NTO legger til grunn at de gledelige justeringene som er varslet i revidert nasjonalbudsjett vil innebære reell lønns- og priskompensasjon for musikk- og scenekunstinstitusjonene i henhold til oppdaterte anslag. Bristepunktet er for mange nå nådd, og en gjenoppbygging av institusjonsøkonomien er nødvendig, skriver vi i vårt innspill til regjeringens arbeid med revidert nasjonalbudsjett for 2023.
Ariadne auf Naxos (2017), daværende Nordnorsk Opera og Symfoniorkester
Foto: Erika Hebbert
NTO har 16. februar 2023 levert sitt innspill til Kultur- og likestillingsdepartementets arbeid med revidert nasjonalbudsjett for 2023.
Vi ber i innspillet om at musikk- og scenekunstinstitusjonenes økonomiske rammevilkår opprettholdes gjennom full kompensasjon for forventet lønns- og prisvekst, basert på justerte og realistiske prognoser i revidert nasjonalbudsjett.
Ved fremleggelsen av statsbudsjettet i oktober og under Stortingets budsjettbehandling senere på høsten ble det hevdet – og dermed lagt til grunn – at musikk- og scenekunstinstitusjonenes økonomiske rammer var opprettholdt som en følge av at ABE-reformen er avviklet. Det er ikke riktig.
Basert på regjeringens daværende prognoser, ble musikk- og scenekunstinstitusjonenes økonomiske rammer i realiteten redusert med én prosent i vedtatt budsjett for 2023. Selv om regjeringens beskjedne prognoser for forventet lønns- og prisvekst i Prop. 1 S Gul bok (2022-2023) hadde holdt, ville altså musikk- og scenekunstinstitusjonenes økonomiske rammer likevel ikke vært opprettholdt.
I revidert nasjonalbudsjett må altså dette realkuttet i vedtatt budsjett tas med i pris- og lønnsjusteringen av tilskuddet til musikk- og scenekunstinstitusjonene, om rammene faktisk skal opprettholdes i tråd med regjeringens uttalte intensjon.
Gjennom åtte år har ABE-reformen per 2022 svekket denne nasjonale infrastrukturen for produksjon og formidling av musikk og scenekunst med over 115 millioner kroner. Samtidig er institusjonene preget av pandemiens ettervirkninger som, sammen med svekket privatøkonomi og kjøpekraft, skaper stor uvisshet om egeninntektene.
Bristepunktet er hos mange institusjoner nå nådd, og vi ser at risikoevnen og mulighetene for kunstnerisk utvikling svekkes, så vel som tilgjengeligheten, kvaliteten og bredden i tilbudet til publikum. Produksjoner kuttes, og det blir færre spillesteder i distriktene.
Innstrammingene rammer også utviklingen av kunstnerskap og talenter, og fører til færre oppdrag for frilansere og mindre samarbeid med frittstående kompanier og andre aktører. Enkelte institusjoner har også måttet gå til det skrittet å nedbemanne, slik som Kilden teater og konserthus og Arktisk Filharmoni.
I en krevende målbalanse fører institusjonenes forsøk på å motvirke disse skadevirkningene av reduserte offentlig bevilgninger også til et press på billettprisene – stikk i strid med egne ambisjoner og politiske oppfordringer om å holde brukerbetalingen nede og senke tersklene for deltakelse.
En forutsigbar rammetilskuddskontrakt, med årlig lønns- og priskompensasjon, ville derimot ha satt institusjonene i stand til selv å bære uforutsette svingninger i kostnader og egeninntekter uten tilleggsbevilgninger.
