– Når vi har pulsen på at kunsten ikke blir et instrument for å bare fortelle én historie, ett perspektiv, én gitt opplevelse – da er det mer enn opplevelser. Det er samfunnsbygging, sa NTOs styreleder Bodil Kjelstrup i sin tale på foreningens årsmøteseminar 7. april. – Bo- og bli-lyst starter ofte i møte med mening, opplevelser og tilknytning. Der kulturen får rom, oppstår det offentlige samtalerom, fortsatte hun.
Styreleder Bodil Kjelstrup under årsmøtetalen hun holdt på NTOs årsmøteseminar på Det Norske Teatret.
Foto: Skjalg Bøhmer Vold
Les hele årsmøtetalen her:
Velkommen alle sammen.
Og en særlig velkommen til deg, kulturminister Lubna Jaffery.
Det gleder oss stort at du er her i dag.
Mitt navn er Bodil Kjelstrup.
Jeg er så heldig å få jobbe som direktør på Hålogaland Teater og sitter som styreleder i NTO.
Jeg står her i dag med et spørsmål:
Har vi blitt tydeligere i rollen vår?
For ett år siden, på årsmøtet til NTO, sa daværende styreleder Marta Færevaag Hjelle: «Neste år vil påtroppande styreleiar Bodil Kjelstrup halde tale til årsmøtet. Eg håpar at det då har blitt tydelegare kva rolle vi spelar i dei store spørsmåla vi alle strir med omdagen.»
Nå står vi her. Ett år har gått.
Vi har ikke snakket mindre om Trump. Og Erdogan. Og Orban. Og Xi.
Musk og Vance har også fått mer plass i mediestrømmene.
«Har vi blitt tydeligere i rollen vår?»
Og spørsmålet står seg fortsatt: Har vi i dette rommet blitt tydeligere i rollen vår?
I fjor var det hovedtemaet på konferansen vår.
Kommisjonsmedlem og tidligere direktør for Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, Cecilie Daae, ristet litt i oss alle:
Verdenssituasjonen er ikke lenger noe vi kan holde på avstand.
Vi må være forberedt – selv om vi ikke vet detaljene i hva som kommer.
«Verdenssituasjonen er ikke lenger noe vi kan holde på avstand.»
Og ordet beredskap har i løpet av dette året preget mediene, politiske taler, våre hverdagssamtaler – og ble også kåret til årets nyord med beredskapsvenn.
Når NOUen Nå er det alvor kom i juni i 2024, var ikke kunsten og kulturen nevnt. Ikke teater, ikke musikk, ikke visuell kunst.
«Nå er det alvor» slo det inn over oss alle – alvor fordi det som er kjernen i våre organisasjoner, ikke var sett.
Men vi var lettbedt – og tydelige responser fra kultursektoren ble raskt plukket opp.
«Vi ber om å bli hørt.»
Da Totalberedskapsmeldingen kom i januar sto det klart: Frie medier og et aktivt kulturliv er en del av beredskapen. Punktum!
Denne forsamlingen har lang erfaring med og daglige eksempler på betydningen av kunst i menneskers liv.
Vi ber derfor om å bli hørt i de framtidige vurderingene, utredningene og tiltakene innen beredskap, forebygging av ekstremisme og desinformasjon.
Våre møter med mennesker gjennom kunsten er et sterkt kunnskapsgrunnlag – som bidrar til å argumentere godt for hvorfor kunsten ikke kan bli en salderingspost i den krevende tiden vi står i.
I århundrer har musikk og scenekunst vært essensiell for å rede grunnen for identitet og fellesskap.
Sterke, forskjelligartede og uavhengige kunst- og kulturinstitusjoner i hele landet – som tar vare på kulturarven og tilgjengeliggjør nye perspektiver og opplevelser – det er et anker for demokratiet.
«Vi er rede.»
De store satsningene på Forsvaret løftes høyt – selv representanter for Forsvaret er tydelige i behovet for kunst: Oberstløytnant Regina Alexandrova sa det slik under årets Arctic Frontiers i Tromsø:
«Totalforsvaret vårt avhenger av motstandskraften i befolkningen. Vi vil ikke kunne håndtere krigstid uten en motstandsdyktig sivilbefolkning. Kultur og kunst er en del av dette, fordi de bygger fellesskap og styrker vår følelse av tilhørighet.»
Vi er rede – rede til å fortsette å bygge fellesskap – fortsette å utvikle og formidle historier gjennom musikk, teater og scenekunst.
For kunsten er ikke statisk – den utvikles alltid i relasjon med publikum og samfunnet rundt oss.
Vi i institusjonene tar tak i ansvaret – og starter samtalene om hvordan ivareta kunst og kultur også under kriser.
Våre institusjoner er beredt – vi har hyllevis av redskap i skapet.
Men størst av dem alle er friheten.
Friheten er kjernen i kunstens kraft. Friheten til å skape på kunstfaglig grunnlag – ikke på politisk bestilling.
