Utredningen om DKS og Kulturtanken tar til orde for at DKS i større grad tilpasses skolen. NTO er kritiske til dette, og mener at den opprinnelige intensjonen med DKS på denne måten forsvinner, da man går bort fra det kunstneriske og kulturfaglige kvalitetsmålet. Vi er også kritiske til at kunstfeltets stemmer er så godt som fraværende i rapporten.
Det Sarah skjuler, Beaivváš Sámi Našunálateáhter
Foto: Andreas Ausland
NTO har 12. mai 2023 levert sin uttalelse til Kultur- og likestillingsdepartementet og Kunnskapsdepartementet om rapporten DKS og Kulturtanken. En utredning bestående av en kartlegging av DKS og en evaluering av Kulturtanken.
Signalene som gis i rapporten er etter vårt syn sterkt bekymringsverdige, da utredningen tar til orde for å gå bort fra det kunstneriske og kulturfaglige kvalitetsmålet i DKS og den oppgavedelingen mellom kunsten og skolen som selve intensjonen med DKS er tuftet på i tidligere sentrale styringsdokumenter.
I stedet tas det til orde for at DKS skal tilpasses skolen og «bidra til å løse mer overordnede samfunnsutfordringer som skolen også er pålagt å løse». På denne måten drives DKS bort fra den opprinnelige intensjonen og verdien av ordningen går tapt.
Det overordnede målet med DKS er at alle landets skoleelever får oppleve profesjonell kunst på kunstens egne premisser, slik denne skapes og formidles av selvstendige kunstnere, virksomheter og institusjoner landet over. Noe av det mest verdifulle med ordningen er at den sørger for at alle barn og unge, på tvers av sosiale og økonomiske skillelinjer, får oppleve kunst som mange av dem ellers ikke ville fått tilgang eller kjennskap til.
Vi hadde forventet at dette premisset var utgangspunktet for en utredning som har fått i oppdrag å belyse virkemidler og tiltak for å nå det overordnede målet med DKS.
I rapporten tas det blant annet til orde for sterkere elevmedvirkning og at DKS skal bidra til at elevene får mer av «sin egen generasjons kultur» og et tilbud som i større grad er tilpasset «målgruppens digitale livsverden». Samtidig advares det mot en «utdatert voksenstyrt kunstformidling der barn er mottakere», så vel som mot «stemmene som vil bevare ordningen og la den være en siste, analog skanse», uten at vi får øyet på grunnlaget for påstanden om at slike tradisjonelle og samtidsorienterte kunstuttrykk er «utdaterte»
Vi stiller oss spørrende til hva poenget med DKS er dersom barn og unge gjennom denne ordningen skal få enda mer av det de uansett opplever på egenhånd, i stedet for at den gir dem noen annet som kan åpne for nysgjerrighet, undring, nye perspektiver og erkjennelser
Da ordningen ble etablert fikk kunstfeltet ansvaret for innholdet og kvaliteten i tilbudet. Med dette fulgte en stor innsats og et stort eierskap. I stedet for å anerkjenne denne innsatsen som en nødvendig ressurs i ordningen, blir kunstfeltets eierskap fremstilt som grunnlag for en problematisk maktskjevhet i innholds- og kvalitetsdiskusjonene.
Samarbeidet mellom kunstfeltet og skolen har ikke alltid fungert sømløst, og det er lett å være enig i at det er viktig å hele tiden lete etter forbedringsmuligheter. Løsningen kan likevel ikke være å gi slipp på premisset om kunst- og kulturfaglig kvalitet i det tilbudet som retter seg mot barn og unge, og langt på vei overføre definisjonsmakten over innholdet og kvaliteten til skolen.
Et nødvendig grep for å skape bedre forankring i skolen er derimot å heve den kunst- og kulturfaglige kompetansen på mottakersiden gjennom en styrking av de estetiske og humanistiske fagenes plass og kvalitet i hele utdanningsløpet. Det er godt dokumentert at marginaliseringen av estetiske fag og læreprosesser i skole og utdanning kan ha medført at skolen i dag har dårligere forutsetninger enn tidligere for å sikre at elevene får et størst mulig utbytte av kunstopplevelsene.
I tillegg mener vi det er et godt forslag å knytte DKS til læreplanens overordnede del framfor krav til at ordningen skal samspille med læringsmålene i de enkelte fagene. Til forskjell fra mange av de øvrige anbefalingene, som dreier DKS i en instrumentell retning, vil en slik tilknytning til læreplanens overordnede del underbygge ordningens opprinnelige intensjon og anerkjenne at kulturelle opplevelser har en egenverdi og at elevene skal få oppleve et variert spekter av kulturuttrykk gjennom sin tid i skolen.
Et av de mest overraskende kunstfjerne konklusjonene i rapporten er anbefalingen om å styrke DKS gjennom å ikke opprette et Musikkbruk etter modell av Norsk Scenekunstbruk. Altså ved å ikke styrke den profesjonelle kunsten så styrker man angivelig DKS.
I kartleggingen kommer det fram at en av de største svakhetene med DKS er et stort økonomisk etterslep som ikke samsvarer med de politiske ambisjonene for ordningen. Med et Musikkbruk ville musikkfeltet kunne bli tilført midler slik at musikere kan skape sine egne produksjoner for et ungt publikum, og fylkene som programmerer tilbudet ville kunne bli tilført nye midler for nettopp å formidle musikk. Slik ville det også bli frigjort midler til å formidle andre kunstuttrykk som selvsagt er like viktige for elevene.
