Det er gledelig at regjeringen ser sammenhengen mellom et levende demokrati som aktivt sikrer ytringsfriheten og et styrket kunst- og kulturliv som er tilgjengelig for alle. Det sier vi i forbindelse med den nasjonale strategien for ytringsberedskap. Samtidig savner vi at strategien løfter fram den verdien kunstfagene, estetiske læringsprosesser og elevenes møte med den profesjonelle kunsten har i skolen.
Dandyism, Ziza Patrick, Black Box teater
Foto: Adam Goodwin
Regjeringen la 23. september 2025 fram Ytringsberedskap – Nasjonal strategi for eit ope og opplyst offentleg ordskifte.
Strategien redegjør for regjeringens samlede arbeid for å oppfylle det grunnlovsfestede infrastrukturkravet som forplikter offentlige myndigheter til å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale (Grunnloven § 100 (6)). Den er en del av regjeringens oppfølging av Ytringsfrihetskommisjonens utredning med tilhørende høringsrunde, og er bygget opp rundt seks områder: infrastruktur, ytringskultur, åpenhet og innsyn, ulovlige og skadelige ytringer, forvrengning og manipulering, samt kunnskapsbygging.
Et sentralt tiltak er å etablere et forskningssenter som skal «bidra med langsiktig forsking på det offentlege ordskiftet, inkludert statusen for ytringsfridom, polarisering og desinformasjon». Flere innsatser og tiltak vil bli publisert fortløpende på en egen temaside for ytringsfrihet.
I tillegg til NTOs Uttalelse til Ytringsfrihetskommisjonens rapport og Uttalelse til KUDs oppfølging av YKOMs rapport har NTO spilt inn til en rekke av de temaene som berøres i strategien, herunder:
Kunst- og kulturlivet er omtalt i strategiens første del som en sentral del av ytringsfrihetens infrastruktur. Det er gledelig at det her løftes fram at regjeringen ikke bare vil legge til rette for, men styrke et åpent, mangfoldig og variert kunst- og kulturliv som er tilgjengelig for alle – som en forutsetning for et levende demokrati og ivaretakelse av ytringsfriheten.
I samsvar med alle NTOs innspill legger strategien betydelig vekt på at statlige midler til kulturformål skal forvaltes etter prinsippet om en armlengdes avstand og ambisjonen om ypperste kvalitet.
Det presiseres at selvstendighet og autonomi fra styresmaktene er et felles bærende hensyn som ligger til grunn for politikken for alle delene av ytringsfrihetens infrastruktur. Verken medier, kulturinstitusjoner eller forskningsmiljøer kan bidra til sannhetssøking, demokrati og fri meningsdannelse dersom informasjonen og meningene som blir formidlet er politisk styrt.
I strategien legges det særlig vekt på at de kunstneriske uttrykkene som skapes og formidles til publikum må være troverdige som frie ytringer, og at det derfor må sikres at kunstneriske valg er fundert i faglige vurderinger.
Samtidig understrekes det at, dersom de ulike delene av infrastrukturen skal fungere etter formålet, må de speile mangfoldet i det norske samfunnet og være åpne og tilgjengelige for alle borgere, inkludert minoriteter og marginaliserte grupper. Det legges særlig vekt på at en inkluderende offentlighet er en universelt utformet offentlighet hvor alle har tilgang til ytringsarenaene, uavhengig av livsfase og funksjonsnivå (jf. også NTOs veileder Likestilling av personer med funksjonsnedsettelser).
I strategien legges det vekt på bibliotekenes rolle for å styrke den kritiske medieforståelsen i befolkningen og forebygge ekstremisme, mens kunstens og de profesjonelle kunstinstitusjonene knapt løftes frem i denne sammenhengen.
Skolen løftes frem som en viktig del av de institusjonelle vilkårene for ytringsfriheten. Regjeringen er opptatt av å styrke demokratiopplæringen og den demokratiske motstandskraften, og bedre elevenes lese- og skriveferdigheter.
Vi savner imidlertid et forsvar for den grunnleggende verdien som kunstfagene, estetiske læringsprosesser og elevenes møter med den profesjonelle kunsten har for å berede grunnen for at alle har faktiske og likeverdige ytringsmuligheter og informasjonstilgang, samt for å styrke den demokratiske motstandskraften, jf. NTOs innspill til fellesskoleutvalget.
I tillegg savner vi at andre deler av ytringsfrihetens infrastruktur – kunsten- og kulturen, forskningen og mediene – sees i sammenheng. Og at det derigjennom rettes oppmerksomhet mot den akademiske infrastrukturen rundt kunsten, så vel som den kunnskapsfremmende og kvalifiserte kulturjournalistikken og kritikkens betydning for et bedre ytringsklima og et mer kvalifisert og flerstemmig ordskifte om kunsten.
I lys av NTOs tidligere innspill om medienes rolle, kan det imidlertid være interessant å merke seg at strategien understreker at mediene ikke bare må være redaksjonelt uavhengige, men også drives etter etterrettelige metoder og prinsipper, og at det må være legitimt også fra myndighetens side å skille mellom medier basert på metodebruk.
Strategien peker på at enkelte grupper er særlig utsatte for å bli støtt ut av det offentlige ordskiftet, slik som ulike minoritetsgrupper. I tillegg påpekes det at andre grupper kan være særlig utsatte i kraft av den posisjonen eller rollen de har i samfunnet. Kunstnere løftes frem som en slik utsatt gruppe sammen med folkevalgte, journalister og forskere.
Slik også NTO har spilt inn og understreket kan dette føre til kunstnerisk selvsensur og svekke kunstens samfunnsrolle (jf. også NTOs bransjestandard Håndtering av hat, trusler og angrep på den kunstneriske friheten). I strategien varsles det derfor at kulturdepartementet vil sette i gang en undersøkelse av ytringsrommet for kunstnere.
Vi registrerer ellers at departementet ikke følger opp Ytringsfrihetskommisjonens anbefaling til kunst- og kulturinstitusjoner og kunstnerorganisasjonene om at de bør «[ø]ke bevisstheten innad i kunstsektoren om verdien av debatt, kritikk og meningsmangfold».
Her opplever vi at NTO er lyttet til når vi har oppfordret departementet til å vurdere sin egen rolleforståelse, samtidig som vi har stilt spørsmål ved bredden og fagligheten i kommisjonens kunnskapsgrunnlag for denne anbefalingen, i tillegg til arbeidsmetode og rolleforståelse i utredningsfasen.
