Kulturbudsjettet for 2024 betyr en realnedgang på 1 prosent i rammene for musikk- og scenekunstinstitusjonene, stikk i strid med det regjeringen selv skriver i proposisjonen. Det betyr at NTOs medlemmer samlet sett foreslås svekket med rundt 28 millioner kroner. NTO ber derfor Stortinget om å bidra til at underkompensasjonen for lønns- og prisvekst rettes opp, slik at rammene opprettholdes i samsvar med regjeringens egne mål.
Eivind Aadland, Leif Ove Andsnes og Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester (BFUng)
Foto Magnus Skrede
NTO har 16. oktober 2023 sendt sin uttalelse til Prop. 1 S (2023–2024). I budsjettfremlegget får de fleste av NTOs medlemmer en nominell økning i rammen på 3,6 prosent, målt mot de korrigerte tallene i revidert nasjonalbudsjett, mens forventet lønnsvekst for 2024 er 4,9 % og prisvekst 3,8 %. Det betyr flate kutt og en underkompensasjon for lønns- og prisvekst på 1 % for allerede hardt pressede musikk- og scenekunstinstitusjoner, når vi i arbeidsintensive virksomheter vekter 70/30 lønn/KPI.
Dette står overraskende nok i direkte motsetning til det regjeringen selv skriver i proposisjonen om at tallene er basert på prisomregningen i revidert nasjonalbudsjett for 2023. Vi ber derfor Stortinget om å sikre at at tilskuddene blir korrigert i budsjettbehandlingen slik at institusjonenes rammer opprettholdes, fremfor at feilen blir rettet opp i revidert nasjonalbudsjett som sist, med den uforutsigbarhet det medfører for institusjonene.
Trass i at kulturministeren hevder det motsatte, har regjeringen altså ikke bare videreført de flate kuttene i statsbudsjettet for 2024, men doblet det og dermed akselerert den systematiske nedbyggingen av institusjonsøkonomien. Som om dette ikke var alvorlig nok, kamufleres kuttene samtidig som et «løft for kulturen som skal komme hele landet til gode, og særlig satse på den lokale og regionale kulturen».
Realiteten er at det stedlige profesjonelle musikk- og scenekunsttilbudet og lokal produksjon svekkes over hele landet, sammen med den rollen musikk- og scenekunstinstitusjonene spiller som vitaliserende stedlige kompetansemiljø og samarbeidspartnere for det øvrige kulturlivet.
Nedbyggingen av institusjonsøkonomien, og det presset dette legger på billettinntektene, forsterker også økonomiske barrierer for deltakelse så vel som mangfoldet og bredden i publikumstilbudet. Dette virker stikk i strid med regjeringens uttalte mål om å «utjevne sosiale forskjeller og gi like muligheter til deltakelse», trass i at de selv hevder at prioriteringene i kulturbudsjettet bygger opp under dette målet.
Musikk- og scenekunstinstitusjonene er som kjent de viktigste arbeids- og oppdragsgiverne for frilansere så vel som fast ansatte kunstnere innenfor musikk og scenekunsten. Kuttene i institusjonsøkonomien virker derfor også stikk i strid med regjeringens mål om «sikre arbeidsplasser og trygge arbeidsvilkår i kunst- og kultursektoren», så vel som lovnaden i kunstnermeldingen om å sikre en solid institusjonsøkonomi i kommende budsjettprosesser.
Likevel er vi selvsagt glade for at enkelte institusjoner har fått en økning i rammetilskuddet. Dersom feilberegningen av lønns- og priskompensasjonen rettes opp i saldert statsbudsjett, leser vi disse økningene som gledelige signaler om en opptrappingsplan og skrittvis reversering av det siste tiårets akkumulerte realkutt. Dersom feilberegningen derimot ikke rettes opp, spises disse økningene i stor grad opp av manglende kompensasjon.
Vi er også glade for tilskudd til aktiviteter rettet mot barn og unge ved Teater Vestland og Opera Østfold og midler til Det Norske Teatrets satsing i Groruddalen/Rommen Scene. Likevel er vi kritiske til at disse midlene er definert som engangstilskudd, og at regjeringen fortsetter det siste tiårets skrittvise omfordeling fra institusjonenes rammetilskudd til politisk styrte prosjekttilskudd. En slik omfordeling fører til uforutsigbarhet, ensretting og en sterkere politisk styring som utfordrer institusjonsautonomien, stikk i strid med regjeringens forslag til lovfesting av armlengdeprinsippet.
Vi ber derfor Stortinget bidra til at institusjonenes rammetilskudd ikke splittes opp i uforutsigbare engangstilskudd/prosjekttilskudd.