Ifølge utredningen er det ingen utenom «forslagsstillerne selv» som etterspør et Musikkbruk. Hvem er så de aktørene som representerer dette unntaket og som har støtter etableringen av et Musikkbruk?
Det er Creo som er Norges største kunstnerorganisasjon med over 10 700 medlemmer, NTO som representerer 50 musikk- og scenekunstinstitusjoner, Norsk komponistforening med nærmere 300 medlemmer, Norske kulturarrangører som organiserer over 500 festivaler, spillesteder, konsert- og kulturhusarrangører mm. og Ny musikk som er en landsdekkende arrangør og formidler av samtidsmusikk og eksperimentell musikk med arrangørnettverk og medlemmer over hele landet.
Med andre ord etterspør bortimot hele musikkbransjen et Musikkbruk som kan sikre kvalitet og mangfold i tilbudet til et ungt publikum sammen med mer forutsigbare og trygge arbeidsvilkår for musikere på turné i DKS.
I oppdraget understrekes det at utredningen «må ha legitimitet både i kultursektoren og utdanningssektoren». Her settes imidlertid brede, samstemte bransjeorganisasjoner til side som unntaksvise enkeltstemmer. Enten mangler de som står bak rapporten den nødvendige kunnskapen og kompetansen som skal til for å skille mellom enkeltstemmer og bransjestemmer, eller så mener de at bransjens stemmer i liten grad teller i denne saken. Det er uansett vanskelig å se hvordan rapporten på denne bakgrunnen kan få nødvendig legitimitet i kultursektoren.
Det er også vanskelig å forstå hvorfor Kulturtanken som etat skal styrkes ytterligere, når vi vet at en viktig forutsetning for etableringen av DKS som nasjonal ordning i 2001 var at midlene i størst mulig grad skulle gå til barn og unge i form av profesjonelle kunstopplevelser av høy kvalitet, ikke til administrasjon og byråkrati.
Et av forslagene i rapporten er at tilskuddsordningen for nyproduksjoner i DKS, som ikke ble videreført i årets statsbudsjett, gjenetableres. Dette er midler som Kulturtanken i 2022 fordelte mellom fylkeskommunene. Vi savner her refleksjoner over hvordan armlengdeprinsippet, så vel som mål om spredt kunst- og kulturfaglig beslutningsmyndighet og kunstnerisk mangfold, best sikres i forvaltningen av disse midlene.
Hvorfor skal slike produksjonsmidler kanaliseres til Kulturtanken og videre til fylkeskommunene i stedet for at de forvaltes direkte av eksisterende og velfungerende strukturer som allerede forvalter produksjonsmidler på en armlengdes avstand fra politiske myndigheter, slik som selvstendige kunstinstitusjoner, Scenekunstbruket og Kulturrådet?
Vi stiller oss også undrende til at det anbefales en videre styrking av Kulturtankens kunnskapsarbeid uten at det reflekteres over dobbeltrollen som tilskuddsforvalter og kunnskapsprodusent, eller behovet for uavhengig og flerstemmig kunnskap som kan supplere og korrigere Kulturtankens egne vurderinger.
Vi får på generelt grunnlag ikke tak i hvorfor det er nødvendig å styrke denne fagetaten, ikke minst i lys av en gjennomgående uro i det kvalitative datamaterialet for en tiltakende ubalanse mellom administrasjonsapparatet for ordningen og antall kunstmøter for elevene.
I Stortingets behandling av barne- og ungdomskulturmeldingen, som utgjør noe av bakgrunnen for utredningen, ble det vist til et behov for å utrede både Kulturtankens og Kulturdirektoratets rolle, kompetanse og funksjon. Videre ble det stilt spørsmål ved om det er hensiktsmessig med to direktorater som har til dels overlappende ansvarsområder, og der skillet hovedsakelig går mellom kultur rettet mot voksne eller mot barn.
Vurderinger av en slik alternativ organisering avfeies i oppsummeringen av utredningen med henvisning til at ingen av de aktørene som forskerne har snakket med ønsker at oppgaver som Kulturtanken i dag utfører flyttes til andre forvaltningsenheter eller nivåer.
Dette er ikke riktig, all den tid NTO og flere andre aktører i kunstfeltet har stilt spørsmål ved hvor formålstjenlig det er med en egen etat for barne- og ungdomskultur. I rapporten nevnes det også at aktører i kunstfeltet er kritiske til Kulturtanken og urolige for at krav til medvirkning og relevans kommer i konflikt med armlengdeprinsippet og svekker kunstens autonomi og det kunstneriske mangfoldet.
Vi vet at dette er synspunkter som deles av organisasjoner som samlet representerer tilnærmet hele musikk- og scenekunstbransjen. Likevel omtales disse stemmene fra kunstfeltet som «enkelte», og synspunktene settes til side uten at de diskuteres nærmere i rapporten.
Vi oppfordrer til å se med et kritisk blikk på hvilke premisser som er lagt til grunn i arbeidet med utredningen, hvilke spørsmål som er stilt og hvilke stemmer som er hørt og trukket frem.
