Kunstneriske frihet

Uttalelse til Ytringsfrihetskommisjonens rapport

NTO er glad for at ytringsfrihetskommisjonen i sin utredning følger anbefalingene i NTOs innspill til revisjon av kulturlova om å knytte lovas formålsparagraf tettere opp mot infrastrukturkravet i Grunnloven § 100, så vel som å lovfeste armlengdeprinsippet. Vi stiller oss imidlertid spørrende til bredden i kunnskapsgrunnlaget for kommisjonens vurderinger når det gjelder ytringskulturen innad i kunstfeltet, og om det er medienes tabloide logikk som har fått prege disse delene av arbeidet snarere enn et solid og undersøkende utredningsarbeid.

<p><strong>Your Shadow</strong>, Christina Gjems, DansiT<br />Foto: Martin Myrvold</p>

Your Shadow, Christina Gjems, DansiT
Foto: Martin Myrvold

NTO har 16. januar 2023 levert en høringsuttalelse til ytringsfrihetskommisjonens utredning NOU 2022: 9 En åpen og opplyst offentlig samtale. Uttalelsen er konsentrert om kap. 14 Ytringsfrihet i kunsten.

Etter vårt syn bærer kommisjonens analyser og vurderinger av ytringsfrihetens begrunnelser, kunstneriske ytringers rettslige beskyttelse, infrastrukturkravet og prinsippet om en armlengdes avstand preg av et grundig, faglig utredningsarbeid.

Kunstens verdier og språk

Kommisjonen gir gode analyser av kunstens demokratiske funksjoner og kunstens verdier forankret i Grunnloven § 100 og ytringsfrihetens begrunnelser: sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Vi er også positive til at kommisjonen trekker frem toleranse og mangfold som ytterligere begrunnelser for ytringsfriheten, og at de understreker kunstens evne til å øke vår toleranse gjennom selvrefleksjon og innblikk i andre måter å se og oppleve verden på i et mangfoldig samfunn.

Videre er det en viktig presisering fra kommisjonens side at kunstens autonomi også er «en frihet til å fungere som en egen offentlighet» med «et annet språk [..] og en annen funksjon i den større offentligheten enn journalistikken, vitenskapen og politikken».

Infrastrukturkravet og armlengdes avstand

NTO er svært fornøyd med at kommisjonen støtter vår anbefaling om at infrastrukturkravet innarbeides i kulturlovas formålsbestemmelse, slik det blant annet er gjort i formålsbestemmelsen til medieansvarsloven, samt viser til vårt konkrete forslag til hvordan en lovfesting av armlengdeprinsippet kan utformes.

En slik revisjon av kulturlova vil gi kunst- og kulturinstitusjonene, som representerer kjernen av ytringsfrihetens infrastruktur på kunstområdet, en formell beskyttelse mot omskiftelige rammebetingelser og politiske vinder.

Vi registrerer at Kommunesektorens organisasjon (KS) derimot mener at armlengdeprinsippet ikke trenger lovfestes, fordi prinsippet er «godt kjent og akseptert i kommunesektoren».

I likhet med kommisjonen mener vi imidlertid at en formell sikring av armlengdeprinsippet med fordel kan gjøres nettopp når det er rolige tider, snarere enn når kunstens frihet eventuelt skulle komme under reelt press fra myndighetene slik som i mer autoritære styreformer.

Vi støtter også kommisjonens presisering av at en lovfesting av armlengdeprinsippet bør gjelde kulturforvaltningen generelt.

Hvordan armlengdeprinsippet forstås i praksis

Videre er det gledelig at ytringsfrihetskommisjonen støtter NTOs forslag om at det gjennomføres en undersøkelse av hvordan armlengdeprinsippet forstås og fungerer i praksis.

I den anledning viser vi til den forståelsen av prinsippet som NTOs juridiske ekspertutvalg legger til grunn. Utvalget presiserer at både direkte og indirekte politisk instruksjon, skjevfordeling av midler og etterhåndssensur er utilbørlig inngripen i det kunstneriske innholdet.

Et eksempel på direkte politisk instruksjon er tilløpene i den forrige regjeringens Strategi for scenekunst 2021-2025 til å legge føringer for hvem institusjonene med statlig eierskap skal samarbeide med. Et eksempel på mer indirekte instruksjon er sittende regjerings oppfølging av Barne- og ungdomskulturmeldingen Meld. St. 8 (2020-2021) i form av nye rapporteringskrav om medvirkning fra barn og unge. Begge deler griper inn i institusjonenes kunstneriske valg og er etter vårt syn i strid med armlengdeprinsippet.

Uavhengig organisering av kunstinstitusjoner

Vi støtter også kommisjonens anbefaling om å sikre at kunst- og kulturinstitusjoner i Norge er organisert som selvstendige rettssubjekter. For å sikre armlengdeprinsippet, er det også viktig at kunstnerisk ledelse ansettes på åremål av et selvstendig styre og ikke utnevnes av politiske myndigheter.

I tillegg mener vi at det bør etterstrebes politisk maktspredning i finansiering, eierskap og styreoppnevning, og at styrenes uavhengighet fra politiske myndigheter bør sikres blant annet gjennom profesjonelle, transparente og etterprøvbare prosedyrer for styreoppnevning.

