– Organisering er ikke bare en teknisk ting. I kulturpolitikken er organisering måten vi operasjonaliserer armlengdesprinsippet på. Organisering er måten vi sikrer demokrati på, sa professor Sigrid Røyseng på NTOs årsmøteseminar 2022. Hun pekte også på at åpenhet og gjennomsiktighet er viktig for å opprettholde tilliten til forvaltningen. – Vi skal ha tilstrekkelig kunnskap om og innsikt i hvor og hvordan ulike oppgaver i offentlig forvaltning løses, presiserte hun.
Sigrid Røyseng på NTOs årsmøteseminar 2022
Foto: Skjalg Bøhmer Vold
Sigrid Røyseng, professor i kultursosiologi ved Norges musikkhøgskole og professor II i kulturledelse ved Handelshøyskolen BI, innledet til samtale på NTOs årsmøteseminar 2022 under overskriften Byråkratisk selvforståelse i møte med den kunstneriske friheten. Vi har fått lov til å publisere innledningen:
For redelighetens skyld har jeg lyst til å starte med å fortelle litt om hvorfor og hvordan jeg har viklet meg inn i debatten om kunstens frihet og organiseringen av kulturpolitikken, og særlig av Kulturrådet. Jeg har forsket på norsk kulturpolitikk i godt over 20 år. I tillegg så har jeg vært så heldig at jeg ikke bare har sittet på forskerkontoret mitt og skrevet akademiske tekster. Jeg har også fått muligheten til å bruke den akademiske kompetansen i ulike roller i norsk kulturliv. Alt fra å sitte i utvalg i Kulturrådet, være ansatt i Kulturrådet, være med på å gjennomgå Kulturrådet på oppdrag av Kulturdepartementet og de siste fire årene være medlem i Utvalget for Statens kunstnerstipend.
Dette betyr at jeg ikke bare har hatt en faglig interesse for spørsmålene vi skal diskutere, men også vært personlig involvert i dem. Jeg er altså ingen nøytral professor, om sånne i det hele tatt skulle finnes.
Så har jeg lyst til å starte med å si at jeg synes det tross alt er veldig meningsfullt å ha en debatt om kunstens frihet og organiseringen av kulturforvaltningen i lys av den pågående krigen og temaet i den forrige bolken.
Det er viktig å minne oss selv på det privilegiet det er å leve i et demokrati hvor vi fritt kan problematisere og kritisere. Og jeg synes vi også skal bruke det privilegiet. Selv om det vi zoomer inn på her, noen ganger kan føles litt som om vi velter oss i detaljer, mener jeg at det i bunn og grunn handler om noe stort; det handler om demokrati.
Kunst, kultur og kunnskap spiller en avgjørende rolle i demokratiske samfunn. Det er snakk om ytringer som dokumenterer, tematiserer og problematiserer ulike sider ved samfunnet. Jeg er opptatt av at organiseringen av kulturpolitikken betyr noe i et sånt bilde. Organiseringen må legge til rette for kunstens uavhengighet og for frie kunstneriske ytringer. Demokrati skapes ikke gjennom festtaler og verbale forsikringer. Det sikres gjennom organisering. Det er dette armlengdesprinsippet handler om.
Armlengdesprinsippet er et veletablert prinsipp i norsk og vestlig kulturpolitikk som skal sikre at kunsten ikke styres av politiske interesser. Prinsippet er uatskillelig fra idealet om kunstnerisk frihet. Armlengdesprinsippet er et maktfordelingsprinsipp som skal sørge for at ulike aktører har ulike roller i demokratiet, sånn vi kjenner det fra maktfordelingen mellom lovgivende, utøvende og dømmende myndighet i demokratiske stater.
På samme måte legger armlengdesprinsippet til rette for at ulike aktører spiller ulike roller i kulturpolitikken. I mer konkret forstand handler armlengdesprinsippet om å etablere strukturer som sikrer at politiske interesser ikke på utilbørlig vis styrer kunstneriske valg.
Videre kan det være greit å skille mellom en smal og en bred forståelse av armlengdesprinsippet. Den smale – og originale – forståelsen av prinsippet handler om at statlige myndigheter delegerer myndigheten til å fordele kunst- og kunstnerstøtte til et kunstfaglig kompetent kulturråd. Det startet med Arts Council i England i 1946, og så har flere kulturråd i flere land kommet til. I norsk sammenheng har derfor Kulturrådet vært det fremste eksemplet på en konkret håndheving av armlengdesprinsippet.
