Kunstnerøkonomi og institusjonsøkonomi henger tett sammen på musikk- og scenekunstfeltet. Det viktigste kulturpolitiske grepet for å sikre kontinuitet i arbeidsmuligheter for kunstnere er derfor å styrke institusjonenes kunstneriske handlingsrom og produksjonsvolum gjennom økte grunnbevilgninger. Det skriver vi i vårt supplerende innspill til kunstnermeldingen.
Trust me tomorrow, Verdensteatret, co-produksjon Black box Teater, Ultima og Rosendal Teater
Foto: Jenny Berger Myhre, Signe Fuglesteg Luksengard, Verdensteatret
Kultur- og likestillingsdepartementets arbeid med en stortingsmelding om kunstnerpolitikken har blitt utsatt på grunn av pandemiens konsekvenser for kunst- og kulturlivet. Departementet har nå gjenopptatt arbeidet med meldingen og bedt om supplerende innspill. NTOs supplerende innspill tar utgangspunkt i de spørsmålene som departementet har bedt om at denne runden med innspill tar utgangspunkt i. Foreningen leverte også våren 2019 et innspill i forbindelse med foregående prosess.
På musikk- og scenekunstområdet er det som kjent nær sammenheng mellom institusjonsøkonomi og kunstnerøkonomi, og den nasjonale infrastrukturen av forskjelligartede musikk- og scenekunstinstitusjoner spiller en særskilt rolle når det gjelder så vel kontinuitet i arbeidsmuligheter og trygge og regulerte arbeidsforhold, som lokal produksjon og varige kompetansemiljø.
NTO minner derfor i innspillet på at gjennom en gjenoppbygging av institusjonsøkonomien vil flere kunstnere og kulturarbeidere kunne bo og virke over hele landet, da institusjonene er de viktigste arbeids- og oppdragsgivere for så vel frilansere som fast ansatte kunstnere og kulturarbeidere, men også gjennom økende grad av samarbeid med frittstående kompanier og ensembler.
I tillegg spiller de en viktig rolle som permanente, vitaliserende faglige kompetansemiljø for andre virksomheter og bidrar dermed indirekte til å skape flere stedlige kunst- og kulturarbeidsplasser. I mange tilfeller er den fagkompetansen og de kunst- og kulturfaglige ressursene som de varige, stedlige institusjonene representerer en del av eksistensgrunnlaget for andre virksomheter eller forutsetning for at lokale prosjekter kan realiseres.
Vi understreker samtidig det ikke må legges som et premiss for meldingen at det ikke er utfordringer også i «de største byene», da det også der er behov for å styrke den lokale infrastrukturen, både for å gjøre det mer attraktivt for utøvende kunstnere å bo og virke lokalt og for å sikre arbeid for frilansere. Det siste er særlig viktig etter pandemien som blant annet har ført til et markant frafall av teknikere i sceneteknisk bransje.
NTO peker i innspillet på at det viktigste kulturpolitiske grepet for å sikre flere arbeidsplasser, oppdrag, bruk og visning av verk er å styrke institusjonenes kunstneriske handlingsrom og produksjonsvolum gjennom økte grunnbevilgninger. I et differensiert arbeidsmarked hvor kunstnerne beveger seg mellom forskjellige institusjoner og andre virksomheter, frittstående kompanier, ensembler og prosjekter, bidrar institusjonene til en sunn økonomi og trygge og regulerte arbeidsforhold.
NTO støtter også regjeringens forslag om å opprette en insentivordning for å stimulere til ny dramatikk på scener i Norge. Det vil kunne redusere kostnadsgapet mellom førstegangsoppførelser og eksisterende dramatikk og stimulere til gjenbruk.
I tillegg er det viktig at et styrket Kulturfond ledsages av romsligere tildelinger til færre prosjekter slik at kvaliteten sikres og tariffer kan følges, samt at det legges til rette for styrket formidling og flere visninger. Vi deler også regjeringens intensjon om å gi kompanier med helårsaktivitet- og drift og fast ansatte mer forutsigbare økonomiske rammer.
En utfordring som best kan adresseres til trepartssamarbeidet i arbeidslivet er at mange (ikke-lovfestede) rettigheter i Norge er knyttet til tariffavtaler for fast ansatte. Vi vet at fagbevegelsen arbeider med disse spørsmålene, men det er behov for å forbedre sosiale rettigheter (f.eks. sykepengeordninger) også for selvstendig næringsdrivende. Etablering av pensjonskontoer i Lov om innskuddspensjon er en viktig rettighet når det gjelder frilanseres pensjonsopptjening- og sparing. Innenfor Spekter/NTO-området er pensjonsrettighetene for frilansere forbedret fra 2016 til å gjelde opptjening fra første time og første krone.
Når det gjelder inntektssikring og sosiale rettigheter for frilansere, viser vi til Skuespiller- og danseralliansen (SKUDA) som en god og effektiv ordning for utøvende kunstnere. Vi mener for øvrig at det er behov for å se kunstnernes arbeids- og inntektsforhold i et helhetlig perspektiv, og at NAV/ligningsmyndighetene bør ha spesialkompetanse på å bistå folk med kombinasjonsinntekter og prosjektinntekter.
Kunstnerisk frihet og ytringsfrihet handler om både institusjonell og individuell frihet, og sterke selvstendig institusjoner er en viktig forutsetning for at den kunsten som skapes er fri for politiske føringer. Vi viser til Ytringsfrihetskommisjonens utredning hvor det understrekes at kunstinstitusjoner må være organisert som selvstendige rettssubjekter, og at kulturpolitikken må sikre en velfungerende institusjonell infrastruktur for kunst og kultur.
