– Det er både arbeidskrevende og risikabelt å satse på nyskreven dramatikk. NTO er derfor glade for at regjeringen vil opprette en insentivordning som skal stimulere til at ny dramatikk blir fremført på landets scener i enda større grad enn i dag, skriver vi i vårt høringssvar til insentivordning for ny dramatikk. Samtidig understreker vi at ordningen må ledsages av en gjenoppbygging av institusjonsøkonomien.
Spynorsk. The Musical, Det Norske Teatret
Foto: Ole Herman Andersen/Det Norske Teatret
NTO har 4. november 2024 sendt høringssvar til regjeringens utkast til forskrift om insentivordning for ny dramatikk.
Vi skriver i svaret at vi er glade for at en forskriftsfestet insentivordning for ny dramatikk, sammen med en bevilgning til Norsk kulturfond, vil kunne redusere kostnadsgapet mellom oppsetninger av ny dramatikk og eksisterende dramatikk, og dermed utjevne en økonomisk forskjell som kan virke repertoarstyrende.
Samtidig understreker vi at målet om at ny dramatikk blir framført på norske scener i enda større grad enn i dag, først og fremst forutsetter en gjenoppbygging av rammetilskuddet som gjør det mulig for teatrene å investere i kunstnerisk utvikling og ta kunstnerisk risiko.
Vi er glade for at ordningen ikke er avgrenset til institusjoner som mottar tilskudd over statsbudsjettet og for at det presiseres at ordningen også er rettet mot institusjoner for opera og musikkteater mm.
Imidlertid mener vi det bør være unødvendig at Kulturdirektoratet skal vurdere om institusjonen som sådan er produserende. Scenekunstinstitusjonene har ulike arbeidsmåter og ulik vekting av egenproduksjon, samproduksjon og programmering. Det gir seg gjerne selv at det kun er i de tilfellene institusjonen produserer en oppsetning at det inngås kontrakt med en dramatiker som så kan utløse midler fra insentivordningen.
Vi er enige i at tilskudd kun skal gis til scenekunstinstitusjoner som har oppført ny dramatikk for et publikum og mener det er bra at dramatikk forstås som et samlebegrep for ulike typer tekster for scenefremførelse.
Videre kan vi forstå departements språkpolitiske begrunnelse for å avgrense ordningen til å gjelde dramatikk på de språkene som staten har ansvar for etter språklova. Likevel mener vi at en slik språklig avgrensning som departementet foreslår kan være både unødvendig og prinsipielt problematisk i et bredere mangfoldperspektiv fordi det kan føre til en uheldig ekskludering av viktige stemmer.
Vi registrerer at departementet ikke knytter ordningen til rammeavtalen mellom Spekter og Dramatikerforbundet, men legger til grunn at inngått kontrakt mellom institusjon og dramatiker er tilstrekkelig for å sikre en regelstyrt ordning. Vi er enige i at det vil være den beste løsningen, gitt at ordningen er avgrenset til de profesjonelle scenekunstinstitusjonene.
Vi forstår at departementet i denne omgangen, og innenfor en ytterst knapp økonomisk ramme i 2025, har valgt å begrense ordningen til kun å gjelde urpremierer, og at den er avgrenset fra nyoppsetninger. Vi oppfordrer likevel til at departementet etter hvert vurderer å utvide ordningen til å omfatte gjenopptakelser for slik å stimulere til at oppsetninger av ny dramatikk får et lengre liv og vises flere steder.
Etter vårt syn er det problematisk at det foreslås en unntaksbestemmelse som slår fast at det ikke gis tilskudd til dramatiseringer av allerede eksisterende materiale. Det er viktig at ordningen tar inn over seg de ulike måtene det jobbes med ny dramatikk på i dag, og at det ikke gjøres avgrensninger som fordrer skjønnsvurderinger eller som virker repertoarstyrende.
Vi har imidlertid forståelse for begrunnelsen om at inkludering av dramatiseringer vil gå utover tilskuddsnivået til den enkelte mottaker, all den tid ordningen er rammestyrt og den økonomiske rammen for 2025 er knapp. Dersom forslaget om denne avgrensingen opprettholdes, bør definisjonen etter vårt syn i så fall ligge hos institusjon og dramatiker i form av at teateret honorerer dramatikeren for et nytt verk.
En refusjon på inntil 40 pst. av dramatikerhonoraret vil etter vår vurdering være på et nivå som gjør at ordningen vil være tilstrekkelig kostnadsmessig utjevnende og dermed ha en reell virkning.
Vi kan ellers forstå at det legges opp til fast søknadsfrist én gang i året, fremfor løpende frist, siden ordningen er rammestyrt og utmålt støtte avkortes dersom samlet tildelingsbeløp overstiger disponibel ramme.
Vi oppfordrer på generelt grunnlag til at ordningen evalueres underveis, og at det åpnes opp for mulige justeringer basert på de erfaringene som høstes etter at ordningen har fått virke en tid.