Vi diskuterer hvordan vi kan ruste samfunnet for uro, kriser og usikkerhet.
Hvor mye vann vi trenger i boden, og hvilke batterier som holder lengst.
Store militære investeringer er blitt akseptert som nødvendige for Norge.
Og alle nordmenn er formanet om at dette vil koste oss som nasjon – vi må alle ta en del av den investeringen.
«Friheten er kjernen i kunstens kraft.»
Men nettopp i slike tider er det viktig å opprettholde grunnmuren – sikre at det som er bygget som et stabilt fundament, ikke forvitres når det stormer.
De fleste av oss er skremt over hvor raskt det har vist seg å kunne velte stødige institusjoner innen kunst, akademia og de frie mediene.
Sterke, forskjelligartede og uavhengige kunst- og kulturinstitusjoner over hele landet er en sentral del av infrastrukturen for demokrati – og som vi trenger både i fredstid og i krise.
Friheten til å kunne skape i kunstens navn forsterkes ved den nye kulturlova.
Prinsippet om armlengdes ansvar mellom politiske og kunstneriske eller kulturfaglige beslutninger er lovfestet. Det gir kraft til arbeidet og fagligheten i kunstinstitusjonene som fyller dette rommet.
Samtidig forankrer den nye kulturlova myndighetenes ansvar i infrastrukturkravet. Nettverket av institusjoner i denne salen og denne foreningen er grunnpilarer til at hele Norge får tilgang til den frie kunsten – kunst styrt av kunstfaglige perspektiver med varierte uttrykk og stemmer.
Den kunstneriske friheten er navet i at kunst kan spille en viktig rolle i et demokrati.
Vi vet dette. Vi ser det – hver dag.
Når mennesker samles.
Når publikum får oppleve musikk som gir dem språk for det de ikke visste at de følte.
Når nye erkjennelser, følelser, opplevelser skapes i rommet sammen med andre.
Når vi har pulsen på at kunsten ikke blir et instrument for å bare fortelle én historie, ett perspektiv, én gitt opplevelse – da er det mer enn opplevelser. Det er samfunnsbygging.
Det er slik vi bygger steder der folk har lyst å bo – og bli!
Kulturtilbud, levende scener med scenekunst og musikk er ikke bare bonus for livskvaliteten – det er avgjørende for bosetting, tilhørighet og rekruttering.
Bo- og bli-lyst starter ofte i møte med mening, opplevelser og tilknytning.
Der kulturen får rom, oppstår det offentlige samtalerom.
Vi står også i et historisk arbeid med forsoning.
Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport har avdekket alvorlig urett begått mot samer, kvener og skogfinner.
Det er ikke bare i fortid – det er nåtid.
Og det i vårt eget land – i vår egen historiefortelling og i vårt eget nabolag.
Her har kunsten en avgjørende rolle.
Ikke som dekor – men som bærer av språk, identitet og ufortalte historier.
Derfor har vi vært tydelige på at oppfølgingen av kommisjonens rapport må følges av en ambisiøs kulturpolitikk.
Men ansvaret stopper ikke der. Arbeidet for forsoning, reparasjon og likeverdig samhandling kan på ingen måte ensidig ligge til de samiske og nasjonale minoritetenes virksomheter og kunstnere.
Alle musikk- og scenekunstinstitusjonene har et ansvar for å vurdere hvordan de kan bidra i dette arbeidet. Forsonings- og reparasjonsarbeidet er vårt felles ansvar.
Vår vilje og evne til å romme forsonings- og reparasjonsarbeidet er en test på hvordan vi som bransje og samfunn møter en framtid som speiler en virkelighet som ikke er homogen, ensrettet eller formidles av et samstemt kor av stemmer.
Kjære kulturminister
Vi vet at du lytter.
Vi vet at du forstår.
Men nå trenger vi mer enn forståelse. Vi trenger handling.
Vi trenger:
«Anerkjennelse uten rammer og ressurser bygger ikke beredskap.»
Vi trenger en politikk som gir oss mulighet til å gjøre den jobben vi vet vi kan.
For anerkjennelse uten rammer og ressurser bygger ikke beredskap.
Etter ti år med underfinansiering står mange av institusjonene ustøtt.
Det betyr:
Det svekker samfunnets motstandskraft.
Tilbake til det opprinnelige spørsmålet: Så, har vi blitt tydeligere i vår rolle? Ja, det har vi.
Vi står her i dag og føler det, vet det og kjemper for det:
Kunst og kultur er ikke en luksus. Det er beredskap.
Å ruste opp kunstens vilkår – det er beredskap
Vi vet du vet – og med den felles erkjennelsen kan vi sammen bli bedre på å tørre å snakke komplekst og samtidig forståelig om fremtiden.
For i møte med fremtidens usikkerhet er det ikke bare veier og våpen som holder oss trygge:
Det er dette som er beredskap. Vi er beredt.
Hilsen din beredskapsvenn,
Norsk teater- og orkesterforening (NTO)
Bodil Kjelstrup, styreleder i NTO
