NTO advarer mot flere av KS' forslag til kommunekommisjonen om statlig styring på kulturfeltet. Vi mener forslagene kan undergrave dagens finansieringsmodell for musikk- og scenekunstinstitusjonene og svekke den nasjonale kulturinfrastrukturen.
Gengangere, Kilden Teater
Foto: Lars Gunnar Liestøl
NTO har 17. juni 2026 sendt et innspill til kommunekommisjonens andre delutredning. Innspillet er en kommentar til deler av KS' notat til kommunekommisjonen om statlig styring på kulturfeltet, som vi mener ikke kan stå uimotsagt.
I notatet fremmer Kommunesektorens organisasjon (KS) dyptgripende forslag som setter hele finansieringssystemet for musikk- og scenekunstinstitusjonene, og dermed den nasjonale infrastrukturen for musikken og scenekunsten, i spill.
KS’ hovedanliggende synes å være at mest mulig midler på kulturområdet bør overføres fra staten til kommunesektoren med færrest mulig krav. Det er bekymringsfullt, og ligger i tillegg på siden av kommisjonens mandat og bryter med forutsetningene for andre delutredning slik de er beskrevet i NOU 2026: 1, hvor det understrekes «at oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene ligger fast».
NTO minner om at dagens finansieringssystem er tuftet på et felles ansvar mellom staten og lokale/regionale myndigheter, og at dette systemet har bidratt til å bygge opp og sikre en nasjonal infrastruktur av forskjelligartede og selvstendige musikk- og scenekunstinstitusjoner over hele landet. Så lenge det ikke er en konkret lovpålagt oppgave for kommunesektoren å finansiere de stedlige musikk- og scenekunstinstitusjonene, er direkte investeringer i disse institusjonene statens primære virkemiddel for å sikre en landsdekkende infrastruktur.
NTO legger dermed til grunn at kommisjonen ikke foreslår endringer på kulturområdet uten at det er innhentet nødvendig kunnskap gjennom dialog med bransjen selv, og uten at det er gjennomført grundige konsekvensutredninger.
Som et alternativ til sitt primærstandpunkt, oppfordrer KS kommisjonen til å vurdere «om tilskudd i statsbudsjettet kan innlemmes i større potter» eller organiseres som «programfinansiering til bredere formål på kulturfeltet». Det skal gi bedre samordning av tjenester og være i tråd med regjeringens tillitsreform.
Begge deler er forvirrende gitt kommunekommisjonens mandat og foreløpige anbefalinger. Hvis programmidlene skal forvaltes av Kulturdirektoratet, kan vi vanskelig se hvordan en slik omlegging i seg selv påvirker den statlige styringen av kommunesektoren eller kan bidra til mer effektiv oppgaveløsning i kommuner og fylkeskommuner.
Hvis programmidlene i stedet skal forvaltes regionalt, betyr det flere øremerkede tilskudd til kommunesektoren. Det er i så fall i strid med kommisjonens allerede foreliggende forslag og signaler om å gå motsatt vei og snarere innlemme en rekke øremerkede midler i rammetilskuddet til kommunesektoren.
KS fremstiller dagens ordning med navngitte mottakere som en vilkårlig og ugjennomsiktig praksis. NTO understreker at de enkeltstående tilskuddene til musikk- og scenekunstinstitusjonene derimot beror på bred politisk enighet om viktigheten av å sikre en nasjonal institusjonell infrastruktur som bygger opp under lokale initiativ.
Vi minner om at også staten med sine folkevalgte organer er en demokratisk institusjon, og at det altså ikke alene er lokale myndigheter som representerer demokratiet i Norge.
KS er også kritisk til ordningen med faste fordelingsnøkler, hvor de offentlige driftstilskuddene deles med 70 pst. på staten og 30 pst. på regionen, med en forutsetning for statstilskuddet at regionen bevilger sin andel av det ordinære offentlige driftstilskuddet.
