Regjeringens strategi mot desinformasjon må anerkjenne den verdien kunsten har for å styrke befolkningens mentale motstandskraft og utholdenhet i krisesituasjoner. Langsiktige investeringer i sterke og uavhengige kunst- og kulturinstitusjoner må inngå som en sentral del av samfunnets totalberedskap. Det skriver vi i vårt innspill til strategien.
Caligula, Det Norske Teatret
NTO har 27. juni 2024 levert et innspill til regjeringens varslede strategi for å styrke motstandskraften mot desinformasjon. Strategien er en del av oppfølgingen av Ytringsfrihetskommisjonens rapport. Vi understreker på overordnet nivå at det er klare tematiske sammenhenger mellom denne strategien og regjeringens arbeid med en stortingsmelding om totalberedskap og legger til grunn at Kultur- og likestillingsdepartementet er i nær dialog med Justis- og beredskapsdepartementet for å sikre at kunsten og kulturen denne gangen ikke havner i samme blindsone som den gjorde for Totalberedskapskommisjonen.
NTO er glad for at departementet allerede ved inngangen av arbeidet har understreket at svaret på samfunnsutfordringene med spredning av misledende og feilaktig informasjon ikke er å kneble ytringer, men derimot å styrke den offentlige samtalen, sammen med en «kraftfull oppfølging av de store plattformselskapene og deres påvirkning på det norske ordskiftet». Denne inngangen er også i samsvar med ytringsfrihetskommisjonens anbefaling om å bygge den demokratiske beredskapen primært gjennom en videreutvikling av ytringsfrihetens infrastruktur.
Kunsten og kulturen fikk imidlertid liten oppmerksomhet i den sammenhengen, slik kulturlivets aktører også var utelatt fra invitasjonsliste til Kultur- og likestillingsdepartementets innspillmøte for strategien i februar.
Vi minner derfor om at en sentral måte staten legger til rette for en åpen og opplyst samtale er gjennom kulturpolitikken og infrastrukturen for fri ytring, hvor de profesjonelle kunstinstitusjonene utgjør en helt vesentlig del. I tråd med dette forventer vi at vilkårene for kunstens egenverdi og særegne språk får en sentral plass i den varslede strategien.
Kunstenes og kulturens iboende demokratiske verdier kommer klart til uttrykk i den siste kulturmeldingen. Her understrekes det hvor viktig kunsten er også fordi den setter befolkningen i stand til å håndtere ulike typer informasjon, vurdere kilder og skille mellom sant og usant.
Musikken og scenekunsten er i tillegg fellesskapets og øyeblikkets kunst, skapt i sanntid i møte mellom utøvere og publikum. Dette er utadvendte og sosiale kunstformer som inviterer til dialog, innlevelse og undersøkende kritisk refleksjon. Gjennom mangetydig og nyansert historiefortelling – hvor også de lavmælte eller marginaliserte stemmene kan få en plass – evner disse kunstformene å gå i dybden og få frem kompleksiteten i en sak, gi motstand til fastlåste virkelighetsforståelser og bevege oss videre i fellesskap.
Slik utgjør disse kunstformene en verdifull motvekt til den digitale offentligheten og den tabloide og konfliktorientert logikken som preger de kommersielt drevne og algoritmestyrte nyhetsstrømmene. Informasjonen som favoriseres i disse kanalene spiller ofte på enkle motsetninger, frykt, aggresjon og fordommer, som kan virke splittende og bestå av manipulert innhold og desinformasjon.
Vi minner også om den verdien musikk- og scenekunstinstitusjonene har som viktige forvaltere av den immaterielle kulturarven, hvor våre felles historier og samfunnets hukommelse revitaliseres og holdes i hevd.
Kunsten og kulturarven er blant de første områdene autoritære regimer eller okkupasjonsmakter søker å kontrollere. Det illustrerer og understreker nettopp hvor viktig kunsten er som en del av det å være menneske og som en del av et demokratisk samfunn.
Den politiske kontrollen eller styringen kan skje gjennom direkte og indirekte sensur, forfølgelse av kunstnere, ødeleggelse av kulturinstitusjoner og kulturminner eller omskriving og forfalskning av historien og kulturarven. Det kan også innebære omstruktureringer for å kontrollere tildelingen av midler, omorganiseringer av institusjoner og utskiftninger i ledelsesposisjoner eller metoder for å fremkalle utrygghet og selvsensur – med mål om å stilne alternative stemmer, bruke kunsten som et verktøy for propaganda eller for å forme og manipulere den kollektive hukommelsen.
Dette viser hvor viktig det er å bygge og forsvare solide rammeverk og strukturer rundt de frie kunst- og kulturinstitusjonene i rolige tider. Når disse institusjonene eventuelt allerede er under reelt press fra autoritære styresmakter eller en okkupasjonsmakt, er det for sent.
Vi understreker i innspillet at regjeringens vurdering av virkemiddelapparatet må ha som et mål å bygge og forvare slike solide rammeverk og strukturer. Dette må omfatte en formell beskyttelse av den frie kunsten i lovverket, så vel som et solid finansieringssystem og en organisering av politikk og forvaltning som sikrer armlengde og maktspredning, institusjonenes uavhengighet og behov for forutsigbare økonomiske rammevilkår.
En strategi som skal styrke motstandskraften mot desinformasjon må i tillegg omfatte virkemidler som bidrar til oppbyggingen av en kvalifisert og velfungerende offentlig samtale om kunsten selv. Dette er nødvendig for å fremme faglig diskusjon og refleksjon rundt kunstens innhold og kvalitet, men også for å synliggjøre kunsten og øke interessen og kunstforståelsen hos et bredere publikum. Det fordrer en bedre koordinert kultur-, kunnskaps- og mediepolitikk som omfatter vilkårene for den profesjonelle kunsten og de humanistiske og estetiske fagenes plass i skolen, så vel som den akademiske infrastrukturen rundt musikken og scenekunsten sammen med kritikken og kulturjournalistikken.
NTO mener at en styrking av kunstens plass og de estetiske og humanistiske fagene i skolen er helt vesentlig for å sikre felles referanserammer, fortolkningskompetanse og oppøvelsen i kritisk tenkning. Alle landets skoleelever må få oppleve profesjonell kunst på kunstens egne premisser, og det kunstneriske og kulturfaglige kvalitetsmålet i Den kulturelle skolesekken må opprettholdes.
Videre må den akademiske infrastrukturen rundt musikken og scenekunsten styrkes i form av sterke, uavhengige fagmiljøer ved universiteter og høgskoler slik at kunsten sikres en intellektuell motpart.
Fagkompetansen i kulturredaksjonenes må også gjenoppbygges, og den kunnskapsfremmende og sannhetssøkende kulturjournalistikken og kvalifiserte kunstkritikken i offentligheten må styrkes. Like viktig er det at myndighetene går foran og bidrar til et etterrettelig ordskifte som er basert på etterprøvbare fakta. Skal tilliten til myndighetene opprettholdes på det nivået det norske samfunnet er vant til, er gjennomsiktighet er en helt vesentlig faktor.
En tilretteleggende kulturpolitikk for kunstnerisk motivert internasjonalt samarbeid, forankret i overordnede kulturpolitiske mål om kvalitet, ytringsmangfold og kunstnerisk frihet, er også viktig i et beredskapsperspektiv. Ved å etablere gode strukturer, ordninger og rammer i rolige tider kan den mellommenneskelige dialogen og kunstnerisk samhandlingen opprettholdes på tvers av landegrensene også i krisetider eller dersom demokratiske verdier er under press.