En bred forståelse av armlengdesprinsippet knytter seg til den kulturpolitiske organiseringen også i andre sammenhenger hvor man vil sikre at kunstneriske beslutninger ikke underlegges politisk styring.
Før jeg går videre har jeg lyst til å si at i et komparativt lys er det verdt å minne om at Norge kan sees på som en spydspiss i håndhevingen av armlengdesprinsippet. Norsk kulturråd har vært mer av et armlengdesorgan enn det svenske Kulturrådet og det engelske. Det vi diskuterer i dag er ulike utviklingstrekk som ser ut til å svekke dette bildet. Armlengdesprinsippet er ikke en absolutt størrelse. Avstanden mellom politikken og kunsten kan variere, sånn som den britiske kulturteoretikeren, Raymond Williams, som tidlig satt i det engelske kulturrådet, bemerka; han omtalte det som et håndledds avstand.
Sånn jeg ser det, er det den brede forståelsen av armlengdesprinsippet som er relevant for diskusjonen av den statlige forvaltningen av institusjonene dere i NTO representerer. Det er altså innenfor en sånn forståelse at jeg forstår deres behov for å diskutere hva det betyr at forvaltningen av institusjonene flyttes fra Kulturdepartementet og over til Kulturrådet.
Dette kan sees på flere måter: For det første kan man tenke at dette er i tråd med statlig forvaltning ellers hvor andre fagdepartementer for lengst har overført mye av tilskuddsforvaltningen til sine direktorater.
For det andre kunne man tenke at det betyr at armlengdesprinsippet i større grad vil bli ivaretatt ved at avstanden til politikken blir lengre. Men ettersom Kulturrådet nå på alle måter er erklært som et direktorat, og ikke som en statlig forvaltning som har armlengdesoppdraget som sin primære oppgave, er dette blitt langt mer komplisert.
Et direktorats oppgave er å iverksette vedtatt politikk. Det er langt på vei den stikk motsatte rollen av et armlengdes organ. Da snakker vi heller om at Kulturrådet har blitt departementets forlengede arm.
Jeg vet at flere av oss som har stilt spørsmål ved ulike endringer i kulturforvaltningen i det siste har blitt møtt med svar om at det til syvende og sist ikke betyr noe hvor ulike oppgaver befinner seg i den statlige kulturforvaltningen. Vi skal ikke merke noen forskjell.
Da jeg inntil nyttår satt i Utvalget for Statens kunstnerstipend, fikk vi forsikringer om at vi skulle få samme service uavhengig av hvor behandlingen av våre saker befant seg på det nye organisasjonskartet til Kulturrådet. Og det må jeg si, vi fikk topp service fra Kulturrådets kontor i Trondheim.
Men det handler altså ikke om den servicen. Problemet var at det var umulig å lese ut av organisasjonskartet hvor vi hørte hjemme. Og dette problemet handler veldig lite om orienteringsmuligheten til de som til enhver tid sitter i sånne utvalg. Det er et langt større problem når vi knytter det til et annet prinsipp som er grunnleggende viktig i et demokrati – transparens.
Åpenhet og gjennomsiktighet er viktig for å opprettholde tilliten til forvaltningen. Vi skal ha tilstrekkelig kunnskap om og innsikt i hvor og hvordan ulike oppgaver i offentlig forvaltning løses.
I tillegg har jeg lyst til å si at jeg undrer meg over ideen om at organisering skulle være noe nøytralt. Om vi trekker litt veksler på organisasjonsfaget, er det ganske opplagt at det ikke så lett kan forstås sånn. Organisering handler ikke bare om å finne de mest effektive måtene å løse oppgaver på. Organisering handler også om noe mer.
For det første er organisering gjerne del av bølger eller moter. Grunnen til at man for eksempel har tatt i bruk Lean i mange organisasjoner, er ikke bare at det fremmer effektivitet. Det er også fordi det er en mote. Det er tidsånden, så å si. Det er noe som framstår som passende og legitim atferd på et bestemt tidspunkt.
For det andre kommer organisasjonsformer med normer, verdier og interesser. Organisasjonsformer og organisasjonskart gjenspeiler maktfordeling, hierarki og forståelsen av hvordan ulike roller og oppgaver står i forhold til hverandre. Og det er det som er hovedpoenget mitt her. Organisering er ikke bare en teknisk ting. I kulturpolitikken er organisering måten vi operasjonaliserer armlengdesprinsippet på. Organisering er måten vi sikrer demokrati.
Jeg kunne fortsatt, men stopper her og håper at vi kan komme inn på flere ting i debatten som kommer.
Sigrid Røyseng