Organisering av politikk og forvaltning

Vi savner imidlertid ytterligere refleksjoner over betydningen av at politikken og forvaltningen organiseres på en måte som best mulig sikrer armlengdeprinsippet og den kunstneriske friheten. I Norge er det over tid bygget opp et gjennomsiktig og velfungerende kulturpolitisk system som organisatorisk har sikret armlengdeprinsippet og spredt kunstfaglig beslutningsmyndighet, så vel som nødvendig økonomisk forutsigbarhet for musikk- og scenekunstinstitusjonene.

Vi ser nå tegn til at dette systemet svekkes gjennom skrittvise omorganiseringer og oppgaveoverføringer til Kulturdirektoratet og Kulturtanken. Endringene er gjort uten åpne utrednings- og høringsprosesser, uten forutgående analyser av hvilken betydning de kan få for institusjonenes faglige selvstendighet og med uklar oppgavedelingen mellom Kulturdepartementet og Kulturdirektoratet som konsekvens.

Ytringsklima

Når det gjelder hvordan ytringsklimaet i det offentlige ordskiftet og ytringskulturen innad i kunstfeltet påvirker den kunstneriske friheten og ytringsfriheten, støtter vi kommisjonens anbefaling om videre studier og kartlegginger av status for og erfaringer med ytringsfrihet i hele kunst- og kulturfeltet.

Det er også lett å slutte seg til anbefalingen om at kunstnerorganisasjonene og tilsvarende bør kunne veilede og støtte kunstnere som står i krevende ordskifter.

Svakt belegg og sviktende arbeidsmetoder

Vi stiller oss imidlertid spørrende til kunnskapsgrunnlaget bak vurderingene av at det er et særskilt behov for å «øke bevisstheten innad i kunstsektoren om verdien av debatt, kritikk og meningsmangfold», og at det synes å være «utfordringer med lav takhøyde og svak uenighetskultur i enkelte deler av kunstlivet».

Vi etterlyser en grundigere beskrivelse av hvordan kommisjonen har kommet frem til dette, utover de enkeltstående mediebelyste eksemplene som nevnes i rapporten. Blant disse eksemplene er innspill fra enkeltkunstnere og andre samfunnsaktører på kommisjonens innspillsmøte under Kulturytring Drammen, samt debatten sommeren 2021 som kommisjonen selv var en del av og som har satt tydelige spor i rapporten.

I denne utredningsfasen hadde imidlertid kommisjonen et ansvar for å sikre et solid kunnskapsgrunnlag, basert på et mangfold av stemmer, for å foreta vurderinger og forslag til tiltak. I stedet gikk kommisjonen inn i et konfronterende ordskifte og tilbakeviste all kritikk. Etter vårt syn vitner dette om en dårlig rolleforståelse og manglende refleksjoner over hvordan kommisjonen selv påvirket ytringsklimaet i en viktig utredningsfase.

Vi stiller oss spørrende til i hvilken grad det ble gjort en innsats for å inkludere de mer moderate og lavmælte stemmene – som kanskje kan frembringe vel så viktig kunnskap som de mer mediebelyste sakene.

Kommisjonene stiller selv betimelige spørsmål til noen av resultatene i Fritt Ords rapport Kunstnere vurderer ytringsfrihet anno 2020 på grunn av lav svarprosent særlig blant kunstnere på scenekunstfeltet. Tilsvarende spør vi om kunnskapsgrunnlaget for kommisjonens egne vurderinger er tilstrekkelig nyansert og solid, eller om det snarere er medienes tabloide og konfliktorienterte logikk som har fått prege disse delene av arbeidet.

Medienes rolle

Vi stiller oss også spørrende til kommisjonens etterlysning av et kompetanseløft for kunstnernes deltakelse i offentlige debatter, basert på observasjonen av «at kunstsektoren ikke har samme formelle og uformelle trening i å håndtere offentlig debatt om ytringsfrihet, etikk og politikk som for eksempel journalistikken har».

Fremfor å overføre journalistikkens logikk og metoder til kunstfeltet og rette oppmerksomheten mot kunstnernes mediekompetanse, mener vi det er betimelig å snu speilet mot mediene selv.

Hvordan ivaretas idealene om etterrettelighet, ansvarlighet, kvalitet og perspektivmangfold på områder hvor mediene selv har lite kunnskap og kompetanse? Har mediene selv et bevisst forhold til hvilke mekanismer som påvirker ytringsklimaet og risikoen for nedkjølingseffekt i kunstfeltet?

Fagfellevurderinger

Kommisjonene mener også at fagfellevurdering «kan bidra til svak uenighetskultur og lav takhøyde for kritisk diskusjon innad i kunstmiljøer».

Etter vårt syn er det oppsiktsvekkende at kommisjonen ikke først slår fast at fagfellevurdering er en forutsetning for å sikre armlengdeprinsippet i tildelingen av tilskudd som er basert på kunst- og kulturfaglig skjønn og heller initierer diskusjoner om hvordan et fagfellebasert system alltid kan forbedres for å sikres legitimitet.

Når dette mangler i kommisjonens fremstilling, er det ikke uventet at det bidrar til avsporende forslag om å gå bort fra fagfellevurdering som forvaltningspraksis.