– Etter vårt syn ligger verdien i DKS for elevene i at de gjennom ordningen får ta del i opplevelser som er skapt utenfor skolens verden, av like autonome kunstnere, virksomheter og institusjoner som den kunsten vi voksne forholder oss til. Det skriver vi i Morgenbladet 16. juni i debatten om utredningen av DKS og Kulturtanken.
Havfruen, Trøndelag Teater
Foto: Ole Ekker
Morgenbladet 16.06.23:
I Morgenbladet 2. juni svarer Oxford Research og Høgskulen på Vestlandet på Norsk teater- og orkesterforenings (NTO) og Bernhard Ellefsens kritikk av deres rapport om Den kulturelle skolesekken (DKS) og Kulturtanken. De avviser kritikken som feilslått og hevder at vi tegner et bilde av kunst og skole som motpoler, der tiltak som kan styrke forankringen av DKS i skolen, automatisk kategoriseres som noe som svekker kunstens autonomi.
Det gir imidlertid et fortegnet bilde av vår kritikk. Vi er selvsagt enige i at ordningen bør forankres godt i skolen. Det vi er uenige om, er hvilke tiltak som best kan bidra til å sikre en slik forankring, og hvem som skal ha ansvaret uten at selve intensjonen ved ordningen og verdien av den går tapt. Og da er vi ved selve kjernen av vår kritikk, som handler om at rapporten rokker ved selve grunnprinsippet i ordningen og hva det er som gjør den så verdifull.
Slik også Ellefsen påpeker, er noe av det mest verdifulle med ordningen at den sørger for at alle barn og unge, på tvers av sosiale og økonomiske skillelinjer, får oppleve profesjonell kunst som mange av dem ellers ikke ville fått tilgang eller kjennskap til. Da kan ikke løsningen være å demokratisere bort opplevelsen av kunstuttrykk som, uavhengig av om de er tradisjonelle eller samtidsorienterte, i rapporten stemples som «utdaterte», og gi slipp på den kunstneriske og kulturfaglige kvaliteten i tilbudet til et ungt publikum.
Slik det er nedfelt i tidligere styringsdokumenter for DKS, skal kunstfeltet ha ansvaret for innholdet og den kunstneriske og kulturfaglige kvalitetssikringen, mens det er skolen som skal ha ansvaret for å legge til rette for kunstmøtene gjennom for- og etterarbeid.
Det betyr ikke at kunst og skole er motpoler; det betyr bare at de har ulike roller, ansvar og kompetanser som samlet kan bidra at elevene får møte profesjonell kunst i skolen på kunstens premisser, og at de får størst mulig utbytte av kunstmøtene.
En slik arbeidsdeling sikrer at de unge får møte kunst av høy kunstnerisk og kulturfaglig kvalitet, utformet av kunstnere som arbeider innenfor et mangfold av arbeids- og formidlingsmetoder, også med relasjonelle og deltagerbaserte kulturmøter.
For dét er nettopp vårt poeng, og her er det helt riktig noen prinsipielle skillelinjer mellom Oxford Research/Høgskulen på Vestlandet og NTO: Etter vårt syn ligger verdien i DKS for elevene i at de gjennom ordningen får ta del i opplevelser som er skapt utenfor skolens verden, på helt andre premisser, av like autonome kunstnere, virksomheter og institusjoner som den kunsten vi voksne forholder oss til.
Mange av disse arbeider med medvirkning i forskjellige former, andre ikke – men de har gjerne ulike kunstsyn og ulike kunstneriske og kulturfaglige kvalitetsforståelser, heldigvis. Det er når den ene måten å arbeide på, eller det ene kunstsynet, blir det eneste rette i form av krav, vi mener det må ropes et varsku.
I det hele tatt er det merkelig at forskerne i en kartlegging av DKS skal mene noen om selve kunstsynet i ordningen, og basere sine anbefalinger til politikerne – som heller ikke skal mene noe om kunstens innhold og form – på sitt eget syn.
Utrederne slår enkelt fast at prinsippet om en armlengdes avstand mellom politikk og kunst står grunnstøtt i DKS. Hvordan forklarer de da at skolens eget ideal om medvirkning omsettes til krav, både når det gjelder form og innhold i den kunsten som de unge møter i skolen?
Et mer nærliggende og nødvendig grep for å skape bedre forankring i skolen er derimot å heve den kunst- og kulturfaglige kompetansen på mottagersiden, altså hos skolen, gjennom en styrkning av de estetiske og humanistiske fagenes plass og kvalitet i hele utdanningsløpet.
Dette er gjerne et mer krevende svar for Kunnskapsdepartementet all den tid det samme analysebyråets kartlegging av kunst- og kulturopplæring i skolen viser at lite har endret seg siden professor Anne Bamfords gjennomgang for ti år siden. Estetiske fag og læreprosesser i skole og utdanning er i praksis like marginaliserte som den gangen, og fortsatt preget av mangelfull lærerkompetanse. Og er det noe vi gjerne kan enes om, så er det vel at lærernes kompetanse er den viktigste forutsetningen for kvaliteten i opplæringen.
Morten Gjelten, Norsk teater- og orkesterforening (NTO)
