– Det er oppsiktsvekkende at avsenderne av Alternativ kunstnermelding ikke synes å anerkjenne musikk- og scenekunstinstitusjonene som autonome kunstprodusenter. I stedet legitimerer de en sterkere politisk styring av kunsten og presenterer feilaktige påstander om institusjonene. Det er blant NTOs ankepunkter til rapporten som flere kunstnerorganisasjoner står bak.
![<p><strong>Særp Tropez [Fengselet]</strong>, Særp Tropez Produksjoner i samarbeid med Østfold Internasjonale Teater<br />Foto: Morten Bendiksen</p>](/uploads/ST_Fengselet_FotoMorten_Bendiksen.jpg)
Særp Tropez [Fengselet], Særp Tropez Produksjoner i samarbeid med Østfold Internasjonale Teater
Foto: Morten Bendiksen
NTO har 24. januar 2024 sendt sin kommentar til rapporten Alternativ kunstnermelding til familie- og kulturkomiteen på Stortinget. Rapporten ble lansert av flere kunstnerorganisasjoner 18. januar som en kommentar til regjeringens stortingsmelding Kunstnarkår.
Rapporten inneholder noen innspill som det er bred enighet om i kunstfeltet, og som NTO lett kan slutte seg til. Imidlertid tas det også til orde for sterkere politisk styring av kunsten, samtidig som det fremsettes feilaktige påstander og beskrivelser som vi ikke kan la stå uimotsagt.
Det er ellers viktig å merke seg at det ikke er et samlet kunstfelt som står bak, heller ikke blant kunstnerorganisasjonene, slik det har blitt meldt om enkelte steder. Eksempelvis står verken Creo (med nærmere 11 000 medlemmer), Fagforbundet Teater og Scene eller Dramatikerforbundet blant avsenderne.
Generelt kritiserer avsenderne stortingsmeldingen Kunstnarkår for ikke å ta i bruk det politiske «handlingsrommet som ligger i tilskuddsbrevene fra KUD til de offentlig finansierte institusjonene». Dette er institusjoner som de mener å vite «svikter på helt sentrale vedtatte kulturpolitiske mål knyttet til nyskaping, mangfold og kunstnerisk bredde». De oppfordrer derfor politikerne til å «komme ut av ventemodus og sette inn klare og tydelige politiske tiltak». Et slikt tiltak er at «institusjoner med statlig tilskudd forplikter seg til å knytte produksjon og oppsetninger av norsk dansekunst – med koreografer og dansere – opp mot teaterinstitusjonene med et fast intervall».
Mer presist tas det til orde for at politikere skal pålegge teaterinstitusjonene som mottar statlig tilskudd å produsere én danseforestilling per sesong, samt at det opprettes åremålsstillinger for koreografer. Dette innebærer å overprøve de kunstneriske ledernes beslutninger og griper direkte inn i institusjonenes programmering og kunstneriske valg, og vitner om sviktende forståelse av hva armlengdeprinsippet betyr i praksis; Når én danseproduksjon skal inn, må én planlagt teaterproduksjon ut.
Videre tas det til orde for en egen søkbar insentivordning, rettet mot musikkinstitusjonene som mottar tilskudd på kap. 323 post 70 i statsbudsjettet, for bestilling og fremføring av ny norsk musikk. En slik ordning skal «forplikte de offentlig finansierte musikkinstitusjonene til nytenkning på repertoarområdet» og «lede til styrket nyskaping, mangfold og kjønnsbalanse på repertoarsiden i kunstmusikkfeltet».
NTO er kritisk til en slik ordning som er ment å styre institusjonenes innholdsproduksjon politisk for å styrke kunstnerøkonomien.
Vi mener snarere at en styrking av Kulturfondets eksisterende ordning for komposisjon og produksjon ville være fordelaktig. Midlene som innvilges fra denne går direkte til komponister og musikere, også når det er en institusjon som søker, slik at nye og kostnadskrevende musikkverk kan skapes og gjøres tilgjengelig for offentligheten.
Det er med andre ord ikke riktig at «institusjoner som mottar milliarder går [altså] foran enkeltkunstnere» slik det hevdes i Alternativ kunstnermelding. Ellers er det for ordens skyld som kjent ingen av musikkinstitusjonene på kap. 323 post 70 som årlig mottar milliarder. Det gjør de heller ikke samlet.
Et tredje tiltak er «at det tas tak i den manglende innsikten i innholdet i repertoaret i de store statlig finansierte institusjonene». Det tas til orde for «mer rapportering av repertoaret» for å «kunne vise fram enda klarere hva som ligger bak kunstnerne sine sviktende inntekter». Rapporteringen skal «legge grunnlaget for tydelige forvaltningsmessige signaler for styring, for eksempel gjennom tilskuddsbrev».
Vi er enige i at det er viktig å fremme innsikt i institusjonenes programmering og innholdsproduksjon, som grunnlag for et informert offentlig ordskifte om musikken og scenekunsten, så vel som for kunnskaps- og erfaringsdeling i bransjen. For å sikre armlengdeprinsippet, må slik kunnskap imidlertid fremskaffes av uavhengige kunnskapsprodusenter og ikke knyttes til styringsdialogen. Rapporteringskrav fra de samme myndighetene som forvalter tilskuddet til institusjonene har, om enn utilsiktet, en virkning på institusjonenes valg.
I Alternativ kunstnermelding fremmes også påstander og beskrivelser av instusjonene uten rot i virkeligheten. Blant annet hevdes det at:
«Disse teatrene [institusjonsteatrene] [..] over tid [har] har fått større administrasjoner, noe som har resultert i mindre midler til kunstproduksjon. Denne utviklingen ser ut til å tvinge de største teatrene til å redusere staben for å tilpasse seg den nye virkeligheten etter pandemien og den påfølgende økonomiske nedgangen, der publikumstallene fortsatt ikke er tilbake på normalt nivå. Økonomien begrenser dermed den kunstneriske friheten. Dette kan føre til smalere og mer kommersielle uttrykk, og innholdet forflates hvis økonomiske faktorer blir den primære driveren bak teatrenes repertoarvalg.»
Dette er direkte feil. Det er ingenting som tyder på at administrasjonene vokser, jf. Kulturdirektoratets nøkkeltall. Snarere er det minimalt som går til administrasjon, mens ca. 80 pst. av lønnskostnadene i disse institusjonene er knyttet direkte til kunstnerisk produksjon.
Det er også godt dokumentert og tallfestet at den svekkede institusjonsøkonomien i all hovedsak skyldes det siste tiårets akkumulerte realkutt i offentlige bevilgninger. Ellers har som kjent de offentlig finansierte musikk- og scenekunstinstitusjonene ikke profitt som formål, og økonomi vil derfor aldri bli «den primære driveren» bak repertoarvalget.
Vi minner om at musikk- og scenekunstinstitusjonene allerede står i et krevende spenn mellom kunstnerisk utvikling og nyskaping og et bredt formidlingsansvar. Et slikt bredt og sammensatt mandat fordrer et størst mulig kunstnerisk handlingsrom slik at de sammen kan bidra til å nå de overordnede kulturpolitiske målene i et langsiktig perspektiv. De skal ikke hver for seg innfri alle mål.
