Ordskiftet om scenekunsten – språk og argumentasjon

Innledning til samtale på Norsk teaterlederforums vårseminar 2023:

Paal-Helge Haugen regnes som en av våre aller fremste poeter. Han skriver også dramatikk, libretto, prosa, gjendikter og oversetter. Han vokste opp i Valle i Setesdal, og debuterte i 1968 med romanen Anne kun i en alder av 23 år. Den ble raskt obligatorisk pensum i videregående skole, den ble oversatt til en rekke språk og regnes i dag som en moderne klassiker, som vi iscenesatte i Kilden i fjor.

Den teksten dere hørte Henrik Rafaelsen lese springer ut fra en samtale jeg hadde med Paal-Helge etter at jeg hadde lagt frem et forslag til tema for NTLFs arbeidsutvalg til dette vårseminaret, der jeg bl.a. trakk inn Jon Refsdal Moes tekst «Intellektuell infrastruktur» fra 2021.

Utgangspunktet var at det i den siste tiden har blusset opp en debatt i her Kristiansand, som synes å komme med jevne mellomrom, der det hovedsakelig går i: Hvordan forsvare at Kilden får 40 mill. kr. av kommunen når barn sulter og gamle fryser? Hvordan kan man forsvare at fiffen koser seg med symfonisk musikk og sære teaterstykker, mens flere og flere barn ikke lenger har råd til å sparke fotball?

Kjernen i teatrets mandat

Svar kommer ofte i retning av en pragmatisk inngang – at kunst og kultur er bra for kommuneøkonomi eller man viser til rapporter som konkluderer med at kunst og kultur er bra for helsen eller innbyggertilflytning. Prosjektene som trekkes frem er ofte «politisk korrekte» og uangripelige prosjekter som f.eks. babysang, Fargespill, Demenskor osv., men sjeldent prosjekter som går inn i kjernen av teatrets mandat, nemlig å skape teater på høyt kunstnerisk nivå.

Dette er selvfølgelig veldig lurt, da bruker man samme argumentasjonsrekke som kritikerne bruker. Hvordan kan man si at god kommuneøkonomi ikke er bra? Eller at babyene eller de demente ikke skal få synge? Eller at det ikke er bra at barn og unge fra ulik flerkulturell bakgrunn får stå på scenen og synge sanger fra foreldrenes hjemland?

En annen side av den offentlige samtalen rundt kunst foregår ofte i en uoversiktlig jungel på Facebook, noe som vi har fått smertelig erfare med Sørlandsnyhetene her nede, der det er umulig å bygge opp en lengre argumentasjonsrekke, og som oftest ender i usaklige kommentarer og regelrett drittslenging.

I avisredaksjonene virker det også som at samtalen er blitt mindre nyanserte og mer spissformulert, det er en svart-hvitt tenkning, og man hopper over viktige poeng som ville nyansert og forklart et utgangspunkt eller premiss.

Samtale på kunstens egne premisser

Tanken på å få i gang en litt mer pretensiøs og ambisiøs samtale med lengre tankerekker med utgangspunkt i kunstens egne premisser virker selvhøytidelig, arrogant og fjernt. At kunsten er noe eksistensialistisk, at det er del av det å være et menneske, del av et demokratisk samfunn. At vi, altså ledere for kunstinstitusjoner, og kunstnerne selv tenker og snakker høyt, der vi tar utgangspunkt i selve kjernen av det vi holder på med og det vi kan.

Et eks. fra da Carl Morten Amundsen var teatersjef i Molde, og det var folkemøte om nytt teaterhus. Følgende argumenter kom selvfølgelig opp: Hvordan forsvare nytt teaterbygg til så og så mange millioner, når man kunne få så og så mange plasser i eldreomsorgen for de samme pengene. Carl Morten tok ordet og begynte med et sitat av Brecht på tysk. Og ut ifra dette bygget han en argumentasjonsrekke som var så overbevisende, at det ikke var noen i det rommet som på slutten var imot at et teaterhus ble bygget. Han gikk rett inn i kjernen av teater, og tok utgangspunkt i det, han brukte det som var hans fag og overbeviste med det. Det var imponerende, og det var tilgjengelig for alle tilhørerne.

Så mitt forslag til arbeidsutvalget var om vi i NTLF kunne samlet oss og sammen tenkt litt høyt rundt disse problemstillingene, kanskje etter hvert funnet frem til tydelige argumenter, tankerekker, skapt en bedre samtale og diskusjon rundt teatrets eksistens. At vi som fagfolk kan trekke inn ulike historiske perspektiv, men også filosofisk og estetisk. Hjelpe og sparre med hverandre på hvordan vi kan legge opp en skikkelig samtale rundt dette. Slik at vi er i stand til å møte den kritikken som stadig vekk kommer, uten at vi går i forsvar, men heller ønsker den velkommen, og evner å formidle viktigheten av kunst i samfunnet ut ifra kunstens egne premisser, at det bygger opp under et pluralistisk samfunn, og at kunst til syvende og sist er del av et menneskets liv, noe som det alltid har vært siden tidenes morgen.

Jeg mener selvfølgelig ikke at vi rekker dette i dag, men kanskje det kan sette i gang tanker og en samtale.

Dette forslaget springer ut av min egen usikkerhet og ønske om å kunne ta utgangspunkt i nettopp det vi kan, nemlig faget vårt, og ta i bruk de lengre, større tankene, og formidle dem på en tilgjengelig måte i en offentlig samtale om teater i dagens Norge. Og det var derfor jeg inviterte Paal-Helge, fordi han er motsatsen selv til den utviklingen vi ser i den offentlige samtalen i dag. Han sa til meg: «Jeg holder ikke innlegg på 6-7 min. Jeg får ikke sagt noe. Jeg trenger 30 min.» Så fikk han heller ikke holdt sine 30 min. siden han ble syk. Derimot er vi så heldige å ha fått skuespiller ved Kilden teater Henrik Rafaelsen til lese Paal-Helges tekst.

Valborg Frøysnes
Teatersjef, Kilden teater