Videre ber vi Stortinget om at midler til publikumsutvikling, mangfold og inkludering som flere musikk- og scenekunstinstitusjoner har mottatt i perioden 2020-2023 legges inn igjen i institusjonenes driftstilskudd og viderføres i rammen. I 2023 ble disse mangfoldsmidlene tatt ut av institusjonenes driftsmidler og overført til spillemidlene som prosjekttilskudd med en garanti for at de ble videreført på samme nivå som i 2022. I budsjettfremlegget for 2024 finner vi ikke lenger spor av disse midlene.
Kuttet i disse midlene kommer på toppen av underkompensasjonen for lønns- og prisvekst, og det er stor risiko for at flere av disse mangfoldsprosjektene dermed må avvikles.
Ett eksempel er Trøndelag Teaters internasjonale teaterskole for barn. Sårbare elever, blant annet med flyktningstatus, står nå i fare for å miste dette tilbudet. Teateret må allerede kutte én av fire hovedsceneproduksjoner på grunn av realkuttene det siste tiåret, og kan ikke omdisponere midler fra produksjonsbudsjettet for å berge teaterskolen.
Dette viser med all tydelighet den usikkerheten og uforutsigarheten som øremerkede engangstilskudd til enkeltprosjekter i institusjonene fører med seg.
Vi ber også om at Kloden teater kommer tilbake på statsbudsjettet med driftsmidler i 2024. Teateret kom inn på statsbudsjettet etter revidert nasjonalbudsjett inneværende år med 3 mill. kroner. Når driftsmidlene ikke videreføres fremstår dette som et meningsløst engangstilskudd, og det skaper stor usikkerhet for den videre utviklingen av teateret.
Opprettelsen av tilskuddsordningen for scenekunstgrupper gir en anledning til å rydde i kapitler og poster på statsbudsjettet. Med etableringen av denne ordningen, er det foreslått at tilskuddet til personlige kunstnerskap som Verdensteatret og Strømgren Kompani overføres fra kap. 320 post 75 og inngår i avsetningen til den nye tilskuddsordningen i Kulturfondet. For å sikre armlengdeprinsippet bør det etter vårt syn vurderes om det er flere av tilskuddene på post 75 som bør overføres og forvaltes basert på kunstnerisk og kunst- og kulturfaglig skjønn på en armlengdes avstand fra politikken.
Samtidig ber vi Stortinget om at alle de profesjonelle musikk- og scenekunstinstitusjoner, som i dag er spredt på ulike kapitler og poster i statsbudsjettet, samles på kap. 323 post 70 og sikres rammetilskudd som navngitte mottakere direkte på statsbudsjettet. Dette er varige institusjoner med skiftende kunstnerisk ledelse, som alle inngår i den samme nasjonale infrastrukturen for produksjon og formidling, og som samlet bidrar til å nå de overordnede kulturpolitiske målene for musikk- og scenekunstområdet.
Scenekunstkompaniene på sin side eksisterer gjerne i kraft av de kunstnerne som en gang etablerte virksomheten. Slike personlige kunstnerskap må selvsagt underlegges kunstfaglige vurderinger ved tildeling av offentlige midler og kan ikke vurderes på lik linje med varige virksomheter med kunstnerisk ledelse på åremål.
Derfor er det viktig med et tydelig skille i forvaltningen mellom institusjoner på den ene siden og kompanier, kunstnerskap og kunstprosjekter på den andre siden.
Videre ber vi Stortinget merke seg at Kulturtankens formål foreslås revidert i statsbudsjettet på bakgrunn av evalueringen
som ble gjennomført av analyseselskapet Oxford Research. Med dette slås det fast at Kulturtanken skal være statens forvaltningsorgan for barne- og ungdomskultur. Dermed fortsetter byggingen av to store direktorater – Kulturtanken og Kulturdirektoratet.
Vi får på generelt grunnlag ikke tak i beveggrunnen for denne prioriteringen av byråkrati og administrasjon. Ikke minst er dette vanskelig å forstå i lys av den urovekkende utviklingen som avdekkes i evalueringen av Kulturtanken og Den kulturelle skolesekken for en tiltakende ubalanse mellom, på den ene siden, administrasjonsapparatet for ordningen og, på den andre siden, antall kunstmøter for elevene, m.a.o. selve innholdet i ordningen.
Vi ber Stortinget merke seg fortsatt store etterslep i nødvendige investeringer i produksjons- og formidlingslokaler for musikken og scenekunsten. Det er både kritiske behov for rehabilitering og modernisering av eksisterende teater- og konsertlokaler og for nye lokaler flere steder i landet.
