Kulturforvaltning

Vi – de urolige

Når bransjen på sine høflige, kunnskapsrike innlegg og godt begrunnede spørsmål får innholdsløse og unnvikende svar, blir det dessverre nødvendig å spisse budskapet betydelig i håp om å få en reell diskusjon, skriver vår direktør Morten Gjelten i en kommentar på Scenekunst.no til statssekretær Gunhilde Berge Stang og Kulturrådsdirektør Kristin Danielsens ulike innlegg vedrørende endringene i tilskuddsforvaltningen.

Morten Gjelten
Foto: Brian Olguin

Scenekunst.no 21.02.2021:

Statssekretær Gunhild Berge Stang (V) forsøker i et innlegg på Scenekunst.no å avdramatisere (les: bagatellisere) de pågående endringene i rollefordelingen mellom Kulturdepartementet og Kulturrådet. Hun lykkes ikke.

For det første vil ingen forsøksvis beroligende kommentarer noen gang kunne forklare oss hvorfor det haster med å gjennomføre uskyldige endringer midt under en pandemi når bransjen ber om reformpause.

For det andre, fordi innlegget aldri går inn i noe som oppleves som en interessert, nysgjerrig kunnskapssøkende dialog med noen av de stemmene som hun griper pennen for å svare.

Det har liten hensikt å gå gjennom innlegget punkt for punkt, fordi det stort sett kan summeres opp i at vi – de urolige – tar feil, at det er ingenting å engste seg for, at endringene de gjennomfører er innenfor deres handlingsrom og -rett, at endringene er gode og at de vil være til fordel for oss som nå – på feilaktig grunnlag – er urolige.

Kulturrådets direktør Kristin Danielsen har i flere innlegg på samme nettsted den siste tiden fulgt samme oppskrift. Glad for engasjementet, men forsikrer at det er ingenting å være urolig for, og at alt er til det bedre.

Når bransjen på sine høflige, kunnskapsrike innlegg og godt begrunnede spørsmål får innholdsløse unnvikende svar blir det dessverre nødvendig å spisse budskapet betydelig i håp om å få en reell diskusjon. Så her kommer det.

Underkommuniserer

Det er opplagt at denne utviklingen fører til sterkere politisk styring. Tendensene (blant annet som effekt av ABE-reformen) til omfordeling fra rammetilskudd til politisk prioriterte tiltak og den rollen Kulturrådet nå skal ha som kontroll- og vurderingsinstans sammen med en strategisk utviklerrolle, forsterker hverandre og innsnevrer institusjonenes kunstneriske handlingsrom – nettopp slik NTO har beskrevet i vårt notat til Stortingets familie og kulturkomité siste uke (Urovekkende endringer), i kronikker og en rekke politiske dokumenter, første gang i høringsuttalelse til statsbudsjett for 2020.

Like opplagt er det at Kulturdepartementet bevisst underkommuniserer hva endringene innebærer.

Hvordan kan arbeidet Kulturrådet skal gjøre med å levere «ei kvalitetssikra sammenstilling og vurdering» av søknader og statistikk – slik statssekretæren beskriver i sitt innlegg og slik institusjonene fikk presentert i nylige informasjonsmøter – senere bli til kun en «teknisk gjennomgang»? Og er statssekretæren, i fraværet av departementets generelle skriftlighet i saken, uinformert om at departementet selv viser til museumsforvaltningen hvor Kulturrådet har en «strategisk utviklerrolle»? Alternativt underkommuniserer og tilslører også hun den rollen Kulturrådet er tiltenkt. Ingen av alternative er lystelige.

Kulturrådets rolle og oppgaver vedrører offentligheten

Vi anbefaler alle å lese Alfred Fidjestøls historieverk om den viktige rollen Kulturrådet har hatt som armlengdeorgan, slik at man forstår hva Sigrid Røyseng og Ánde Somby mener når de skriver at demokratiske prinsipper står på spill. Da ville man også forstå hvor galt og historieløst det er å påstå at det er opp til departementet alene å beslutte hvilken rolle og hvilke oppgaver Kulturrådet skal ha. Som om det ikke er noe verken kulturlivet, Stortinget eller offentligheten har noe med.

Ja, det er uro på kulturfeltet. Både blant institusjonene og i kunstnerkretser.

Og en viss uro må det vel etter hvert vekke både hos Kulturrådets direktør og i Kulturdepartementets embetsverk og politiske ledelse at et helt kunstliv er urolige for at utviklingen vi ser kan vise seg å være en trussel mot den kunstneriske friheten rådet opprinnelig ble opprettet for å ivareta.

Forholdet mellom armlengdeprinsippet, kunstnerisk autonomi og politikk er krevende temaer med innebygde dilemmaer. Engasjementet vi nå ser kommer fra en bransje som ønsker seg et sterkt og kompetent Kulturdepartement og et sterkt kulturfond med kompetanse og integritet. En bransje som er klare til å delta i fruktbare diskusjoner om hvordan eventuelle øvrige direktoratsoppgaver skal løses. Kulturdepartementet burde la seg inspirerer av de mange ulike stemmene som i disse dager viser sitt seriøse engasjement til å stanse prosessen, og invitere til en grundig og åpen og demokratisk gjennomgang av disse viktige forvaltningsspørsmålene.

Hittil har svarene vært at vi tar feil – at disse spørsmålene ikke er viktige nok til at vi trenger å bekymre oss, ikke er viktige nok til at de trenger utredes med påfølgende offentlighet og høringsprosesser. Det er simpelthen ikke godt nok.

Morten Gjelten, direktør Norsk teater- og orkesterforening (NTO)