Vi understreker i innspillet at både direkte og indirekte instruksjon, skjevfordeling av midler og etterhåndssensur er utilbørlig inngripen i det kunstneriske innholdet og i strid med armlengdeprinsippet. Indirekte instruksjon kan være detaljert målstyring eller instrumentelle føringer som undergraver kvalitetsmålet.
Et viktig tiltak for å sikre den kunstneriske friheten vil være en lovfesting av armlengdeprinsippet, sammen med en utvidet formålsbestemmelse i kulturloven som tydeliggjør det ansvaret offentlige myndigheter har for å sikre de profesjonelle kunstinstitusjonene forutsigbare rammevilkår som en viktig del av ytringsfrihetens infrastruktur.
Vi vil også understreke betydningen av at politikken og forvaltningen organiseres på en måte som best mulig sikrer armlengdeprinsippet. Det er viktig at organiseringen er gjennomsiktig og sikrer klare rolle- og ansvarsdelinger med tydelige skiller mellom politiske og kunstfaglige beslutninger.
For øvrig mener vi det er gledelig at regjeringen har vist vilje til å sikre et bedre ytringsklima og en kvalifisert, offentlig samtale ved å styrke kunstkritikken. Vi er også opptatt av å gi den profesjonelle kunsten og de humanistiske og estetiske fagene større plass gjennom hele utdanningsløpet og av å styrke den akademiske infrastrukturen rundt musikken og scenekunsten i form av sterke, uavhengige fagmiljøer.
Vi støtter også Ytringsfrihetskommisjonens forslag om videre studier og kartlegginger av status for og erfaringer med ytringsfrihet i hele kunst- og kulturfeltet. Slike studier bør etter vårt syn også omfatte de redaktørstyrte medienes påvirkning og betydning for ytringsklimaet og for den kunstneriske friheten og ytringsfriheten. Kommisjonen anerkjenner at de redaktørstyrte mediene har betydning for kunstneres ytringsfrihet og ytringskultur, men analysene av påvirkningen mangler. Hvordan ivaretas f.eks. idealene om etterrettelighet, ansvarlighet, kvalitet og perspektivmangfold i omtalen av kunstfeltet?
Kommisjonens bekymring for at fagfellevurdering i små miljøer «kan bidra til svak uenighetskultur og lav takhøyde for kritisk diskusjon innad i kunstmiljøer» har også vekket en debatt om Kulturrådets fagfellevurderte tildelingsprosesser. I den anledning vil vi understreke betydningen av fagfellevurdering som en forutsetning for å sikre armlengdeprinsippet i tildelingen av tilskudd som er basert på kunst- og kulturfaglig skjønn. Gitt at dette er et prinsipp som ligger fast i norsk kulturpolitikk, er ethvert forslag om å gå bort fra fagfellevurdering som metode en avsporing. Fortløpende diskusjoner om hvordan et fagfellebasert system stadig kan forbedres og sikres legitimitet er derimot alltid fruktbart.
Sett fra musikk- og scenekunstinstitusjonene oppleves mangfoldet i kunstnerbefolkningen og rekrutteringsgrunnlaget ikke som bredt nok for å sikre kvalitet og bred representasjon. Flere institusjoner har derfor sett seg nødt til å igangsette egne talentutviklingsprogram og utdannelser som kan bidra til å endre strukturer, finne og løfte nye talenter og sikre arbeidsmuligheter.
Vi vil imidlertid understreke den betydningen skole- og utdanningssiden har for å fremme et større mangfold, og som premissgivere for musikk- og scenekunstinstitusjonenes mangfolds- og rekrutteringsarbeid. Vi mener at de estetiske og humanistiske fagene må styrkes gjennom hele utdanningsløpet, og at kunstutdanningene må bidra til at det finnes et mangfold av talenter å rekruttere fra.
Ellers forutsetter vi at det er et bredt mangfoldsbegrep som blir lagt til grunn i kunstnermeldingen; et begrep som rommer flere dimensjoner slik som kjønn, alder, etnisitet, religion, seksuell orientering, funksjonsevne og/eller kulturell, sosial og økonomisk bakgrunn og bosted (jf. departementets tilskuddsbrev til institusjonene). Det er variasjonene og de ulike tilnærmingene som samlet skaper ytringsmangfold og flerstemmighet og sikrer at kunsten er relevant og representativ for alle. Hver enkelt virksomhet må derfor selv ha definisjonsmakt til å presisere og operasjonalisere mangfoldsbegrepet i dialog med omgivelsene og i henhold til egne kunstneriske visjoner og mål.
De største utfordringene for de institusjonene som bevisst satser mot internasjonale markeder er for knappe økonomiske ressurser og administrative apparat til å imøtekomme den internasjonale etterspørselen uten at det går utover tilbudet i hjemmemarkedet. Vi snakker da om hele bredden av internasjonal kontakt, ikke bare i form av gjestespill og turneer, men utveksling av kunstnerisk og kulturfaglig kompetanse som f.eks. gjestende kunstneriske team og enkeltkunstnere, rekruttering, residenser, fagarrangementer, deltakelse i internasjonale nettverk osv.
Vi minner i innspillet samtidig på at vi stadig etterlyser en gjennomgang av overordnede mål og ansvarsdelingen mellom departementene.
