– Hvem skal snakke komplekst og samtidig forståelig om fremtiden om ikke vi gjør det, spurte Runar Hodne, leder i arbeidsutvalget for Norsk teaterlederforum, da han ønsket lederne ved NTOs medlemsinstitusjoner velkommen til vårseminar tidligere i måneden. På agendaen sto to dager med arbeidsverksted om hvordan musikk- og scenekunstinstitusjonene kan møte ulike fremtidsscenarier.
Runar Hodne
Foto: Lars Opstad / Oslo Nye Teater
Arbeidsutvalgene i NTOs to ledernettverk Norsk teaterlederforum (NTLF) og NTO – musikk inviterte 12.–13. mars 2025 sine kolleger til et felles vårseminar bestående av et to dagers arbeidsverksted. Målet med seminaret var å gi institusjonslederne et metodisk metaverktøy som kan bidra til å utvikle en skjerpet argumentasjon for kunstens verdi i et krevende offentlig ordskifte.
Runar Hodne, teatersjef ved Oslo Nye Teater og leder av NTLFs arbeidsutvalg, var initiativtaker til verkstedet. Les hans innledning til seminaret her:
Velkommen til vårseminaret hvor to dager er viet fremtiden.
Min kompetanse er kunstfag. Jeg er opptatt av fortolkning og kulturhistorie. Av kunst.
På Oslo Nye Teater halverer vi tilbudet vårt i 2025 etter dramatiske kutt i tilskuddet. For meg som teatersjef er bildet av fremtiden i stor endring.
Jeg har ingen spesialkompetanse innen fremtidsforskning, men modernismen har skapt et bilde av fremtiden som en kontinuerlig forbedring av nåtiden, og med tiltro til at vitenskap, humaniora og generell allmenndannelse skulle fremskrive en suksessivt forbedret framtid.
Sånn er det ikke lenger. Fremtiden er uforutsigbar, det knaker i samfunnsveven. Vi lever i det den spanske filosofen Marina Garcés kaller Opplyst analfabetisme – i massiv overflod av kunnskap, men uten evne til å benytte oss av eller forstå betydningen av den. For Garcés befinner humanvitenskapene seg i en overgangsfase, og det er strid rundt betydningen av det menneskelige.
På samme måte angripes samfunnsbyggende institusjoner av populister i en kulturkamp som også har rammet Norge. Den oppvoksende generasjon har med dette fått betydelig mistro til fremtiden. Det gir institusjoner som våre et dobbelt problem. Det ene er oss i møte med oss selv, og det andre er oss i møte med verden.
For kulturbransjen fører denne usikkerhet til intern motstand, mindre fleksibilitet, rigide forbund og krevende forhandlinger i en tid våre virksomheter trenger det motsatte.
Vi behøver et språk og en samtale om den felles fremtid vi deler. Som kulturinstitusjoner bærer vi et stort ansvar overfor publikum. Hvem skal snakke komplekst og samtidig forståelig om fremtiden om ikke vi gjør det?
Vi må speile ulike forestillinger om hva fremtiden kan være. Forestillinger som utgjør grunnstoffet i den samfunnsveven vi er en viktig bidragsyter til. Det vi skal gjøre her disse dagene er derfor helt nødvendig.
Copenhagen Institute for Future Studies (CIFS), har siden 1969 drevet med fremtidsforskning på globalt nivå. De har utviklet metoder innen feltet gjennom ulike historiske epoker. Jeg inviterte instituttet til samarbeid da jeg som professor ved Den Danske Scenekunstskole, utviklet forskningsprogrammet Imagining the future. Dette er et fruktbart samarbeid om hvilke historier om fremtiden som skapes og på hvilken måte de fortelles.
I dette rommet forholder vi oss grovt sett til tre kategorier: Virksomhet, bransje, sektor. Vi står på ulike steder i forhold til disse kategoriene og har ulikt forhold til dem, men de blør i hverandre. Når hovedutfordringen for virksomhetene ligger i neste kvartal, kan det virke abstrakt å snakke om 2035. Men disse to dagene er like fullt strukturert slik at vi skal begynne i de store overordnede perspektiver, og gradvis bevege oss mot et nærere perspektiv som kretser om individuell virkelighet i egen virksomhet.
Det kan virke som om metodene er spisset mot endring, og i mindre grad mot hva man ønsker å sikre og ivareta. Men jeg er overbevist om at man er bedre rustet til å ivareta historiske strukturer og egen kunstnerisk kjernevirksomhet om man er rustet for endringer. I disse to dagene jobber vi i fellesskap på tvers av virksomhetene – i en tro på at metode og resultater i etterkant kan være nyttige i de enkelte virksomhetenes videre arbeid.
Marina Garcés tror på kunstens og humanioras evne til å formulere en ny opplysningstid. «Vi har mistet fremtiden, men vi kan ikke fortsette å miste tiden. Jeg forestiller meg den nye radikale opplysningstiden som et arbeid utført av veversker som på én og samme tid både er ukuelige, mistroiske og tillitsfulle.»
Disse veverskene er oss.
Runar Hodne
leder av arbeidsutvalget i Norsk teaterlederforum og teatersjef ved Oslo Nye Teater
