Scenekunstinstitusjonenes omstillingsevne under koronapandemien for å opprettholde kvaliteten i produksjonen og finne nye veier for å møte publikum er uomtvistelig. Samtidig vet vi at scenekunsten er særlig hardt rammet av publikumsbegrensninger, reise- og karantenebestemmelser og generelt krevende produksjonsvilkår. En offensiv gjenåpningsplan er derfor avgjørende for kunstnerisk planlegging, ansvarlig økonomistyring og god ressursutnyttelse. Det skriver vi i vårt skriftlige innspill til Kulturdepartementet vedrørende konsekvenser av Covid-19 for kommende scenekunststrategien.
Barberen i Sevilla, Den Norske Opera & Ballett
Foto: Erik Berg
Kulturdepartementet inviterte til innspillsmøte 2. mars 2021 om utfordringer knyttet til COVID-19 som bør omtales i den kommende scenekunststrategien. NTO har 12. mars sendt sitt innspill i etterkant av møtet. Innspillet er en skriftlig versjon av det innlegget NTO holdt på møtet.
NTO understreker innledningsvis at foreningen er kritisk til at det skal legges frem en scenekunststrategi fremfor en stortingsmelding, som til forskjell fra en strategi ville være basert på grundige utredninger og med et lengre tidsperspektiv, større betydning og åpnere prosesser med høringsmøter og offentlig diskusjon.
I tillegg mener vi det er problematisk at strategien avgrenses til danse- og teaterfeltet. En scenekunststrategi- eller melding må selvsagt også omfatte operakunsten, slik vi også pekte på i april 2019 i vårt helhetlige innspill til strategien.
Til grunn for en scenekunststrategi må det ligge en anerkjennelse av scenekunstinstitusjonenes rolle og betydning som frie og forskjelligartede kunstinstitusjoner. Dette er ikke politiske virkemidler som kan løse utfordringer i scenekunsten, men autonome aktører med egne, ulike kunstneriske viljer på lik linje med andre produsenter og formidlere.
Utfordringer i scenekunsten må derimot løses gjennom en styrking av Norsk kulturfond og en sterkere programmeringsøkonomi, jf. NTOs innspill til scenekunststrategien. Samtidig minner vi om at det bransjen trenger minst av alt i en krisesituasjon er strukturelle endringer som skjer uten dialog med berørte aktører og uten konsekvensutredninger og åpne høringsprosesser.
Scenekunsten – som levende, kollektiv og internasjonal kunstform – er særlig hardt rammet av publikumsbegrensninger, reise- og karantenebestemmelser og generelt krevende produksjonsvilkår.
Økonomisk kompensasjon er nødvendig, men kan ikke på noen måte hele den kunstneriske knekken som bransjen blir påført av inngripende smittevernrestriksjoner.
Scenekunstinstitusjonenes omstillingsevne og motivasjon for å opprettholde kvaliteten i produksjonen og finne nye veier for å møte publikum er uomtvistelig. Når det spørres etter hva krisen eventuelt måtte ha tilført av ytterligere omstillings- og innovasjonsevne, må det understrekes at dette oppsummeres bedre i etterkant.
Nå er imidlertid situasjonen den at vilkårene for kunstnerisk utvikling er fratatt disse virksomhetene. Det er definitivt ikke fravær av publikumsmøter og korte og usikre planleggingshorisonter som bidrar til kunstnerisk risiko, nyskaping og kvalitet.
Frilanserne rammes ekstra hardt. I et normalår går over halvparten av scenekunstinstitusjonenes midler til lønn, honorar og vederlag til midlertidig ansatte/frilansere. En trygg gjenåpning av scenekunstinstitusjonene er dermed avgjørende for å stimulere til sysselsetting i en gjenåpningsfase – og vedlikeholde nødvendig kompetanse, ekspertise og kunstnerisk kvalitet – og for at kunstnerne skal ha arbeidsplasser å komme tilbake til når krisen er over.
Vi ber derfor om en offensiv gjenåpningsplan hvor urimelige restriksjoner må revurderes og erstattes av mer differensierte og treffsikre tiltak. Aktørene må sikres større forutsigbarhet og lokale smittevernmyndigheter må få mer tillit og ansvar.
En slik plan kan ikke avgrenses til de langsiktige konsekvensene slik det ligger i oppdraget til Kulturrådet / Norsk filminstitutt. Vi trenger et hurtigarbeidende utvalg som fortløpende løser dagsaktuelle problemer.
Langtidsplanleggende musikk- og scenekunstinstitusjoner må ha en garanti for at de kompenseres for inntektstap og merutgifter som følge av varierende nasjonale og lokale smittevernrestriksjoner. Dette er helt nødvendig for kunstnerisk planlegging, ansvarlig økonomistyring og god ressursutnyttelse.
For å sikre treffsikre økonomiske tiltak må det gjøres individuelle vurderinger i tett dialog mellom myndighetene og hver enkelt institusjon. Kompensasjonen må komme i rammetilskuddet uten politiske føringer.
De langsiktige konsekvensene av det store og langvarige bruddet i fysisk publikumskontakt er uoverskuelige. For å sikre virksomhetene mot fremtidig kriser må det utarbeides en kunnskapsbasert beredskapsplan.
Likeså må det gjøres en evaluering av dialogen mellom bransjen og myndighetene i utformingen og kommunikasjonen av både smitteverntiltak og kompenserende tiltak gjennom hele krisen. Herunder må det gjøres en konsekvensevaluering av de signalene som ble gitt institusjonene i begynnelsen av krisen om at det ikke ville følge kompenserende tiltak med smittevernrestriksjonene og som ble førende for scenekunstinstitusjonenes beslutninger.