Fylkeskommunene/kommunene står fritt til både å styrke og redusere det årlige tilskuddet til institusjonene. Dersom de regionale partene ikke prioriterer å følge opp en økning i statstilskuddet eller reduserer tilskuddet, er konsekvensen at institusjonen og regionen går glipp av en forholdsvis større statlig investering, ikke at man risikerer at staten avvikler hele sitt tilskudd, slik KS fremstiller det.
Det er heller ikke riktig slik KS hevder at denne ordningen er «en lite demokratisk ordning, som ikke hensyntar kommunesektorens egne prioriteringer». Tvert imot er kravet om lokal medfinansiering med på å sikre at staten investerer nettopp i de regionene der det er lokal vilje til å sikre og prioritere stedlige institusjoner. Ordningen sikrer lokal forankring og fungerer som et sterkt insitament for regionene til å investere i de stedlige musikk- og scenekunstinstitusjonene.
NTO er imidlertid enig med KS i at det er viktig å styrke dialogen mellom stat og kommunesektor. Samtidig må kommunene og fylkeskommunene sikres økonomiske rammer som gjør dem i stand til å ivareta sin del av finansieringsansvaret for institusjonene.
KS synes også å være generelt kritisk til ordninger for kulturbygg, arenaer og utstyr som forvaltes statlig eller faglig. Når det gjelder ordningen for nasjonale kulturbygg, er det uklart for oss hvordan denne ordningen skaper «en noe vilkårlig politikk med liten grad av medbestemmelse i kommunesektoren».
Vi vil advare mot KS’ forslag om å avvikle de to faglig forvaltede ordningene Kulturrom og Kulturrådets ARENA-ordning for deretter å overføre midlene til den desentraliserte ordningen for kulturbygg. For den profesjonelle musikken og scenekunsten er Kulturrom og ARENA-ordningen viktige supplerende ordninger der midlene fordeles til prosjekter over hele landet av faglig kompetente utvalg.
Vi stiller oss også spørrende til den problematiseringen KS gjør av det de kaller for «ulike låste standarder knyttet til bygg» som de mener kan hindre lokal tilpasning, innovasjon og flerbruk. Vi vil derimot understreke verdien av de to standardene som finnes på musikkfeltet så vel som Riksteatrets tekniske anbefalinger for utforming av nye kulturhus og oppgradering av eksisterende spillesteder. Disse verktøyene beskriver tekniske forhold som er vesentlige for å sikre kvaliteten i produksjon og formidling av musikk og scenekunst.
Ellers viser vi til regjeringens varslede strategi for kulturarenaer, og forutsetter at spørsmålene over hører hjemme der innenfor en helhetlig og grundig gjennomgang av relevante ordninger, regelverk mm.
Vi stiller oss også spørrende til KS’ påstand om at statlige forutsetninger om lokal medfinansiering «utfordrer kommunesektorens mulighet for å gjøre reelle prioriteringer basert på lokale behov». KS hevder videre at slike initiativ gjerne er «basert på allianser med kulturfeltet» og «skaper inntrykk av at staten og enkelte kulturaktører allierer seg mot kommunene».
Tvert imot vil vi hevde at forventninger om lokal medfinansiering nettopp sikrer at statens investeringer er lokalt forankret, og i samsvar med lokale prioriteringer.
Det er også underlig at KS på generelt grunnlag hevder at dialogen mellom staten og kulturlivets aktører «gjør kulturpolitikken lobbybasert og lite gjennomsiktig», og at dette «kan undergrave handlingsrommet for kommunesektorens politiske prioriteringer». Vi vil derimot understreke at det i Norge er gode demokratiske tradisjoner for at kulturpolitikken utformes i gjensidig kunnskapsfremmende dialog mellom offentlige myndigheter og kulturlivet.
Dersom det KS etterlyser først og fremst er en styrket dialog mellom stat og kommuner/fylkeskommune, så er det lett å slutte seg til. Samtidig er det etter vårt syn opplagt at også kulturaktørene selv må være en part i denne dialogen, nettopp for å sikre at politiske satsinger og prioriteringer er basert på kunnskap om reelle behov.
