derfor over tid uttrykt betydelig bekymring for utsatte humaniorafag, og særlig for teatervitenskap som i flere år har vært under press.
NTO støtter følgelig opprettelsen av en særfinansieringsordning som kan sikre utsatte humaniorafag. Vi mener imidlertid at den beredskapsordningen som ekspertgruppen anbefaler fremstår som så snever i definisjonene at det skaper usikkerhet rundt spørsmålet om den vil få en reell betydning og faktisk sikre nødvendige fag.
Ekspertgruppen definerer utsatte fag som «et fag som er tenkt lagt ned ved en institusjon som tilbyr dette som siste gjenværende fag nasjonalt». Ut ifra en slik snever definisjon konkluderer ekspertgruppen med at ingen humaniorafag i dag er nedleggingstruet og faller inn under deres foreslåtte beredskapsordning. Dermed definerer ekspertgruppen seg langt på vei ut av selve problemstillingen, og anbefalingen blir basert på en manglende anerkjennelse av at humanistisk kompetanse faktisk er utsatt.
NTO minner i sin uttalelse om at teatervitenskap i 2012 ble lagt ned ved Universitetet i Oslo. Det ble imidlertid ikke uttalt at teatervitenskap var «tenkt lagt ned» før det var for sent. Fra instituttledelsen ble det tvert imot uttalt at inntaksstoppen ikke var et faresignal om nedleggelse.
Et argument for nedleggelsen var at Universitetet i Bergen (UiB) påtok seg et nasjonalt ansvar for å opprettholde studietilbudet og fagmiljøet i Norge. Bare fem år etter ble det foreslått å kutte én av tre stillinger ved teatervitenskap ved UiB. Heller ikke denne gangen ble ordet nedleggelse brukt, selv om muligheten for utdanning på masternivå dermed ville bli borte. I 2018 ble det også stilt spørsmål ved finansieringen av Senter for Ibsen-studier.
Teatervitenskap i Bergen og Ibsensenteret ble heldigvis reddet i denne omgangen. Samtidig beskriver fagmiljøet ved drama og teater ved NTNU i Trondheim situasjonen for dette faget som alvorlig.
De to gjenværende fagmiljøene i Bergen og Trondheim varetar forskjellige kompetanser. NTO mener at denne viktige flerstemmigheten, som allerede er kraftig redusert etter nedleggelsen av faget i Oslo, utfordrer begrepet om faglig konsentrasjon på nasjonalt nivå. Vi mener at forskningspolitikken bør akseptere at mange av humanioras fag nettopp er organisert i små og spredte enheter.
Ekspertgruppen synes imidlertid å være mer opptatt av å stimulere opprettelsen av nye fag tilpasset samfunnsendringene enn å bevare eksisterende utsatte fag.
Vi er enige i at det er viktig at universitetene har et handlingsrom for fagfornyelse. Men like viktig som nyorientering, er det at universitetene har handlingsrom til å ivareta en fagportefølje som er i stand til å levere begreper, betraktningsmåter og korrektiver som ikke alltid gjenspeiler rådende samfunnsstrømninger.
En særfinansieringsordning må legge til grunn at humaniorafagene er kritiske dannelsesfag som kvalifiserer bredt og grunnleggende. Humanioras relevans må derfor sees i et langsiktig mer enn kortsiktig, og indirekte mer enn direkte perspektiv.
Det er et prekært behov for å finne frem til strukturer og ordninger som sikrer produksjon og formidling av kunnskap som ikke så lett kan telles og måles, og som dermed ikke gir uttelling i den resultatbaserte delen av finansieringen i høyere utdanning og forskning.
Hvorvidt en så smal beredskapsløsning som ekspertutvalget anbefaler faktisk kan garantere for at vi har nødvendige humaniorafag i fremtiden fremstår som uklart for oss. Etter NTOs syn bør en særfinansieringsordning kunne tre i kraft før man er kommet så langt at faget er «tenkt lagt ned» som siste gjenværende fag nasjonalt.
Vi oppfordrer derfor til en bredere gjennomgang av hvordan finansieringssystemet treffer humaniorafagene, sammen med en mer omfattende utredning av en særfinansieringsordning.
